Når ormene kommer ut av veggen

Russlands invasjon i Ukraina viser med all ønsket tydelighet hvem som ikke er til å stole på her i vest. Trump skryter på den ene siden av at Putin ikke ville turt å gå inn i Ukraina på hans vakt, mens han utroper samme mann til geni og beundrer at han er så tøff. Det er liten tvil om at Trump gjerne vil ha samme type makt som Putin.

Bildet over viser Le Pen som også får penger til sitt parti fra Putin. Snakk om "nasjonal selvstendighet" og forsvar mot invasjon utenfra (muslimer) blir åpenbart som tomt snakk når de bøyer seg i støvet for Putin Erobreren. Salvini er ikke mye bedre (se bildet under).

Her hjemme har vi den stadig mer patetiske Carl I. Hagen som går Putins ærende og vil ha folkeavstemninger i utbryterrepublikkene. Hagen har falt fullstendig for Putins lumske retorikk, og vi kan prise oss lykkelige for at han aldri fikk noen fremstående posisjon i Stortinget, regjeringen eller Nobelkomitéen. 

Beundringen for sterke menn går åpenbart hardt ut over forstanden. Men det er ikke så mye bedre på den andre kanten av det politiske spekteret. Troen på at alle er til å stole på og egentlig bare vil ha fred, er åpenbart feilaktig. Der kan de kanskje nå spørre seg om det er så lurt for for eksempel NATO-landet Norge å si fra seg all beskyttelse fra atomvåpen uten at verdens brutale kjeltringstater beviselig og kontrollerbart gjør det samme. Avtalen Ukraina og Russland undertegnet i anledning at Russland tok over alle atomvåpen som hadde tilhørt Sovjet-Unionen er ikke mye verdt nå (eller i 2014). 

Et bolverk mot trumpismen?

Tidligere utenriksminister og leder av de konservative i Storbritannia, William Hague, er en klok og kunnskapsrik mann. I The Times 9. november spør han hva konservative verden over kan gjøre for å forhindre at slike personer som Donald Trump kommer til makten, og at idéene deres ikke får overtaket på høyresiden i politikken.

Spørsmålet er betimelig. Selv om Biden heldigvis vant presidentvalget, så var Donald J. Trump styggelig nær gjenvalg og demokratene gjorde det på langt nær så bra som ventet i kongressvalgene. Bare pandemien forhindret fire nye år med Trump. Problemet er ikke bare USA og dets særegenheter, de samme kreftene har medvind i mange land også i resten av verden. Hague mener problemene de løfter fram også må løses av ekte liberal-konservative, og jeg tror han har et poeng. 

Jeg avskyr Trump og nesten alt han står for i politikken, både i form og innhold. Jeg er globalist, liberal i de fleste sosiale og politiske spørsmål, men også konservativ. "Pakken" er nesten diametralt motsatt av Trump, og jeg ønsker selvsagt at mine idealer skal vinne fram. Likevel: I deler av verden, og ikke bare i Trump-land, har partier på høyresiden lagt om kursen i en mer nasjonalkonservativ retning. Det er ikke uten grunner, og grunnene må alle ta inn over seg. 

Det er nasjonalstatene som har tatt grep under koronapandemien. Det er staten som har maktmonopol og som kan be folk holde seg hjemme - ellers! Det er den nasjonale solidariteten som er motivasjonen for oss som hører etter. Det er det nasjonale helsevesenet som klapper sammen dersom viruset får bre seg fritt. 

Når jeg skriver dette er det akkurat 102 år siden første verdenskrig sluttet. Nasjonalismens galskap, men også en kamp mellom mer moderne demokratier og føydale stater (Les gjerne Hew Strachan). Nasjonalisme og sjåvinisme er alltid feil, men nasjonens solidaritet er limet i moderne demokratier. Det er den tilliten bygger på, og liberale internasjonalister som jeg bør ta det på alvor. 

Trumps velgere, og de som støtter Salvini, Le Pen, SD i Sverige og andre jeg aldri kunne stemt på, ser byer og områder som velstanden har glemt eller forlatt. De ser immigrasjon som virker utenfor kontroll, de ser at folk uten videre utdannelse havner bakpå og utenfor, og for dem virker det som avgjørelser tas av fjerne organ, mystiske algoritmer og eksperter som verken kan eller vil gjøre rede for seg. De enkle og brune løsningene de får servert er helt feil, etter min mening. Og venstresiden har ingenting annet enn mer penger (man ikke har) og woke-propaganda å servere. 

Men også det moderate og liberale sentrum-høyre må ta disse legitime bekymringene på alvor, ellers overlater man bare mulighetsrommet til de brune og autoritære (for venstresiden har ikke noe attraktivt å tilby). Populismen dør ikke den dagen Trump blir båret ut av det ovale kontor eller Brexit blir gjennomført. 

Liberalkonservative partier må bli mer tydelige på at innvandring må kontrolleres og styres ut fra nasjonale behov og i mange land må velstanden spres bedre også geografisk. Men fremfor alt må vi bli tydelige på å fremme en nasjonal kultur. Den må ikke stå i veien for internasjonalisme, men kampen mot Covid19 har vist tydelig at den behøves like mye som før. 

Macrons jobb

Jeg var i Frankrike da Macron i fjor sommer lanserte sin kampanje for å bli president. Han framsto ikke som presidentmateriale da, men som alle vet tok jeg feil. Takk og lov!

