SN: Wongraven og Roagna

Dette er noen notater fra en smaking med vinene til Luca Roagna og Sigurd Wongraven (bildet over). Sistnevnte har jeg omtalt før under overskriften "Barolo fra Overhalla", og denne kalde kvelden i Bergen var han kommet hit sammen med Geir Gjerdrum fra importøren Best Buys for å fortelle og smake vin sammen med ca. 50 folk fra Vitis Bergensis.

De første to vinene hadde jeg smakt før (se "Barolo fra Overhalla"), og de var ikke merkbart ulike de eksemplarene jeg smakte i Grieghallen 19. oktober. For at innlegget ikke skal bli for langt tar jeg Roagna i en egen postering senere.

Wongraven Alleanza Langhe Rosso 2009 kr. 149,90 i flaske.

Druene er kjøpt inn fra små produsenter i Dogliani (Dolcetto) og Monforte (Barbera) som opererer etter de samme "naturvin" prinsippene som Luca Roagna. Druene kommer også fra gamle vinstokker. Dolcettoen utjør 35% av blandingen.

Vinen er fersk-fiolett i fargen (sees best i kanten), og lysere enn mye annet som selges som Langhe Rosso. Vinen har en flott og frisk duft av blåbær, krekling og lyng (eller er det mine Namdalsassosiasjoner som tar over, gitt at Wongraven også har vokst opp i Overhalla?). På attakk er vinen også flott, men i munnen er den lett, og så forsvinner den, og ettersmaken finnes ikke. Vil den legge på seg? Sigurd Wongraven tror det, basert på det Luca Roagna sier. Vi får se. Kanskje er det en tanke å bruke litt Nebbiolo i den neste blandingen?

Wongraven Unione Barolo 2006 (Wongraven og Roagna) kr. 329,90

Dette er en mye mer seriøs vin. Det virkelig interessante her - rent bortsett fra at det er en svært god vin - er at Wongraven gjør en utvelgelse av baseviner som skal blandes til hans cuvée. Dette er ikke så ulikt det man driver med i Champagne i de store husene. Blandingen for 2006 er en ting - hva som blir blandingen for neste årgangs cuvée er det Wongraven som avgjør i blindsmaking med Roagnas råstoffer til sommeren. Dette betyr at naturen deler ut kortene, Roagna plukker dem opp - men det er Wograven som avgjør hvilke han vil spille med. Og det forandrer seg fra runde til runde (årgang til årgang). Eller vil det det? Vi får se.

Det er med andre ord et stilistisk utvalg. Wongraven sier han foretrekker de mer burgunderske Baroloene. Han har et stilistisk ideal, og velger ut basevinene ut fra dette. Dette er ikke det romantiske terroir-idealet som ellers regjerer i naturvin-kretser. Det heller mer mot den "merkevare" tenkningen vi ser i før nevnte Champagne. Jeg sier ikke at dette er bra eller dårlig, men at det er svært interessant.

Vinen smaker stort sett som den gjorde i Grieghallen: Lys på farge - litt antikkrosa/lysebrunt i kanten, dufter litt rose, nype og tjære. Litt kjøttkraft. Myke tanniner, og smidig i munnen. Denne forsvinner også litt fort i midtsmaken, og er ikke utpreget lang. Kanskje fordi den oppleves mer som et kjertegn i munnen enn et angrep - slik som mye annen ung Barolo? Sigurd mener den trenger et par år til for å legge seg ut og nå den fylde den skal ha. I alle fall: ulikt svært mye annen Barolo er den god å drikke nå.

Det viste seg at Wongraven hadde valgt ut blindt de tre basevinene fra samme vinmark, Pira i Castiglione di Falletto. Svært konsistent, med andre ord. 15% kommer fra en parsell med "unge" vinstokker på ca. 25 år, 20% fra en parsell med vinstokker plantet mellom verdenskrigene, og størsteparten på 65% fra stokker omtrent 50-60 år gamle.