Røyken i krigen

Med min onkel Olai (1902 - 1999) som kilde i jula 1997:

Det var tobakksmangel i krigstiden, og avhengigheten av dette ugresset er jo sterk. Man leverte høner til tyskerne, og fikk sigaretter igjen. Reidar Gravset fant en selvdød høne, og fikk tobakk tilbake da han leverte også den til tyskerne.

Det ble dyrket tobakk, også på Skilleås, og de laget sigaretter av det – og de ble visst ganske bra. Plantene var store, og det ble kjørt en høyvogn full av dem til Rønningan, til min onkel og Gudfar, Oddleiv Bjørgum. Der ble de hengt under taket på loven for å tørke – og mange hang visst under taket på kvisten på Skilleås også. Jeg har sett restene henge der på begge steder (OMS).

Under krigen skulle Olai og Sigrun til Reinbjør i selskap like før jul et år. Da kom Harald Strand til gården med ei stor pappeske, og spurte Olai om han kunne ta den med til Sverre Haugdal som julegave. Olai og Sigrun vadet til hoftene i tung fokksnø med denne eska. Den var lett, men stor å dra på, og de angret visst på lovnaden. Da Sverre pakket den ut var den full av spon – og nederst var det en liten eske med 10 hjemmelagede sigaretter. 

Onkels sæterliv

I jula 1997, to år etter at min far Svein døde, tok jeg opp en del samtaler med min onkel Olai - fars eldste bror (1902 - 1999). Han hadde et usedvanlig godt minne. Her er en episode. 

Sommeren 1909, da han var sju år, var det første året Olai var på sætran (Skilleåssætran, i Nordfjellet i Skage - bildet). Det var Bæssmor, Margrete Skilleås,* og tante Elen som var budeier denne sommeren, og Olai og jevngamle fetter Odd Einar Skilleås var gjetere.

Det var to fjøs, sier Olai, et morgenfjøs og et kveldsfjøs. Da budeiene skulle gjøre morgenstellet stengte de oss inne i Eldhuset, men vi stakk av gjennom en glugge oppe på veggen. Den var stor nok for oss. Deretter gikk vi bort i skogen og fant virke for å lage pil og bue. Odd holdt huggestabben, som var ganske liten, mens jeg trakterte øksa – som var en støttingøks. Det var en lang kjepp på den, og den var ganske vanskelig å håndtere. Det viste seg da jeg hogg til, og øksa skjenet rett av hoggestabben og i foten. 

Vi brukte reim-tresko, så det var ikke noe som tok av for hugget. Det blødde noe fryktelig, og budeiene kom til. Inne i sæterbua ble jeg satt på en stol, og gulvet ble rødt av blodet. Bæssmor hadde noe på et glass, store flak som ble løst opp i varmt vatn, og som ble brukt på sår. Resultatet for Olai var at han fikk et arr på høyre foten, og at den ene tåa vokste mye mindre enn de andre.

 Olai ble ikke noe til gjeter det året, og Odd fikk være gjeter alene. Hendelsen bidro visst til at Odd ikke utviklet noen hang til fjellivet. Så det ble broren Hans Skilleås som tok over etter hvert. Han og Olai hadde mye artig i fjellet, og hadde det riktig travelt. De demte opp sæterbekken, og laget vasshjul. Og de fisket i Maselva – hele veien fra Liasetran til Reinbjørsetran, der Fjæråa kommer ut i Masåa (?). Det var fisk i hver kulp – og det voks gjerne litt siv der, men fiskene var små for det meste. Nedenfor Skaftet (?) var det større høler, og der var det gjerne større fisk.


Olai var gjeter på Skilleåssætra fra han var sju til han var 13 år. En hendelse fra siste sommeren, 1915, husket han særlig godt. Johanna Vannebo var ofte budeie på Sætra, og Håkon Vannebo brukte å komme opp med mat og annet til henne. På seinsommeren kom han og kunne fortelle at Salomon hadde kommet og fortalt at det hadde kommet en ny slåttar til gården. (OMS: Far ble født 27 juli, og det var ventelig slåttånn i den tida.)

 

* - (Marianne) Margrete Skilleås f. Vannebo (1843 - 1933). Mellomnavnet mitt er etter henne, og fornavnet mitt etter hennes mann, min oldefar Ole Sveinsen Skilleås (1831 - 1886). 