Men kan han transformere Frankrike fra dumpekandidat i eurosonen, til å bli en dynamisk nasjon økonomisk og politisk? Det åpenbare svaret er "nei", for utfordringene er for mange. Presidenten i Frankrike har mer makt enn selv den i USA, men Macron må få nasjonalforsamlingen med seg på gjennomgående endringer. Det er den første store utfordringen for Macron nå. Mange kommentatorer har sagt og skrevet at dersom han ikke lykkes, så står veien åpen for Le Pen i 2022. Macrons store problem foran parlamentsvalget i juni er at partiet hans er flette nytt og uerfarent,

Men hvorfor skulle hun lykkes noe bedre? Etter et 101-kurs i økonomi skjønner alle at proteksjonisme, bevisst inflasjon og stengte grenser vil være en katastrofe økonomisk. Politisk er strategien å stenge, rive opp, nasjonalisere og kaste ut. Det er en negativ strategi som vil ødelegge mye, og som fort vil vise seg å ødelegge mye for de som stemte på politikken og trodde den kunne løse problemer.

Forskjellen mellom de to, og på liberale og totalitære politikere generelt, er at Le Pen og hennes like vil starte hatkampanjer og heksejakt på svikere og fiender som blir utpekt som skyldige når politikken spiller fallitt. Hvis situasjonen er tilstrekkelig opphetet kan denne typen strategi lykkes i å rette oppmerksomheten bort fra at politikken er elendig, og hvis dertil Le Pen klarer å tilrane seg mer makt og sette opposisjonen ut av spill - så har vi en ny og dramatisk situasjon. Men det blir 2022+ i verste fall.

Vi får nå håpe på at Macron vil få et parlament og en regjering han kan bruke til å skape de endringene som behøves for å snu skuta, for den er farlig nær å gå på grunn. Landet er rangert som nummer 21 i konkurransedyktighet i verden, men som nummer 1 når det gjelder statens og skattenes størrelse og omfang. Med stadig økende gjeldsbyrde, og en fast kurs for euroen, er handlingsrommet lite.

Men han MÅ lykkes!

Trumps presidentperiode

Jeg tror Trump kommer til å vinne presidentvalget på tirsdag. Forskjellene på Storbritannia og USA er ikke store nok til at ikke det samme fenomenet skal gjenta seg: sjansen er der for en bred allianse av misfornøyde til å vise fingeren til eliten. FBIs inngripen i valgkampen og det påfølgende fokus på epostene vil, tror jeg, gi Trump æren av å bli den første milliardæren i USAs historie som flytter inn i bolig bekostet av skattebetalerne etter en svart familie. Jeg gremmer meg! (Illustrasjon Walid Shoebat)

Men er det nå så galt da? Vil han ikke moderere seg når han får ansvar?

Her skal jeg ikke skrive om Trumps åpenbart avvikende personlighet. Det er åpenbart at han aldri har tenkt en selvkritisk tanke, eller handlet etter dype overveielser, men det er politikken som er mitt tema her.

Han vil endre liv og skjebner til millioner planeten over. Til det verre. De som kommer verst ut er nok innbyggerne i, for eksempel, baltiske land som Estland, Latvia og Litauen. Trumps beundring for kleptokraten Putin er ille nok, men verre er det at han vil unndra seg NATO-forpliktelser. I praksis vil NATO slutte å fungere med Trump som president siden han ikke vil love å gripe inn overfor angrep på en medlemsstat. Isolasjonismen er tilbake med Trump, og dette er en åpen invitasjon til Russland til å ta tilbake sovjetområder. 

Ikke-spredningsavtalen for atomvåpen vil bli til spredingsavtaler for atomvåpen. Japan, Sør-Korea og Saudi-Arabia kan bli utstyrt med atomvåpen om Trump får det som han vil. 

Mulighetene for å begrense den globale oppvarmingen vil synke til noe nær null. Etter Trumps oppfatning er den globale oppvarmingen en kinesisk svindel. Men ikke bare det - global handelskrig og noe nær det vi opplevde på 30-tallet med hensyn til ledighet - er ganske sannsynlig gitt hans støtte til proteksjonisme.

Og så er det forakten for demokratiet da. Han vil ikke akseptere noe annet resultat enn at han vinner, har han sagt. Om han vinner vil i alle fall den første autokratiske antidemokraten sitte i Det ovale kontor. Han har også bare forakt til overs for rettsvesenets selvstendighet, og vil gjerne stramme inn overfor den frie pressen. Putin viser vei også her. 

Min liste over ventet elendighet kunne vært lengre, men det viktige er hva vi gjør. Den liberale orden i de vestlige samfunn er under angrep. Rettigheter rulles tilbake. Den frie og uavhengige pressen er truet både av autokrater og demagoger, men også av sviktende inntekter. 

Vi som mener rettsstaten og den frie pressen må bevares må samles om disse verdiene. Vi som mener problemene alle står overfor må møtes med internasjonale avtaler og løsninger må aktivt arbeide for disse. Den liberale orden klarer seg ikke uten demokratiske, internasjonalistiske og liberale mennesker som tar opp kampen. Ytre venstre, ytre høyre, og populister på begge sider er i ferd med å få overtak i mange land. I Europa er landene øst for EU i stor grad en tapt skanse. Ungarn og Polen er på god vei i samme retning. I Storbritannia har brexit utløst fremmedhat og diskriminering, og Le Pen i Frankrike og AfD i Tyskland sikler etter å avvikle EU. 

Kort sagt: det som syntes så opplagt - at demokrati, rettsstat, toleranse og internasjonalisme er en velsignelse - er ikke det lenger. Vi må kjempe direkte, og våge å se venner der vi før har sett fiender.