Om å møte seg selv i døra

Prøv disse påstandene. Passer de på moderne kunst og kunstopplevelse, og tror du unge norske kunstnere vil slutte seg til dem? (Foto: Olav Olsen i Aftenposten.no)

• Kunst skal ikke utfordre eller provosere.
• Det skal ikke være kunstens oppgave å speile sin samtid på godt og særlig ondt.
• Det har lite for seg å stille spørsmål ved etablerte sannheter.
• To mennesker opplever selvsagt samme kunstverk på nøyaktig den samme måten.

Bildet over viser et foto av kunstneren Vanessa Beecroft som er utstilt i lokalene til Kunsthøyskolen i Oslo. Flere av studentene ønsker verket fjernet. De mener det er rasistisk, at det er provoserende, og mener derfor at det er forstyrrende. 

Jeg vet ikke helt hva jeg skal mene om verket. Jeg har bare sett det reprodusert i Aftenposten og i Subjekt der brevet fra stipendiater ble publisert. Jeg forstår at det utfordrer og provoserer. Sex, utnyttelse og etnisitet er åpenbart tematisert i bildet. Jeg forstår at man blir plaget av det.

Men en gang, for ikke så veldig lenge siden, mente "alle" kunstnere at kunsten skulle provosere, problematisere, og at den skulle utfordre - gjerne på en måte som ble oppfattet som ubehagelig. Uten at jeg har undersøkt noe særlig tipper jeg at mange som har underskrevet dette brevet også har ment det. 

Men det gjelder åpenbart bare for kunst som de liker, og som de slipper å omgås på daglig basis. Ironien er komplett! Moderne kunsts selvforståelse er provokasjon og utfordring. Det å skape ubehag har vært et mål på suksess. Men nå er det slutt. Kunststudenter vil i alle fall ha seg frabedt en sånn utfordring og provokasjon. Den vil de kanskje helst at andre skal oppleve - så lenge de har skapt den selv?

Det løfterike er at de inviterer til debatt:

Derfor ber vi Khio om å opprette et offentlig forum, som skal være en plattform der vi som helhet vil holde en serie arrangementer for å diskutere eventuelle temaer som dukker opp rundt spørsmål om rasisme, sexisme, forskjeller, inkludering, maktmisbruk, og alle de ismene vi står overfor i akademiet og vårt sosialkulturelle politiske samfunn. … Det første arrangementet som blir holdt av dette offentlige forumet som vi foreslår, omhandler Vanessa Beecrofts kunstverk. 

Krenkorama

Det er knapt til å tro. Jeg har sett klippet med Siv Jensen der hun oppildner FrPs landsmøte og sier de nå så berømte ordene "knuse de jævla sosialistene". Man må ha både langt utviklet paranoia og en egen evne til å ta alt i aller verste mening for å ta seg nær av det, eller til å lage en stor sak av det. Selv en sosialist som var til stede der og da rykket ut og ba folk roe seg ned. Men hjelper det? Ikke i det hele tatt.  

Men det ble altså en stor sak. Har man virkelig ikke noe annet å stelle med? Proporsjoner og forholdsmessighet - antakelig fremmedord også for de mest utdannede. Eikefjord i BT trekker også frem en episode med Torbjørn Isaksen, statsråd, for et par år siden. Da skulle man også være langt ut i diagnosene for å ta episoden alvorlig i det hele tatt, men det ble den altså. Finnes det virkelig ikke rom for tull og tøys lenger? 

Det er grunn til bekymring for utskjellig, trusler og annet som skremmer folk fra å gjøre en tjeneste i politikken. Men det er også all grunn til å bekymre seg for at man må leve uklanderlig og ikke si noe som tatt ut av kontekst ikke kan blåses opp til noe det aldri har vært. 

Det bekymrer meg at folk har så høye skuldre. At nær sagt alt mulig tolkes i aller verst tenkelige mening, og hinsides alminnelige tolkningskriterier. Jeg har selv vært sosialist, og blitt skjelt ut og banket med paraply av gamle damer på gaten. Jeg tok det med fatning, men også fatning synes å ha blitt utradert fra folks reaksjonsreportoar. 

Jeg tror folk har et behov for å indignert. Skikkelig sinna. Føle den rettferdige harme bruse i kroppen. For den gode sak - nær sagt uansett hvilken sak det skulle være. Fordi det føles godt, og det føles ekstra godt å ha en god fiende. Ingen side i politikken har monopol på dette, og Listhaug/FrP- hatet er venstresidens svar på muslimhatet på Resett-siden. Det skal nesten ingen ting til for å trigge det, og begge ytterpunktene tjener på det. Ja, det er det som er selve drivkraften. 

Før noen rykker ut og påpeker alle Listhaug og FrPs mangler og at jeg forsvarer dem, må jeg minne om to ting: 1) Det å etterlyse nyanser og alminnelige krav til rimelig tolkning er ikke å ta side. 2) Det er faktisk mulig at det finnes flere sider ved en person eller et parti, og at man kan ta grusomt feil i en ting og ha rett i noe annet. 

Det så se alt i svart og hvitt, for og i mot, er et svært dårlig utgangspunkt for å kunne se noe som helst. Få av de som har lest Kahnemanns Thinking, Fast and Slow har gjort noe for å ta den inn over seg. Vi påpeker at amerikansk politikk er polarisert og nærmest dysfunksjonell, men mye tyder på at importen er i full gang. 

Det lover ikke godt!

PS: De som vil se hvor galt det kan gå når Twitterstormen bryter løs, og aktørene er kyniske nok, kan lære mye av å lese denne artikkelen. 

