Vi følger her Dronning Elisabeth fra hun blir dronning (men med mange flashbacks - særlig i de første episodene) og fram til 1955. Vi kjenner vel alle til omstendighetene - faren ble konge i 1936 da broren abdiserer, og faren dør av lungekreft i 1952. En ung mor på 26 blir dronning.
De ytre omstendighetene er kjente, men i fravær av samarbeid med kongehuset må det meste som har skjedd utenfor offentlighetens lys diktes opp. Men her er det også et rikholdig kildemateriale man kan bruke for å peile seg inn på sannsynlige hendelsesforløp.
Uansetter jo ikke hensikten å gi en historisk framstilling, men å lage et fengslende drama. Det formålet må sies å være utført på en usedvanlig vellykket måte.
Claire Foy, 32, spiller Elisabeth II. Hun er bortimot perfekt for rollen, og spiller helt frantastisk. Særlig er scenen der hun først får kronen på hodet noe av det mest gripende jeg har sett på en skjerm. Bildet over er fra denne scenen. Her går hun fra å være Lillibet til å være Dronningen i løpet av noen sekunder. Kamera er stødig på hennes ansikt hele tiden. Nesten helt uten å fortrekke en mine forvandles hun framfor våre øyne. Det er skuespill som kunst på aller høyeste nivå.
Denne scenen er ikke et unikt eksempel på stor skuespillerkunst i denne serien. Amerikaneren John Lithgow som Churchill spiller også helt utsøkt - ikke minst i den siste episoden. Matt Smith som Prince Philip er også perfekt. Den eneste som ikke er velvalgt til rollen, stakkar, er Victoria Hamilton som Dronningmoren.
Det er ikke et kjedelig øyeblikk i denne serien, og det er evig aktuelle menneskelige utfordringer og konflikter som står i sentrum.
Konklusjon - Klar befaling!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar