Slektsforskning? Jeg hopper av.

Det sies at på menn som begynner å bli eldre er det bare to ting som vokser: Håret i ørene og interessen for historie. En kan sikkert hekte slektsforskning på det siste. For min del har slekten vært av interesse siden jeg var ganske liten, og det samme har mer generell historie. Så kanskje jeg har vært gammel fra tidlig alder? 

Interessen for mer generell slektsforskning har passert toppen for min del, vil jeg påstå, mens interessen for å finne ut mer om min mystiske morfar som jeg for mindre enn et år siden fant i en fattigmannsgrav i Adelaide, Australia, fremdeles er stor. 

Hvorfor har interessen for slektsforskning dabbet av? For det første fordi jeg har fått avklart ganske mye for min egen del. De gjenstående detaljene er av noe mindre interesse. For det andre på grunn av fenomenet vi kjenner fra epidemiologien: Kraften i eksponentiell vekst, eller dobling per iterasjon. Når vi kommer tilbake til ca. da Karl den Store ble født har vi alle over en trillion forfedre og formødre, mens forskere har beregnet at det totalt sett har levd ca. 110 milliarder mennesker (homo sapiens) totalt. 

Denne tabellen viser det tydelig: Vi har svært lite til felles med forfedre og mødre bare noen få ledd tilbake. 6,25% med tippoldeforeldre, for eksempel. Og finner du slektninger i kirkebøkene helt tilbake til tidlig 1600-tall (som jeg har gjort) har du ca. 0.09765625% genetisk slektskap med dem. Og halvparten av det igjen i leddet før. Fra før vet vi at det som skiller oss homo sapiens fra en annen homo sapiens er en promille av DNA - så 0.09765625% av en promille er ganske lite. 

Men genetikk kan fortelle oss mye om menneskehetens historie og utvikling. Da er vi langt over individnivå. De gentestene som er så populære er det all grunn til å være skeptiske til - i alle fall de "tolkningene" som kommer med. 

Sekvenseringen av genomet, og den utrolige utviklingen i denne teknologien, har gitt mye ny og til dels overraskende kunnskap på meget kort tid. Man har også funnet måter å utvinne DNA fra svært gamle skjelett. David Reich har oppsummert mye uhyre interessant forskning i denne boka. 

Så kort oppsummert: Interessen for kollektivets historie er økende, den for slektsforskning synkende. Jeg skylder på matematikken! 

Strålende om eldgammelt menneskelig DNA

David Reich - Who We Are and How We Got Here

Dette må være en av de mest interessante bøkene jeg har lest de siste årene. Grunnene til det er at vi her får bakgrunnen og resultatene fra noen av de største vitenskaplige gjennombrudd de siste par tiårene, og det på felt som har med menneskers selvforståelse å gjøre. 

Sekvenseringen av DNA er nå gammelt nytt, men det har skjedd flere gjennombrudd i utvinning og systematisering av DNA. Dette har gjort noe som var vanskelig, tidkrevende og dyrt, billig og raskt. Videre har man funnet et sted på kroppen der DNA holder seg meget godt over flere tusener av år selv i varme klima - mellomøret. Dermed har man kunnet få holdbare DNA-funn fra svært mye eldre skjelett enn før. 

Resultatet er en revolusjon!

Det mest revolusjonerende er vel at vi har nådd et punkt der vi må lage helt nye modeller for hvordan vi tenker om menneskehetens historie og arkeologi. Vi må bare hugge ned og brenne opp "slektstreet" og heller ta fram veven, for dagens "grupper" er sammenblandinger av tidligere grupper på til dels meget overraskende måter. 

Det er i det hele tatt svært mye som viser seg å være helt annerledes enn de modellene vi har brukt tilsier. Migrasjoner har tatt retninger man ikke har kunnet forutse basert på tradisjonelle arkeologiske metoder, og 'ideologies that seek a return to a mythical purity are flying in the face of hard science'. (s. 121). 

Boka er full av overraskelser uten at nyansene lider av den grunn. Reich lar seg lede av funnene, og ikke av ideologiene, og mye av det som kommer fram om eksisterende folkegrupper og forskjeller dem i mellom faller kanskje noen tungt for brystet. 