Krenkorama

Det offentlige ordskiftet og folks mentale liv holder på å forgå på grunn av ett begrep: krenkelse. Det er ikke bare i opplæringsloven dette begrepet er plagsomt, for det gjør stor skade i det offentlige ordskiftet generelt. 

Dette begrepet dekker et så vidt område at det er tilnærmet verdiløst, og dermed blir bruken av ordet tildekkende heller enn avklarende. "Krenkelse" brukes om alt fra mild erting og verbale fornærmelser, til forhold som kan gi gjerningspersoner til flere tiår i fengsel. Man er krenket dersom noen sier et skjevt ord om et aspekt ved din person, og dersom en bygning du oppholder deg i har ulike toaletter for menn og kvinner er det en krenkelse for transpersoner. Videre er det også en krenkelse dersom noen overfaller deg, og/eller voldtar deg. 

I de siste tilfellene er det objektivt sett overgrep og forbrytelser mot en person, mens i de første eksemplene er det en subjektiv opplevelse av ubehag ved andres ytringer, handlinger, eller struktrelle forhold som går i egen disfavør. Her er det jo ingen grenser for hva enkelte kan ta anstøt av, og den retoriske effekten av å bruke "krenkelser" øker den opplevde alvorlighetsgraden. 

Bruksområdet er altså så vidt at enhver bruk av ordet burde forbys, eller kun tillates de som har bestått en eksamen om begrepets nyanser og rettmessige anvendelse.* I den grad det er mulig å redde begrepet gitt det vide bruksområdet. 

Slik det brukes nå, om alt mellom himmel og jord, kan man mistenke at det er substantivenes "forholdisme". Det som ligger til grunn er en kombinasjon, tror jeg, av mental latskap og språklig fantasiløshet. Alt av negativ karakter blir krenkelser, og da blir resultatet en grov overvurdering av bagateller, og en grov undervurdering av alvorlige forhold. 

Etter at Per Egil Hegge startet sin kampanje mot "forholdismen" gikk bruken av ordet målbart ned. Nå er det på tide å starte en kampanje mot bruken av "krenkelse" i alle dets former, og språkrådet bør oppdatere oss på hvordan man kan unngå å overanvende "krenkelse" slik de har gitt råd for å unngå "i forhold til". 

* ironi. 

The Era of Outrage

Av og til kommer man over noen setninger som treffer spikeren på hodet. Men ikke bare det - de sirkler inn og definerer noe som man har fornemmet men slitt med å definere klart.

Slik var det med meg i dag da jeg leste The Daily Torygraph, og dette var setningene. [We are]:

living in the era of outrage. Every minor transgression is immediately pounced upon and magnified and used to hammer home some broader political point. We no longer seem to have the capacity or inclination to pause and understand or quantify the offence.

Både dagens overskrift og sitatet er på engelsk, og kanskje er fenomenet tydeligere i Storbritannia, men det er sannelig ikke fraværende her heller.

Men er dette et genuint eksempel på chip on shoulder syndrome?

Jeg tror det har mer med det ganske forståelige og utbredte ønsket om å engasjere seg for noe vesentlig og viktig - og å finne et utløp for sterke følelser og engasjement for noe ut over en selv. Dette er meget bra, selvsagt. Men det fenomenet sitatet over fanger inn er at dette ønsket lett kan overstyre nyanser, graderinger og at det man slår ned på egentlig er ganske uskyldig - eller har andre forklaringer enn den man dytter på det.

Engasjement mot urett er viktig, men i tillegg til (forhåpentligvis) å være bra for den eller de som har blitt utsatt for urett, så styrker det også selvfølelsen. Det å formidle rettferdig harme er en så fantastisk følelse at den lett kan bli vanedannende, og da er det lett å se eksempler på urett, fordommer og annet uhumsk over alt og til enhver tid.

Det er en vesentlig årsak, tror jeg, til at "every minor transgression is immediately pounced upon and magnified". Alt blir forsøkt forklart som krenkelser (for å overdrive litt), og dermed blir den som roper opp om krenkelser også Det Godes Tjener. Man setter også motstanderen sjakk matt når man tar offerrollen - det er omtrent som at det å beskylde andre for å benytte hersketeknikker: Det er den mest effektive hersketeknikken av alle.

Jeg ser nå at jeg har skrevet om fenomenet før: omtrenet på dagen to år siden.

Krenkelseskulturen

Jeg har i lengre tid tenkt å skrive et innlegg om dette med krenkelser, men har slitt litt med å finne et grep. Nå fant jeg et bilde med et sitat fra Stephen Fry som oppsummerer min holdning, så da poster jeg det.

Skal samfunnet gå videre, og skal vi lære å leve liberalt sammen i et kulturelt mangfold, må vi rett og slett lære å tåle litt. En viktig metode er da rett og slett å frakjenne noen evnen til å fornærme deg, heller enn å gå rundt med a chip on your shoulder.

Det ligger mye visdom i det å write your hurts in the sand and carve your blessings in rock. De som implisitt oppfordrer til det motsatte, ved å henge seg opp i at noen kanskje muligens kunne komme til å bli krenket av noe, bærer et stort ansvar for at folk føler seg berettiget til å innta offerrollen og å bruke tid på småting. Trolig er dette med å være krenket en måte for "offeret" til å blåse opp sin betydning.

Gi blanke f***!, vil jeg si, og bruk heller tid og krefter på noe som har betydning og som gir deg og omgivelsene dine glede.