Jeg kom nettopp tilbake fra min første reise ut av Norge siden desember 2019. Det var fantastisk å oppleve at det går an å komme seg ut i verden igjen. Det er som om trykket jeg har opplevd siden første nedstegning har lettet. Om ikke helt, så i alle fall ganske mye. (Fotograf: Hege Skilleås)
Men alt er ikke som før, selvsagt. Hvem kan vel vente det?
Man må bruke maske både her og der. Særlig er det en prøvelse å reise timevis med trynetruse på, fra drosjen hjemmefra og til man er ute av terminalbygningen ved reisemålet. I butikker, muséer og over alt der folk kan tenkes å komme på kloss hold. Akkurat det er ikke så ulikt det vi er vant til.
Men jeg er ikke vant med å måtte vise vaksinebevis over alt. Både de før nevnte muséene og på restauranter kommer man ikke inn uten å være fullvaksinert. For å komme inn i Østerrike (der vi var) måtte vi også ha et slikt bevis. Hadde jeg hatt hundre kroner for hver gang beviset måtte fram hadde jeg kanskje dekt inn reisen.
Men det var verdt det! Det er lenge siden det å reise, og kanskje særlig med fly, var noe stas. Det har i grunnen vært en plage i nesten nøyaktig 20 år. Jeg venner meg ikke på trynetrusen, særlig siden brillene mine dugger over, men det er til å leve med. Å fiske fram vaksinebevis ved enhver anledning blir også fort til en vane.
Tross alle irritasjoner med trynetruser og bevis, så var det virkelig en høydare å komme seg ut. Særlig når turen var så veldig vellykket, men bare det å vite at man kan komme seg ut bidrar i betydelig grad til sinnets munterhet.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar