Israelofobien og den norske offentligheten

Jeg hadde lenge tenkt å skrive noe selv om misforholdet i den norske offentligheten mellom det mange kilder, inklusive NRKs, får seg til å tro om de to hovedmotstanderne i Gaza-krigen: Hamas og Israel, men så kom Simen Sandelien, en lokalpolitiker fra Høyre i Aker, meg i forkjøpet. Noe av det under er hentet fra en post på hans Facebookside, mens annet er mine tillegg og utvidelser.

Selv om Israel er et demokrati som har en transparent strategi om å føre kamp mot Hamas, antar svært mange i norsk offentlighet - også fremstående politikere og tillitsvalgte - at Israel ønsker å begå folkemord på palestinerne. Dette er en drøy uhyrlighet jeg før har tatt for meg flere ganger før her på bloggen. 

Selv om Hamas har en erklært målsetning om å fortrenge alle jøder fra Jordanelven til havet, antar store deler av norsk offentlighet, inklusive Utenriksdepartementet, at palestinerne egentlig bare vil ha en tostatsløsning. 

Selv om den israelske hæren har et etiskrammeverk og engasjementsregler som israelske soldater historisk har værtstraffet for brudd på, antar de at dette regelverket "egentlig" ikke gjelder. At israelske (!) kilder nå hevder at IDF driver krig som bryter med disse reglene beviser at regelverket finnes, det er relevant, og at Israel har en fungerende og korrigerende offentlighet der slikt betyr noe. De skyldige kan stilles for retten og bli straffet for det, som andre før dem. 

Selv om det foreligger video av bestialsk tortur av sivile og overgrep den 7. oktober, er det utrolig nok noen som legitimerer det som en naturlig del av palestinsk motstandskamp. En massakre av denne art og omfang burde få rasjonelle mennesker til å forstå at Hamas og Islamsk Hellig Krig vil gjøre alt for å unngå en tostatsløsning og fredelig sameksistens med Israel - men nei: Dette siver ikke inn. 

Selv om israelske myndigheter fortsatt ikke har blitt tatt i å hevde noe usant under krigshandlingene, ignorerer man fortsatt alt som IDF eller den israelske staten sier. Det som er usant og ulovlig vil når støvet har lagt seg få konsekvenser i Midt-Østens eneste liberale demokrati. Trenger jeg si noe om den andre siden, om deres forhold til sannhet, rettsvern, fri meningsutveksling og slikt? 

Selv om palestinske kilder gjentatte ganger har blitt tatt i å snu hendelser på hodet, overdrive tapstall eller lyve om hvem som ble rammet, blir de fortsatt betraktet som en pålitelig kilde. Noen av oss husker fortsatt påstandene om at et sykehus ble angrepet tidlig i krigen, og at 500 var døde. Fordømmelsen var enorm. Så viste det seg at det var en palestinsk rakett som skulle skape ødeleggelser i Israel som hadde eksplodert på parkeringsplassen utenfor, og tapstallene var knapt en brøkdel av de påståtte. Jeg husker selv tydelig Morten Rostrup i Leger Uten Grenser i Dagsrevyen fortelle om en palestinsk kollega som hadde operert en pasient da taket kollapset på operasjonsstuen. Dette var åpenbart oppspinn, men jeg har ikke registrert noen dementi. 

Selv om Israel har ytringsfrihet, en kritisk og gravende presse, og motforestillinger mot at militær praksis får utvikle seg uten politisk kontroll, antar man at offentlig tilgjengelig informasjon i Israel er helt upålitelig. Selv om Gaza er autoritært og ytringer der er strengt kontrollert av Hamas, antar man at uverifiserte påstander som siver ut fra Gaza er sanne.

Selv om Israel har sterk egeninteresse av å holde sivile tapstall nede og føre presisjonskrig, blir de ikke trodd på denne praksisen, og selv om Hamas har en erklært og helt åpen politisk strategi om å fremstille egen lidelse som et blodbad for å vinne sympati, finner man ingen grunn til å tvile på Hamas-kilder.

Det vil være usannsynlig at ikke overtredelser, drap og elendighet følger IDFs krigføring inne på Gaza, men der er i deres egen interesse at de samtidig gjør militære grep for å skjerme sivile for å beskytte eget omdømme. Det innebærer at Hamas gjør alt de kan for å gjemme seg bak sivile som skjold.

Hamas har egeninteresse i å gjøre sivile tapstall så store som mulig for å vinne sympati, og Israel har på sin side interesse av at disse blir så små som mulig for å begrense internasjonal fordømmelse. Dette er rasjonelt. Det eneste som kunne gjøre Israel-haternes fortelling rasjonell var om Israel og dets jødiske majoritetsbefolkning egentlig er onde, svært gode på konspiratorisk hemmelighold og med en morbid tiltrekning mot barnedrap. Jødehat av gammelt merke, med andre ord. Ulekkert. Det finnes i overflod blant islamistene på Gaza, og den eldste og mest rotfestede rasismen smitter svært lett over på de som av gode hensikter ønsker at lidelsene for den palestinske befolkningen skal ta slutt. 

La meg til slutt bemerke at jeg var medlem av Palestinafronten på tampen av 70-tallet, på en tid da norsk offentlighet generelt var ekstremt pro-Israelsk og nyansefri. Jeg leste Johnathan Dimblebys Palestinerne, og marsjerte i Oslo mot fredsprisen til Begin og Sadat (fordi jeg var i byen da). Hva endret seg fra da til nå? Først og fremst at det gikk opp for meg (altfor sent, men bedre sent enn aldri) at PLO og andre representanter for palestinerne ikke var interessert i sin egen stat, men i Israels ødeleggelse. Men først og fremst er det den oppsiktsvekkende ensidigheten i norsk offentlighet som har opprørt meg - særlig siden massakren 7. oktober 2023, og i den påfølgende krigen.