Småindustri og dyrehold

Min far Svein Skilleås (1915-1995) hadde ei and som kjæledyr, og den var i høy grad "frittgående". Den ble kallt "Datjetj" – etter den lyden hun laget. Hun trivdes fryktelig godt i en stor "fustasi" – en stor tønne som samlet regnvann ved fjøset. Hun rente rett som det var ned i åkeren nedenfor husene, men når Svein lokket på henne ved navns nevnelse – og bare da – kom hun i full fart oppover så gresset bølget og hun kvakket "datj-datj-datj". Min onkel Olai (1902-1999) lyste virkelig opp ved dette minnet, så det var nok et kjært dyr på gården. (Bildet: far ca. 21 år gammel)

            

Svein, min far, var også ivrig på småindustri av ulike slag. Han begynte med høner, som han kjøpte for konfirmasjonspengene (femten kroner) i 1930. Senere ble det kaniner, kalkun, og revegård i samdrift. Han drev avl på kalkun, og hadde også en klekkemaskin. Hanen var driftens største risikoelement sånn i det daglige. Han var en hissig kraftkar som mange, med rette, var redd. Han hakket ganske så hardt og iltert på de han ikke tålte oppsynet på, og Håkon Sørhøy – som var dreng på gården – var en av disse. En bakerkone ble forfulgt av hanen, og prøvde å sparke til han. Det slo feil, forteller Olai, og hun falt omkull på gårdsplassen. Hanen ga seg så til å renne rundt henne i en fryktelig fart mens han låt ille om seg. Svein var den eneste som hadde kustus på hanen, og han kom til og løste situasjonen. Men det ble et fryktelig oppstyr, og bakerkona trengte flere dager på å komme til hektene.

            

Onkel Nikolai Skilleås i Trondheim hjalp til med kapital til flere av prosjektene – deriblant revegården som Svein drev i kompaniskap med en annen (det er for meg uklart hvem dette var). Dette var på 30-tallet, og det ble overetablering i pelsdyrbransjen, med påfølgende kollaps. På folkemunne ble Nordårdan kallt for "revegårdan" grunnet alle pelsdyrfarmene der – nesten en på hver gård, sa Olai. Heldigvis for Svein og kompanjongen solgte de seg ut like før krakket.

Svein solgte også elektriske gjerder, og batterier for disse. Disse batteriene kunne også brukes til radioer, og disse ble jo ulovlige under krigen. Krigsvåren hadde Svein en lader i kjelleren på Skilleås, og kona til Olai – Sigrun (f. Haugdal) – var der nede med noen poteter. Da kom det en tysker ned i kjelleren, og så laderen med batteri. Han spurte ut Sigrun om saken. Hun ble svært nervøs, for dette var ikke noen ubetydelig sak, men sa at dette var for de elektriske gjerdene – og det var greit. Men det var nære på. Akkurat da var det visst batteriet til Hugo Skars radio som ble ladet.

* - dette er basert på båndopptak jeg gjorde av min onkel Olai. Han var da ca. 95 år gammel, men minnet var det lite å si på. 

Hard kost

Det er jul og jeg har åpnet for mer fornøyelige historier enn det jeg vanligvis serverer her på bloggen. Sist jeg gikk utenfor oppsatt løype var det min onkel Olais grisehistorie som ble servert. Denne gangen er det min fars grandonkel Severin Vannebo (1846-1920) som er hovedperson (se bildet). Han må også være kilden til historien - og det sier vel noe om han som person. Min oldemor Margrete (derfra mitt mellomnavn) hadde en bror som reiste til Göteborg og slo seg opp der. Skal man bli rik er det ikke nok å tjene penger, man skal heller ikke bruke dem opp. Mine kilder til historien er først og fremst onkel Olai (1902-1999) og Harald Strand (1920-). Begge hadde min farfar Salamon (1866-1942) som kilde. Han hadde et godt og nært forhold til onkelen sin.

Severin Vannebo på restaurant i Frankrike



Severin kom fra øvergården i Vannebo, og reiste ut og slo seg opp i Gøteborg. Han var døpt Andreas Severin, men det var bare mellomnavnet som ble brukt til daglig. Severin var etter alle mål en usedvanlig driftig kar. Han var hovedårsaken til at Vannebo Kraftverk kom igang så tidlig, men ett prosjekt kom han ikke i land med - det var å etablere teglsteinsfabrikk i Vannebo, der det er så mye leire.


