Aktiv dødshjelp

Debatten om aktiv dødshjelp går i Norge, og i Storbritannia har det nå kommet et lovforslag. I The Sunday Times søndag 24 november diskuterer to personer jeg har stor respekt for dette forslaget, Kathleen Stock (som jeg kjente da hun var professor innenfor mitt fagområde) og Matthew Syed - som har skrevet mye annet bra og innsiktfult som jeg har vist til i disse spaltene. (Bildemontasjen fra The Sunday Times.)

Jeg er mot legalisering av aktiv dødshjelp, selv om jeg selvsagt ser situasjoner og har fått presentert enkeltskjebner der dette kan virke som det beste alternativet. Hovedårsaken er at bare det å ha denne muligheten vil sette oss alle i en situasjon der vi (hvis vi blir gamle, skrale og syke nok) må bestemme om vår videre eksistens er viktigere enn samfunnets og eventuelt familiens eksplisitte eller implisitte (eller feilaktig oppfattede) behov for at vi sluttet å eksistere. En slik lov åpner et juv jeg ikke har lyst til å se ned i, og heller ikke ønsker at noen andre skal måtte se ned i. Men en slik lov vil åpne det juvet for oss alle. 

Syed er for, og Stock er imot, men Syed formulerer også en viktig innsikt som jeg deler: 

One of the strangest realisations of this atheist is the importance of the sacred. There are places we should fear to tread, at least without an acute sense we are crossing the Rubicon.

Som Syed er jeg også ateist, men min holdning til livet er at det selv i denne gudløse verden er "hellig." Om vi gjør liv og død til et regnestykke med ting på pluss- og minussiden er vi på ville veier. Vi åpner juvet, og vi vil aldri kunne lukke det igjen. 

Stock ser også dette, og formulerer konklusjonen sin svært godt på denne måten:

There are indeed some distant scenarios in which I might accept the state being empowered to kill people who ask for it — scenarios where killing wasn’t cheaper than keeping someone alive, or where the surrounding society did not excessively revile disability and old age. But I don’t live in that kind of a world, and nor do you.