Krenkelseskulturen

Jeg har i lengre tid tenkt å skrive et innlegg om dette med krenkelser, men har slitt litt med å finne et grep. Nå fant jeg et bilde med et sitat fra Stephen Fry som oppsummerer min holdning, så da poster jeg det.

Skal samfunnet gå videre, og skal vi lære å leve liberalt sammen i et kulturelt mangfold, må vi rett og slett lære å tåle litt. En viktig metode er da rett og slett å frakjenne noen evnen til å fornærme deg, heller enn å gå rundt med a chip on your shoulder.

Det ligger mye visdom i det å write your hurts in the sand and carve your blessings in rock. De som implisitt oppfordrer til det motsatte, ved å henge seg opp i at noen kanskje muligens kunne komme til å bli krenket av noe, bærer et stort ansvar for at folk føler seg berettiget til å innta offerrollen og å bruke tid på småting. Trolig er dette med å være krenket en måte for "offeret" til å blåse opp sin betydning.

Gi blanke f***!, vil jeg si, og bruk heller tid og krefter på noe som har betydning og som gir deg og omgivelsene dine glede.