Severin drev blant annet med dampmaskiner, og hadde levert dampmaskinen til både Hunn Meieri og Tørvstrøfabrikken på Tramyra. Til Frankrike kom han enten for å levere eller selge dampmaskin, men han snakket ikke språket. Engelsk og Tysk snakket han visst, men ikke Fransk. Det til tross måtte han jo ha mat, og gikk på en restaurant og fikk menyen. Den forsto han lite av, med unntak av prisene. De var visst ganske høye, for det var visst en fin restaurant, og uansett var jo Severin "ækt værnbu kar" (som både Harald og Olai formulerte det) så han fant det billigste langt nede på menyen og pekte på det.

Kelneren ristet på hodet og lot han forstå at det kunne han ikke få, men Severin sto på sitt. Dette gjentok seg lenge. Helt til kelneren forsvant, men han kom snart tilbake. Da smilte han og signaliserte "OK, det er greit". Men hvor mye? Dette foregikk trolig på tegnspråk. Severin tok en asjett og viste en solid haug på tallerkenen, og var fornøyd da kelneren gikk. Det var han ikke da kelneren kort tid etterpå kom og plasserte en asjett på bordet foran ham og bukket dypt. Overdrevent dypt. Asjetten hadde en haug med tannpirkere. Om han senere kjøpte noe dyrere men lettere fordøyelig forteller ikke historien noe om.

Som før nevnt måtte Severin selv være kilden til historien, så det er vel grunn til å hevde at han hadde solide reserver både av humor og selvironi. I tillegg til intelligens og betydelig sosial oppdrift.

Griseri i 1945

Tidligere her på bloggen skrev jeg om hvordan mitt hjemsted, Skilleås, ble del av andre verdenskrig. Siden det straks er jul og folk har fred i hjertet følger jeg opp med en historie fra min onkel Olai - fars eldste bror - om da han hentet avlsokse med tog like etter freden i 1945. Han måtte personlig ta seg av en gris. Dette er stort sett det han fortalte meg og båndspilleren jula 1997 da han var 95 år. Her følger historien:

Griseri

Det var like etter krigen, i 1945, så nær fredsslutningen at det ennå var nødvendig med reisetillatelse og pass for å ta en tur. Skilleås og Hammer Fe-avlslag hadde vedtatt å gå til innkjøp av ny stamokse og starte avl på en ny fe-rase (RSB), som var en blanding av norsk og svensk fe (rødt fe med kvite flekker). En okse av denne rasen kunne de få kjøpt av en gårdbruker i ei bygd like sør for Trondheim.

         Kjøpsavtale ble inngått, og avlslaget mente at det beste var om Olai reiste nedover og hentet oksen. Dette fordi han hadde slekt, med onkel og tante, på Møllenberg (Øvre Møllenberg 47) i Trondheim. (Nikolai Skilleås eide denne bygården). Slik ble det, og reisetillatelse ble ordnet og Olai tok toget til Trondheim, overnattet hos slekta, og dro tidlig neste dag til gårdbrukeren. Her hentet han oksen, og fikk den plassert i krøttervogn.

         Vogna skulle koples til godstoget til Trondheim og sendes til Skage stasjon. Mye gods ble sendt med toget den gang, og tyske tropper og krigsmateriell var det fremdeles mange av i Trøndelag. Vognene var nedslitte og svært lite komfortable. Godstoget stoppet på hver stasjon, og måtte vente på kryssende trafikk lenge og ofte. Krøtterforsendelse med godsvogn krevde at det var tilsyn med dyra, det vil si noen som så til at dyra fikk vann og fôr, og passet på at de ikke slet seg og skadet seg selv og andre. Oppasseren, som her var Olai, fikk utlevert signallykt med rødt lys. Denne skulle han bruke til å påkalle konduktøren dersom det skulle oppstå en situasjon som krevde assistanse.

         Olai rustet seg med høy og vann til oksen, og mat og drikke til seg selv. En stor sekk høy ordnet han seg til "bosso", der han kunne sitte, ligge og hvile på. Oksen bandt han fast i et hjørne av vogna, fikk ut et høyfang og så til at dyret var rolig. Selv tok han plass i bosso i motsatt hjørne av vogna, sjenket seg kaffe, slappet skikkelig av. Dette skulle bli en grei tur.

         Toget satte seg i bevegelse, men stoppet jevnlig for å krysse med annen trafikk, og for å ekspedere gods på alle stasjonene som den gang ble betjent mellom Trondheim og Skage. Etter flere timer kom de inn med en hest i vogna. Den ble bundet i god avstand fra oksen, begge dyra var rolige og alt gikk bra. Etter enda flere timer og stopp kom de inn med en stor gris. Den var plassert i en skrøpelig kasse som så ut som den kunne gå i stykker når som helst. Grisen var meget urolig, gryntet og slengte hodet i alle retninger, bet og rev i kassen. Olai fryktet at den skulle bryte seg ut av kassen, og med en vill gris på rømmen ville det bli utrivelig i krøttervogna. Å bruke signallykta og varsle konduktøren om situasjonen, nei, det ville ikke Olai. Det ville være å kapitulere for raskt. Han var vant med dyr, så han fikk heller prøve å roe ned grisen. Han gikk bort til den, godsnakket med den, klødde den bak ørene, på ryggen og på trynet. Grisen roet seg ned med denne behandlingen, og Olai gikk bort til sitt hjørne for å få litt hvile. Men straks han kom dit startet grisen et fryktelig rabalder. Etter flere gjentakelser måtte Olai innse at grisen rett og slett var selskapssyk. Det var derfor ingen annen råd enn å flytte bosso bort til grisen, og underholde den med kløing, klapping og småprat. Slik gikk reisen helt til de kom til Skage stasjon. Da hadde Olai vært i krøttervogna med grisen som reisekamerat i nesten to døgn. Det var i begynnelsen av juni, og det var varmt i været. Stanken i vogna kan en prøve å tenke seg, men neppe forstå. "Æ va skjettinj, ovaska, obarbert og det lokta gris tå mæ", sa Olai.

         På Skage stasjon var Ole H. Vannebo og Johannes Skilleås møtt opp for å bistå Olai med å leie oksen til Skilleås. Da de så hvor trett, "klar" og uflidd Olai var, og oksen rolig, ble Olai permittert. Han fikk låne sykkelen til Ole H. Vannebo, og sykla straks heim der han vaska og barberte seg, åt godt og gikk og la seg. "Æ sov i eitt døgn i strækk ætti denj tur'n", sa Olai og lo godt.

Slagmark Skilleås

Bildet over er av Sir Adrian Carton de Wiart. Det var han som ledet de fransk-britiske styrkene som gjorde landgang i Namsos og Åndalsnes. Han selv kom med sjøfly til Namsos, og var en svært dreven og fargerik enøyet og enarmet soldat og offiser. Norge ble trukket med i krigen, og det ble min familie også. En tropp engelske soldater ble stasjonert på familiegården, der far, farfar og store deler av slekten forøvrig holdt til i 1940. Sitatet under er fra mine lydopptak med min onkel Olai Skilleås (1902-1999):

Engelske tropper på Skilleås

Det kom en ordonans på motorsykkel, norsk befal, og beordret at de skulle ha så-så mange rom. Det var ikke noe spørsmål om det. Hos Johannes Skilleås, i nabogården, var det ikke ledige rom i hovedlåna, så de brukte buret. Der var det bare bordvegger, og gruelig kaldt. Hos oss var det fire loft fulle av engelskmenn, mens vår familie var i 1. etasje. De kom før bombinga av Namsos. Olai sier de var gode til å lage mat, og vi fikk også servert. De hadde svært gode kjeks og syltetøy, corned beef, og mye annet. Toalettbøtta brukte de til å lage te. Det var ikke videre apetittelig – for fargen på det som var oppi var svært lik den som kom av det vanlige bruket av bøtta. Engelskmennene hadde også kanner med rom, og mye ble stående igjen da de dro. En periode etter at de utenlandske troppene var dratt ble Namdalen gjerne omtalt som "romsdalen".

Onkel Olai og tante Sigrun hadde ikke barn, og som liten fikk jeg høre mye om krigen og om engelskmennnene på fanget til tante. Hun var svært begavet, og hadde lært seg engelsk via radio. Hun lærte meg litt òg, og det er vel ikke utenkelig at min interesse for Storbritannia ble vekket på tantes fang.

20. april, på Hitlers 51 årsdag, ble Namsos bombet flat. Et bombefly kom også og bombet gården "vår" med et stort antall brannbomber. Det var mye snø - også på takene, og det ble ingen skader. Folket hadde løpt til skogs. Mine onkler, Olai og Jarle, og far detonerte bombene etterpå i en steinur. En desarmert bombe tok onkel Olai vare på. Om jeg ikke husker feil sto det "Essen 1937" på den (den finnes ennå, så det kan sjekkes).

Ellers viser jeg til bokomtalen til høyre. Det kommer trolig flere innlegg om dette emnet på bloggen.