The Era of Outrage

Av og til kommer man over noen setninger som treffer spikeren på hodet. Men ikke bare det - de sirkler inn og definerer noe som man har fornemmet men slitt med å definere klart.

Slik var det med meg i dag da jeg leste The Daily Torygraph, og dette var setningene. [We are]:

living in the era of outrage. Every minor transgression is immediately pounced upon and magnified and used to hammer home some broader political point. We no longer seem to have the capacity or inclination to pause and understand or quantify the offence.

Både dagens overskrift og sitatet er på engelsk, og kanskje er fenomenet tydeligere i Storbritannia, men det er sannelig ikke fraværende her heller.

Men er dette et genuint eksempel på chip on shoulder syndrome?

Jeg tror det har mer med det ganske forståelige og utbredte ønsket om å engasjere seg for noe vesentlig og viktig - og å finne et utløp for sterke følelser og engasjement for noe ut over en selv. Dette er meget bra, selvsagt. Men det fenomenet sitatet over fanger inn er at dette ønsket lett kan overstyre nyanser, graderinger og at det man slår ned på egentlig er ganske uskyldig - eller har andre forklaringer enn den man dytter på det.

Engasjement mot urett er viktig, men i tillegg til (forhåpentligvis) å være bra for den eller de som har blitt utsatt for urett, så styrker det også selvfølelsen. Det å formidle rettferdig harme er en så fantastisk følelse at den lett kan bli vanedannende, og da er det lett å se eksempler på urett, fordommer og annet uhumsk over alt og til enhver tid.

Det er en vesentlig årsak, tror jeg, til at "every minor transgression is immediately pounced upon and magnified". Alt blir forsøkt forklart som krenkelser (for å overdrive litt), og dermed blir den som roper opp om krenkelser også Det Godes Tjener. Man setter også motstanderen sjakk matt når man tar offerrollen - det er omtrent som at det å beskylde andre for å benytte hersketeknikker: Det er den mest effektive hersketeknikken av alle.

Jeg ser nå at jeg har skrevet om fenomenet før: omtrenet på dagen to år siden.

Krenkelseskulturen

Jeg har i lengre tid tenkt å skrive et innlegg om dette med krenkelser, men har slitt litt med å finne et grep. Nå fant jeg et bilde med et sitat fra Stephen Fry som oppsummerer min holdning, så da poster jeg det.

Skal samfunnet gå videre, og skal vi lære å leve liberalt sammen i et kulturelt mangfold, må vi rett og slett lære å tåle litt. En viktig metode er da rett og slett å frakjenne noen evnen til å fornærme deg, heller enn å gå rundt med a chip on your shoulder.

Det ligger mye visdom i det å write your hurts in the sand and carve your blessings in rock. De som implisitt oppfordrer til det motsatte, ved å henge seg opp i at noen kanskje muligens kunne komme til å bli krenket av noe, bærer et stort ansvar for at folk føler seg berettiget til å innta offerrollen og å bruke tid på småting. Trolig er dette med å være krenket en måte for "offeret" til å blåse opp sin betydning.

Gi blanke f***!, vil jeg si, og bruk heller tid og krefter på noe som har betydning og som gir deg og omgivelsene dine glede.