Behold politikk som virker

I en lederartikkel lørdag 30. desember 2017 skriver Aftenposten at Siv Jensen umiddelbart må fjerne de ekstraordinære tiltakene i Oslos boligmarked. "Allerede i januar", er uttrykket som brukes.

Det bør hun ikke!

Utlånskravene, med 40% egenkapital for bolig nummer to i hovedstaden som viktigste grep, har bidratt til å senke boligprisene og ta luften ut av en boligboble i hovedstaden. Det er også lagt en begrensning med at man ikke får låne mer enn fem ganger inntekten. Det er utklokt å fjerne politikk som virker. 

Også Aftenpostens leder innrømmer at politikken har fungert etter hensikten, men mener at da må tiltakene fjernes. Hva som har skjedd i mellomtiden som skulle erstatte virkningen av dette tiltaket skriver ikke avisen noe om. 

Bakgrunnen er at rentene er historisk lave, og de holdes lave fordi etterspørselen er svak. Banker verden over løper etter folk for å få dem til å låne og bruke penger - også i Norge. Her er tidene fortsatt gode, og om man la norske forhold til grunn for rentesettingen skulle rentene vært mye høyere.

Den viktigste indikatoren på det, er kredittveksten til husholdningene. I alle de år har denne vært mye høyere enn veksten i nasjonalproduktet per person. I 2016 var denne BNP-veksten på 1,1%, mens veksten i husholdningenes gjeld var på 6,3% nå i oktober. Om dette var et unntak var det jo ikke noe å ta på vei for, men det er regelen. 

Resultatet er at Norge er et av de utviklede land med de mest forgjeldede husholdningene, og boligprisene har vært en driver i denne utviklingen. Når de nå dabber noe av er det godt nytt for alle, og det er å håpe at gjeldsveksten avtar i takt med dette (selv om utviklingen det siste året ikke viser noen slik tendens). 

Alle tiltak som på særnorsk vis demper låneopptak i husholdningene er et gode, for renten kan vi ikke sette for mye opp uten å føre kronekursen oppover og gjøre livet surere for eksportindustrien. 

Så lenge renten ikke kan settes opp til nivåer som demper etterspørselen etter utlån til bærekraftige nivåer, så må særnorske tiltak som begrenser låneiveren heller utvides enn fases ut. 

Aftenposten tar grundig feil! 

(Dette innlegget er skrevet lørdag 30. desember, men med utsatt publisering.)

Buffer - den finansielle typen

Nå viser boligprisene en fallende tendens - kanskje. En måned med 1,4% ned betyr ikke så mye i seg selv, men flere forventer at den eksepsjonelle oppgangen vi har hatt helt siden 1992 nå begynner å flate ut eller snu. Likevel: 12-månedersveksten i husholdningenes bruttogjeld (7,2%) ligger fremdeles himmelhøyt over reallønnsveksten. Det er ikke rart, for skattesystemet sponser låneopptak gjennom rentefradraget (les gjerne min mest leste artikkel her: "På forhånd takk").

Men er det noen grunn til å være bekymret? For oss konservative spiller ikke det noen rolle: vi er bekymret av prinsipp. Men når også IMF er bekymret er det grunn til å være våken. Et av de viktigste påpekninger i deres landrapport om Norge i september var at norske husholdninger mangler finansielle buffere. Men hva betyr det?

I klartekst betyr det at norske husholdninger har relativt lite med ubundne midler - lite med penger som ikke sitter fast under mønet. Faktisk er det bare Finland (av sammenlignbare land) som er dårligere stelt enn Norge på det punktet. Årsakene trenger man jo ikke lete lenge etter: vi har, som nevnt over, sponsing av låneopptak og dertil formuesskatt for å straffe sparing over et visst nivå. Formue kan man ellers lure vekk i eiendom grunnet lavere verdsetting av fast eiendom. Derfor har ikke folk penger i banken. Grunnet skattesystemet så lønner det seg ikke.

Nå flater vekstkurvene ut, boligprisene likeså, mens ledigheten øker. Ennå er det langt igjen til noen krise, men skulle kurvene peke brattere nedover så er jo huslånet det siste folk gir opp. Heller spinker man på det meste annet. Men grunnen til IMFs bekymring er at vi har så lite å gå på her i landet før vi nettopp må gå løs på fast eiendom.

Scenariet som kan gi dramatisk andre tilstander på alt som har gått så bra så lenge, det er skarpt fallende oljepriser. Den nye regjeringen vil trolig redusere formuesskatten såpass at det kan begynne å ligne på en god ide å ha noen penger i banken - men oljeprisfallet kan komme mye fortere enn folk klarer å endre sine innarbeidede reflekser om å låne og kjøpe eiendom.

Tverrpolitisk enighet - uten effekt

Det er ikke ofte at venstresiden og høyresiden er enige om skatt, men den situasjonen har vi nå fått om noe så kontroversielt som rentefradrag på skatten.

I uken som gikk så vi at Manifest Analyse, en tenketank godt ute på venstresiden, kom med en rapport om det norske boligmarkedet som blant annet konkluderte med at det særnorske fradraget for gjeldsrenter på skatten må bort om vi skal unngå å blåse boligboblen opp ytterligere. (Eksemplet Irland viser at høy boligbygging ikke gjør noe fra eller til med en boble under oppblåsning.)

Har vi en boligboble? Vi kan jo starte med å se på gjeldsgraden i norske husholdninger. Den er på 212% - høyest i hele OECD. Hovedårsaken er utviklingen i boligprisene - og boligprisene er jo det folk bruker som sikkerhet for sine lån.

Så hvorfor låner folk så mye? En grunn er selvsagt at alt går så bra her i landet, rentene er lave, og attpåtil sponser staten renteutgiftene dine. Men ingen trær vokser inn i himmelen. Når pilene peker nedover igjen blir det tungt å betjene gjelden, og det blir voldomme kast som vil påvirke hele økonomien og mange arbeidsplasser.

Fra før har en rapport fra Civita anbefalt det samme - altså å fjerne anledningen til å trekke fra 28% av renteutgiftene på skatten. I tillegg foreslår de å fjerne formuesskatten - noe Manifest ikke vil ha noe av så klart. (Jeg var selvsagt ute langt før Civita med de samme forslagene, men uten alle tallene).

En trenger ikke gå langt i dagens verden for å se hva tung belåning gjør med økonomier som får problemer - så hva hindrer norske politikere i å gjøre det økonomer fra Manifest til Civita anbefaler?

Det krever det illustrasjonen viser - et mirakel midt inne i ligningen. Grunnen til det er at partiene trenger velgere, og velgerne har lånt opp til pipa eller litt over, og vil ikke stemme på partier som tar fra dem disse godene. "Alle" forstår at høy belåning er uheldig, men det er bare uavhengige stiftelser - som ikke skal møte velgerne neste år i september - som kan foreslå det som er både fornuftig og nødvendig: at det er steike dumt at staten skal sponse bruk av penger man ikke har. Særlig i en situasjon der belåningsgraden er skummelt høy.