Hard kost

Det er jul og jeg har åpnet for mer fornøyelige historier enn det jeg vanligvis serverer her på bloggen. Sist jeg gikk utenfor oppsatt løype var det min onkel Olais grisehistorie som ble servert. Denne gangen er det min fars grandonkel Severin Vannebo (1846-1920) som er hovedperson (se bildet). Han må også være kilden til historien - og det sier vel noe om han som person. Min oldemor Margrete (derfra mitt mellomnavn) hadde en bror som reiste til Göteborg og slo seg opp der. Skal man bli rik er det ikke nok å tjene penger, man skal heller ikke bruke dem opp. Mine kilder til historien er først og fremst onkel Olai (1902-1999) og Harald Strand (1920-). Begge hadde min farfar Salamon (1866-1942) som kilde. Han hadde et godt og nært forhold til onkelen sin.

Severin Vannebo på restaurant i Frankrike



Severin kom fra øvergården i Vannebo, og reiste ut og slo seg opp i Gøteborg. Han var døpt Andreas Severin, men det var bare mellomnavnet som ble brukt til daglig. Severin var etter alle mål en usedvanlig driftig kar. Han var hovedårsaken til at Vannebo Kraftverk kom igang så tidlig, men ett prosjekt kom han ikke i land med - det var å etablere teglsteinsfabrikk i Vannebo, der det er så mye leire.


Severin drev blant annet med dampmaskiner, og hadde levert dampmaskinen til både Hunn Meieri og Tørvstrøfabrikken på Tramyra. Til Frankrike kom han enten for å levere eller selge dampmaskin, men han snakket ikke språket. Engelsk og Tysk snakket han visst, men ikke Fransk. Det til tross måtte han jo ha mat, og gikk på en restaurant og fikk menyen. Den forsto han lite av, med unntak av prisene. De var visst ganske høye, for det var visst en fin restaurant, og uansett var jo Severin "ækt værnbu kar" (som både Harald og Olai formulerte det) så han fant det billigste langt nede på menyen og pekte på det.

Kelneren ristet på hodet og lot han forstå at det kunne han ikke få, men Severin sto på sitt. Dette gjentok seg lenge. Helt til kelneren forsvant, men han kom snart tilbake. Da smilte han og signaliserte "OK, det er greit". Men hvor mye? Dette foregikk trolig på tegnspråk. Severin tok en asjett og viste en solid haug på tallerkenen, og var fornøyd da kelneren gikk. Det var han ikke da kelneren kort tid etterpå kom og plasserte en asjett på bordet foran ham og bukket dypt. Overdrevent dypt. Asjetten hadde en haug med tannpirkere. Om han senere kjøpte noe dyrere men lettere fordøyelig forteller ikke historien noe om.

Som før nevnt måtte Severin selv være kilden til historien, så det er vel grunn til å hevde at han hadde solide reserver både av humor og selvironi. I tillegg til intelligens og betydelig sosial oppdrift.