Kort sagt: Les den!

Konklusjon - Klar befaling!

Genetiske tester

Det har skjedd mye siden det menneskelige genom ble endelig sekvensert, og nå har genetiske slektskapstester blitt forbruksvare. Man kan bestille tester på nett, og få svar tilbake som 42% viking, 2% african, 30% celtic - osv. Det er selvsagt ulik kvalitet på disse testene, men for alle gjelder det å være bevisst på hva de kan og ikke kan vise. 

Jeg her selv tatt en gentest, men det var som del av en vitenskapelig undersøkelse og inneholdt alle STR-markørene og greier (slike som du ser i CSI og slikt). Prosjektet fulgte Y-kromosomet som sammen med mDNA er de eneste genene som ikke rekombineres fra et slektsledd til et annet. Men alt annet DNA rekombineres, og du er ikke mer genetisk i slekt med en firemenning enn med en hvilken som helst person som passerer ute på gata. 

Det man finner på denne lenken burde fulgt med alle svarene man får på slike tester - men det er mulig det ville vært litt ødeleggende for businessen. Sense about Genetic Ancestry Testing er noe av det beste som er skrevet for allmuen om genetikk og testing. Det aller beste er dessverre bak en betalingsmur for de fleste (men jobber du i høyere utdanning eller studererhar du en sjans). Det er artikkelen "In the Blood: The Myth and Reality of Genetic Markers of Identity" av Mark Jobling et alia.

Y-kromosomet og mDNA kan man følge tusenvis av år bakover, men som alt annet genetisk material muterer det. Det er noen varianter som er hovedtypene av kromosomet - for eksempel "min" haplotype på Y-kromosomet: R1a1 - M17. Med denne kan man spore slektskap tusenvis av år, og avdekke at vår felles stamfar levde nord for Det kaspiske hav for noen tusen år siden, og at temmingen av hesten og oppfinnelsen av vognen spredte kromosomet både ned mot India og vestover mot Vest-Europa. 

Det viktigste å huske på er at man dobler antallet forløpere for hver generasjon. Et par hundre år tilbake har vi kanskje 1.000 forfedre og formødre. Og rundt år 1600 har de fleste voksne i dag rundt 16.000 forfedre og formødre. Går vi enda lengre tilbake blir det snart klart at vi ikke har nok seksjoner med DNA til å matche med slektningene, og det betyr at vi har slektninger vi ikke er i slekt med i det hele tatt (genetisk). 

Anyway. Fra disse testene som selges kan vi ikke vite noe mye om mine eller dine forfedre. Genetisk testing kan rett og slett ikke gi slike svar. Når genetikere snakker om slektskap mellom folk, så går det på at de følger noen seksjoner av DNA eller gener. 

Når levde så den personen som alle i verden nå har som felles opphav? Faktisk ikke mer enn 3.500 år siden - noe som er ganske så overraskende. Jeg tror vi må gå ut fra at "alle" her er ca. 95% av verdens befolkning, og modellen er beregnet matematisk heller enn empirisk. Stammer på Ny Guinea teller neppe med. 

Nå begynner denne posten å bli vel lang. Men det viktigste jeg ville formidle var i grunnen at det er lurt å lese Sense about Genetic Ancestry Testing. 

Richard III og DNA-analyser

I 2010 sendte jeg en DNA-prøve til University of Leicester som deltaker i et prosjekt som tok sikte på å finne ut hvor i Norge de vikingene som slo seg til i The Wirral - halvøya ved Liverpool  - kom fra.

Det tok sin tid å få noe svar. Det vil si, jeg fikk svaret på analysen av min prøve, men ikke noe om prosjektet. Nå har de en artikkel på gang.

Grunnen til at det har tatt så lang tid finner vi i klippet over. En svært vellaget og uhyre interessant liten film om DNA-analysen av King Richard III - som ble funnet under en parkeringsplass i Leicester i England. Prof. Turi King ble tatt av Viking-prosjektet, og satt på analysen av Richard III. Det prosjektet kom opp med en del oppsiktsvekkende resultater. 

Dobbelklikk på videoen - den er svært interessant!