Har du lest noen bøker av Le Carré vet du hva du får: Det dreier seg som oftest om spionasje og fungerende men likevel skakkjørte sjeler. Stilen er gjerne antydende, og leseren får sjansen til å tenke selv og liksom trekke strekene fra punkt til punkt og se et bilde som forfatteren selv overlater til leseren å skape. Som leser blir du skjerpet, og kan komme til å føle deg smart.
Denne romanen var ikke ferdig da Le Carré døde for over et år siden, men den er i all hovedsak fullstendig i den forstand at handlingen kommer i mål. Med bare 207 sider er den betydelig kortere enn hva som er vanlig fra den kanten, og ofte kan man komme over korte avsnitt som bare antyder noe som i en vanlig roman fra denne kanten ville tatt en side eller fire.
Vår hovedperson er en relativt ung "flyktning" fra livet i The City, i London. Han etablerer en bokhandel i en døsig kystby på nordsjøkysten nord for London, og her møter han en sjarmerende og litt eksentrisk eldre mann som blir involvert i bokhandelen men som gjør en del påfallende ting.
Uten å røpe for mye, så er handlingen i nåtid i denne lille byen og i London. Både Balkan og Midt-Østen kommer inn i handlingen som bakgrunn for personene, og som (nesten) alltid kaster også andre verdenskrig og den kalde krigen lange skygger inn i denne boka.
Men det blir aldri særlig spennende. Det er i grunnen det viktigste ankepunktet. Man kan ganske tidlig se hvor dette bærer, og det er tynt med overraskelser. Som fan av forfatteren, og særlig den sentrale Smiley-trilogien, må man jo få dette med seg. Men jeg ble skuffet, og jeg er slett ikke sikker på om forfatteren ville ønsket at denne boka kom ut.
Konklusjon - For blodfansen.
