Onkels sæterliv

I jula 1997, to år etter at min far Svein døde, tok jeg opp en del samtaler med min onkel Olai - fars eldste bror (1902 - 1999). Han hadde et usedvanlig godt minne. Her er en episode. 

Sommeren 1909, da han var sju år, var det første året Olai var på sætran (Skilleåssætran, i Nordfjellet i Skage - bildet). Det var Bæssmor, Margrete Skilleås,* og tante Elen som var budeier denne sommeren, og Olai og jevngamle fetter Odd Einar Skilleås var gjetere.

Det var to fjøs, sier Olai, et morgenfjøs og et kveldsfjøs. Da budeiene skulle gjøre morgenstellet stengte de oss inne i Eldhuset, men vi stakk av gjennom en glugge oppe på veggen. Den var stor nok for oss. Deretter gikk vi bort i skogen og fant virke for å lage pil og bue. Odd holdt huggestabben, som var ganske liten, mens jeg trakterte øksa – som var en støttingøks. Det var en lang kjepp på den, og den var ganske vanskelig å håndtere. Det viste seg da jeg hogg til, og øksa skjenet rett av hoggestabben og i foten. 

Vi brukte reim-tresko, så det var ikke noe som tok av for hugget. Det blødde noe fryktelig, og budeiene kom til. Inne i sæterbua ble jeg satt på en stol, og gulvet ble rødt av blodet. Bæssmor hadde noe på et glass, store flak som ble løst opp i varmt vatn, og som ble brukt på sår. Resultatet for Olai var at han fikk et arr på høyre foten, og at den ene tåa vokste mye mindre enn de andre.

 Olai ble ikke noe til gjeter det året, og Odd fikk være gjeter alene. Hendelsen bidro visst til at Odd ikke utviklet noen hang til fjellivet. Så det ble broren Hans Skilleås som tok over etter hvert. Han og Olai hadde mye artig i fjellet, og hadde det riktig travelt. De demte opp sæterbekken, og laget vasshjul. Og de fisket i Maselva – hele veien fra Liasetran til Reinbjørsetran, der Fjæråa kommer ut i Masåa (?). Det var fisk i hver kulp – og det voks gjerne litt siv der, men fiskene var små for det meste. Nedenfor Skaftet (?) var det større høler, og der var det gjerne større fisk.


Olai var gjeter på Skilleåssætra fra han var sju til han var 13 år. En hendelse fra siste sommeren, 1915, husket han særlig godt. Johanna Vannebo var ofte budeie på Sætra, og Håkon Vannebo brukte å komme opp med mat og annet til henne. På seinsommeren kom han og kunne fortelle at Salomon hadde kommet og fortalt at det hadde kommet en ny slåttar til gården. (OMS: Far ble født 27 juli, og det var ventelig slåttånn i den tida.)

 

* - (Marianne) Margrete Skilleås f. Vannebo (1843 - 1933). Mellomnavnet mitt er etter henne, og fornavnet mitt etter hennes mann, min oldefar Ole Sveinsen Skilleås (1831 - 1886).