Mitt liv som TV-stjerne

Den dagen jeg reiste til Oxford på årskonferansen til British Society for Aesthetics ble noe annerledes enn jeg hadde sett for meg, og da tenker jeg ikke på at vi ble sittende i flyet på Flesland i to timer før vi tok av (flygeledermangel på Gatwick). 

Kort tid etter landing fikk jeg en telefon fra TV2 Nyheter. Navnet mitt var på en liste som Universitetet i Bergen hadde sendt ut om folk som kunne si noe fornuftig om Dronning Elisabeth II. Hun var syk, så syk at familien var blitt tilkalt. Kunne jeg stille opp på TV?

Jeg forklarte at jeg var i England på veg til en konferanse, og det var jo ingen ulempe. Jeg måtte avgjøre om jeg skulle si (som sant var) at det hadde gått 24 år siden jeg var Førsteamanuensis i Britisk kulturkunnksap og "plead ignorance." Men jeg er ubeskjeden nok til å tro at det er få som er så godt orientert om britiske forhold, og som har min (kremt, host) evne til å formulere seg konsist og med autoritet. Jeg tenkte derfor "cometh the hour, cometh the man" og stilte opp. 

Vel framme i Oxford hørte jeg ikke noe mer, men så fikk jeg en telefon fra Morten Sandøy i TV2 mens jeg spiste på en indisk restaurant. Jeg hadde selv akkurat sett på telefonen at dronningen var død, og sa meg villig til å stille opp på mobiltelefon fra det studentværelset ved St. Anne's College jeg hadde sjekket inn på. Nyhetssendingen kl. 21 er jo ganske vesentlig. Mens jeg gikk til St. Anne's slo kirkeklokkene sine sørgelige slag i ett kjør. Det var ikke vanskelig å kjenne på at dette var historisk. 

Telefonen måtte stå stødig og høyere enn magehøyde så det måtte bli på bokhyllen over studentpulten, støttet på bagen man ser på bildet under. På papiret under sto det noen stikkord som det viste seg at jeg ikke trengte. 

Dette ble ganske høyt, så for å unngå å se ut som en sammensunket dverg måtte jeg bokstavelig talt bygge meg opp, så det ble kontorstol på høyeste trinn og tre puter på toppen. Der satt jeg og tronte og måtte holde meg fast for ikke å ramle av. Der satt jeg altså og så rett i den lille kameralinsen og sa det som måtte sies på TV2 Nyheter klokken 21 den dagen Dronning Elisabeth II døde. 

Jeg fikk se resultatet etterpå via min datters mobilkamera. Det gikk over all forventning, og jeg har vært på TV2 Nyhetskanalen tre ganger til. To av dem fra dette "studioet" og en gang fra roterommet i heimen. UiBs kommunikasjonsavdeling skrev også at de var meget fornøyd med min innsats på TV2. 

TV-produksjon var ikke så glamorøst som noen tror, og treningen i å nå fram til studenter gjennom en ørliten kameralinse under pandemien kom godt med. 

Jeg har også vært intervjuet i skriftlige saker fra VG og saker TV2 har lagt ut på nettet, som denne og denne. Snart dabber nok interessen av betraktelig, men det var gøy å prøve dette. 

PS - Nå ser det ut til at jeg skal i TV2-studio på mandag 19. september fra kl. 10 til omtrent 11. (Jeg liker nok best de ørsmå kamera, og er ganske spent på hvordan dette vil arte seg.)

The Crown

Det er lenge siden jeg har sett en så interessant og velspilt serie som den første runden med Netflix-serien The Crown (10 av 60 planlagte episoder). Ja, ikke bare er den spennende, informativ, eksepsjonelt velspilt og med meget velvalgte skuespillere - den er også flott å se på rent visuelt. Det er overdådige interiør og filming på lokasjon. Dette er storslått TV.

Vi følger her Dronning Elisabeth fra hun blir dronning (men med mange flashbacks - særlig i de første episodene) og fram til 1955. Vi kjenner vel alle til omstendighetene - faren ble konge i 1936 da broren abdiserer, og faren dør av lungekreft i 1952. En ung mor på 26 blir dronning.

De ytre omstendighetene er kjente, men i fravær av samarbeid med kongehuset må det meste som har skjedd utenfor offentlighetens lys diktes opp. Men her er det også et rikholdig kildemateriale man kan bruke for å peile seg inn på sannsynlige hendelsesforløp.

Uansetter jo ikke hensikten å gi en historisk framstilling, men å lage et fengslende drama. Det formålet må sies å være utført på en usedvanlig vellykket måte.

Claire Foy, 32, spiller Elisabeth II. Hun er bortimot perfekt for rollen, og spiller helt frantastisk. Særlig er scenen der hun først får kronen på hodet noe av det mest gripende jeg har sett på en skjerm. Bildet over er fra denne scenen. Her går hun fra å være Lillibet til å være Dronningen i løpet av noen sekunder. Kamera er stødig på hennes ansikt hele tiden. Nesten helt uten å fortrekke en mine forvandles hun framfor våre øyne. Det er skuespill som kunst på aller høyeste nivå.

Denne scenen er ikke et unikt eksempel på stor skuespillerkunst i denne serien. Amerikaneren John Lithgow som Churchill spiller også helt utsøkt - ikke minst i den siste episoden. Matt Smith som Prince Philip er også perfekt. Den eneste som ikke er velvalgt til rollen, stakkar, er Victoria Hamilton som Dronningmoren.

Det er ikke et kjedelig øyeblikk i denne serien, og det er evig aktuelle menneskelige utfordringer og konflikter som står i sentrum.

Konklusjon - Klar befaling!