Holocaust i Midt-Østen?

Nazistene planla å utrydde også jødene i Palestina under andre verdenskrig, men ble stoppet av Montgomery ved El Alamein. Godt hjulpet av "ørkenrottene" i SAS, som jeg før har skrevet om på bloggen. Hovedmålet deres var åpenbart Suez-kanalen og oljetransporten, men det sekundære målet var den halve millionen med jøder som hadde rømt til Palestina. SS hadde en tropp utstasjonert i Athen som skulle følge Rommel inn i Palestina og gjøre det av med jødene der. Dette mordet på jøder i Palestina var bare uker unna, og det skulle omfatte både de som hadde bodd i området i tusener av år og de som var mer nylig ankomne flyktninger fra forfølgelsen i Europa. 

Skuffelsen ble stor da Rommel gikk på det avgjørende nederlaget ved El Alamein, men troppen gikk til verket i Tunis og 2.500 jøder der omkom i konsentrasjonsleire. Alt dette kommer fram i boka Nazi Palestine av de tyske historikerne Mallmann og Cüppers basert på kilder som ble frigitt først for omtrent 20 år siden. 

Amin al-Husseini, Stormuftien av Jerusalem (se bildet over), var svært entusiastisk da han fikk høre om planene. Felles jødehat forente dem, og dette fellesskapet skulle vare krigen gjennom med Muftiens sendinger fra Berlin med ufortynnet jødehat blandet med Koransitat til Midt-Østen på kortbølgeradio.

Gruppene skulle operere i Palestins på samme måte som Einsatzgruppene i Ukraina med massiv nedskyting av den halve millionen jøder som hadde flyktet dit, og mulig bruk også av mobile gasskamre. 

Det er all grunn til å tro at Midt-Østen, såvel som mye annet her i verden, hadde sett annerledes ut om ikke de allierte hadde vunnet ved El Alamein. 

Andrew Karpaty Kennedy - Chance Survivor

Andrew Kennedy (opprinnelig Andor Ödön Kárpáti) var min kollega i to år (1996 - 1998) da jeg var 1. amanuensis i britisk kulturkunnskap ved Engelsk institutt ved Universitetet i Bergen. Jeg spurte han en gang om hva som var hans bakgrunn. 'Hungarian, Jewish' var det korte svaret jeg fikk. Denne boka med selvbiografi fram til 25 års alder, er det lange svaret. Denne boka vil jeg minnes lenge.

Andrew skulle endt i gasskammeret i Auschwitz som så mange av sine slektninger og andre jøder i Europa. Det spilte ingen rolle at familien hadde konvertert til kristendommen og levde et meget borgerlig og ganske så ungarsk liv. Det som førte toget, der han som trettenåring sammen med familien var stuet sammen med ufattelig mange andre i en krøttervogn, i en annen retning var en feil. En SS soldat hadde blandet sammen to tog, og deres tog endte nær Wien. En arbeidsleir der de som klarte seg gjorde innsats i en våpenfabrikk.

Etter krigen kom restene av familien (faren døde av dysenteri ganske tidlig) til Ungarn igjen, men alt var annerledes. Ikke minst var det det snikende kommunistiske diktaturet og det totalitære styret som utgjorde forandringen, men igjen klarte Andrew å unnslippe - men ikke søsteren og moren.

Forfatteren graver fram gjennom skriften den unge gutten han en gang var, og vikler ut en verden og et perspektiv der den ytre trussel går fra en noe diffus frykt til noe helt konkret forferdelig. Han er særlig god til å få fram den nesten umerkelige prosessen fra å være selvstendig til å bli en ting der bevisstheten på et vis overlever gjennom å distansere seg. Det vanvittige og gruoppvekkende blir sterkere gjennom å bli formidlet tørt og konkret; det er finnes ikke noen store ord eller besvergelser i disse sentrale delene av fortellingen. Det gjør den sterkere.

Det både nekrologen i The Guardian og den av kolleger i På høyden hopper over, er kampen for å slippe unna det stadig sterkere kommunistdiktaturet i Ungarn etter krigen. Som så mange andre som overlevde nazistene kom Andrew i klørne på et nytt undertrykkende regime. Det var, i alle fall ikke i Ungarn på 40-tallet, like morderisk og uttalt rasistisk som det nazistiske, men det var like fullt en seriøs kamp for å unnslippe og også mye flaks som skulle til for å komme seg ut. 

I England var det kampen for å bli anerkjent og sett som noe annet enn en utlending som sto i sentrum - og en eksepsjonell interesse for litteratur og teater. Andrew gjorde et poeng av at vi hadde felles bakgrunn, for han tok også en utdanning i både filosofi og litteratur, men det er åpenbart litteraturen som fenget han mest.  

Boka ender da Andrew er 25 år, og avsluttes av en gjennomtenkt kommentar på noen sider. Forfatteren var også skjønnlitterær forfatter, og språk og stil er upåklagelig hele veien. Som foreleser - etter det jeg har forstått - var han rik på digresjoner og forutsatte mye hos sine studenter. Her, derimot, er stilen klar, ryddig og med svært god fremdrift. Boka er en leseropplevelse! 

Konklusjon - Klar anbefaling!

Fremtiden med ISIS

Hvilket scenario kan vi forvente oss nå når de mest ekstreme islamistene har skaffet seg sin egen stat og rike ressurser?

Det er gode grunner for å tro at de vil fortsette å drepe for fote på grusom måte inntil de blir drept eller arrestert. Det er altfor lettvindt å si om alt som er grusomt eller ille at det er "akkurat som nazistene" - men i dette tilfelle har det mye for seg.

De har en visjon og et oppdrag, og det er så strålende at midlenes grusomhet blir et speilbilde av oppdragets verdi. Boka Believe and Destroy: Intellectuals in the SS War Machine av Christian Ingrao forklarer hvordan vellykkede og intelligente mennesker kunne reise utenlands og drepe for fote. Ikke bare var det de gjorde nødvendig - i egne øyne - men også godt.

Akkurat som med nazistene har også ISIS denne forestillingen om en mysisk skjebne som de bare må oppfylle. Dette målet er dyrebart, og det krever offer. De er ikke onde, men de har et forskrudd verdensbilde der deres "oppdrag" er det viktigste som finnes. Kompromiss eller tilbaketrekning er helt utenkelig.

Mens SS foretrakk å henge folk når de skulle statuere et eksempel, sørger ISIS for å steine dem eller helst kappe hodet av dem. Selv om de har sentrum for sine operasjoner i det nordlige Irak, så er hele verden målet. De vil, akkurat som SS, bare kjøre på og bli verre og verre helt til de blir slått eller stilt for retten. Enhver politiker som ikke ser for seg dette som målet med aksjoner mot dem har ikke skjønt hva som foregår.