Andrew Karpaty Kennedy - Chance Survivor

Andrew Kennedy (opprinnelig Andor Ödön Kárpáti) var min kollega i to år (1996 - 1998) da jeg var 1. amanuensis i britisk kulturkunnskap ved Engelsk institutt ved Universitetet i Bergen. Jeg spurte han en gang om hva som var hans bakgrunn. 'Hungarian, Jewish' var det korte svaret jeg fikk. Denne boka med selvbiografi fram til 25 års alder, er det lange svaret. Denne boka vil jeg minnes lenge.

Andrew skulle endt i gasskammeret i Auschwitz som så mange av sine slektninger og andre jøder i Europa. Det spilte ingen rolle at familien hadde konvertert til kristendommen og levde et meget borgerlig og ganske så ungarsk liv. Det som førte toget, der han som trettenåring sammen med familien var stuet sammen med ufattelig mange andre i en krøttervogn, i en annen retning var en feil. En SS soldat hadde blandet sammen to tog, og deres tog endte nær Wien. En arbeidsleir der de som klarte seg gjorde innsats i en våpenfabrikk.

Etter krigen kom restene av familien (faren døde av dysenteri ganske tidlig) til Ungarn igjen, men alt var annerledes. Ikke minst var det det snikende kommunistiske diktaturet og det totalitære styret som utgjorde forandringen, men igjen klarte Andrew å unnslippe - men ikke søsteren og moren.

Forfatteren graver fram gjennom skriften den unge gutten han en gang var, og vikler ut en verden og et perspektiv der den ytre trussel går fra en noe diffus frykt til noe helt konkret forferdelig. Han er særlig god til å få fram den nesten umerkelige prosessen fra å være selvstendig til å bli en ting der bevisstheten på et vis overlever gjennom å distansere seg. Det vanvittige og gruoppvekkende blir sterkere gjennom å bli formidlet tørt og konkret; det er finnes ikke noen store ord eller besvergelser i disse sentrale delene av fortellingen. Det gjør den sterkere.

Det både nekrologen i The Guardian og den av kolleger i På høyden hopper over, er kampen for å slippe unna det stadig sterkere kommunistdiktaturet i Ungarn etter krigen. Som så mange andre som overlevde nazistene kom Andrew i klørne på et nytt undertrykkende regime. Det var, i alle fall ikke i Ungarn på 40-tallet, like morderisk og uttalt rasistisk som det nazistiske, men det var like fullt en seriøs kamp for å unnslippe og også mye flaks som skulle til for å komme seg ut. 

I England var det kampen for å bli anerkjent og sett som noe annet enn en utlending som sto i sentrum - og en eksepsjonell interesse for litteratur og teater. Andrew gjorde et poeng av at vi hadde felles bakgrunn, for han tok også en utdanning i både filosofi og litteratur, men det er åpenbart litteraturen som fenget han mest.  

Boka ender da Andrew er 25 år, og avsluttes av en gjennomtenkt kommentar på noen sider. Forfatteren var også skjønnlitterær forfatter, og språk og stil er upåklagelig hele veien. Som foreleser - etter det jeg har forstått - var han rik på digresjoner og forutsatte mye hos sine studenter. Her, derimot, er stilen klar, ryddig og med svært god fremdrift. Boka er en leseropplevelse! 

Konklusjon - Klar anbefaling!

Drømmesamfunn?

Jeg hadde mareritt her forleden. Når man våkner i aller av en drøm, så er det ikke alt som er klart og tydelig. Men her sto kjernen klart for meg, og det er først og fremst realismen som i etterkant har grepet mitt sinn. (NB: Illustrasjonen har ikke noe direkte med saken å gjøre)

Jeg var  journalist på besøk i et alternativt samfunn. Det lå i drømmen nær Trondheim, uten at det har noe med saken å gjøre egentlig. Samfunnet opererte utenfor storsamfunnet, men var ganske omfattende både i utstrekning og medlemstall. Slik sett omtrent som Amish i USA, men den indre orden lignet mer på et religiøst samfunn av typen vekkelseskristendom. Jim Jones og Jonestown er vel en parallel. 

Men det sentrale var at det ikke var religion som var samfunnets eksistensgrunnlag. Det var en kombinasjon av political correctness og veganisme. Selv det minste tegn til alt som kunne være støtende for enhver liten minoritet ble slått hardt ned på og straffet strengt. Etter å ha vært vitne til denne typen undertrykkelse, ville jeg vekk fra det hele. Jeg hadde fått nok. 

På veg ut og vekk møtte jeg en lys og fager kvinne som utviste påfallende interesse for meg. Det gikk gradvis opp for meg at hun var en honningfelle satt opp for å hindre meg i å komme meg ut og fortelle om det indre liv i dette undertrykkende alternative samfunnet. Skrekken fikk meg til å våkne. 

Det er i grunnen rart at et slikt samfunn ennå ikke har oppstått (såvidt jeg vet). Grunnene til i alle fall veganisme er gode og åpenbare, og siden det tar så lang tid å snu storsamfunnet til et mer bærekraftig alternativ vil det kanskje melde seg et behov for å stå frem med et tydelig alternativ og å gjøre det i fellesskap. 

Samfunn knyttet til en sak eller en livsstsil har lett for å bli ensartede, og gruppepresset blir fort betydelig. AKP (m-l) her i landet er et godt eksempel. 

Jeg er for skeptisk anlagt til å tro at jeg er sanndrømt, men det er ikke noe usannsynlig i opprettelsen av et slikt alternativt samfunn eller at det kan utvikle seg til å bli undertrykkende. Som før sagt: du leste om det først på denne bloggen.