Pete Townshend - Who I Am (selvbiografi)

Jeg har skrevet, som filosof og akademiker, om selvbiografi som genre, publisert i Metaphilosophy i 2006. Der foretok jeg en oppdeling i genre, og denne hører definitivt hjemme blant vitnesbyrdene (testimonials). Jeg tror ikke jeg noen gang har lest noe som er så til de grader selvutleverende, så nært opp til Sokrates standard om å kjenne seg selv.

De 520 sidene har gått unna i en fei (etter min trege standard), og det er ikke fordi jeg er en Who-fan eller Townshend-fan (selv om jeg også er begge deler). Det er fordi den er velskrevet, interessant, og reflektert på et høyt nivå.

Det mangler ikke dramatiske ingredienser: utroskap, narkotika, alkoholisme, skilsmisse, seksuelle overgrep, gitarknusing, hotellromsvandalisme, nær-døden-opplevelse, groupies og selvsagt mye rock and roll. Men det som gjør denne boka til stor litteratur er Townshend selv. Han er en svært god forfatter, og han er nådeløst ærlig og selvutleverende. Boka lever opp til tittelen: den er et forsøk på å forstå seg selv, og etter min forstand må den være svært vellykket. Som selvransakelse kommer den opp mot Ingmar Bergmans Laterna Magica - og jeg vet ikke om noe finere å si om en selvbiografi.

En sammenligning med Keith Richards - Life er uunngåelig. Der var det også en usedvanlig vellykket forfatterklo, og mye innsikt å få om livet i sin alminnelighet og ikke bare Keith i særdeleshet. Denne boka er ikke bare skrevet uten støtte av noen ghostwriter, den er også i mye større grad et gjennomgående forsøk på å forstå seg selv uten omsvøp.

Begge bøkene gir også et svært godt bilde av etterkrigstiden i England og hvordan den drev det som skjedde på 60-tallet, noe jeg har omtalt her før, men det er enda tydeligere hos Townshend hva det er som har gjort begge til monumentale musikere. Hos Keith kom det fram mer mellom linjene at han er en obsessive, mens hos Pete er det klart og tydelig nedskrevet. En gang skriver han om en periode der han var edru og nykter, og problemene tårnet seg opp. 'I turned to my favourite drug of all time: overwork'.

Men det må også nevnes at boka er full av humor, ikke bare anekdoter, men også treffende replikker og skråblikk. Etter over fem hundre sider får man følelsen av virkelig å kjenne denne mannen, og å ha hatt det berikende og hyggelig i hans selskap.

Noe av det mest gripende i ei bok som dekker alle registre av følelser, er utrdragene fra brevet han fikk beskjed om å skrive til seg selv som åtteåring. Han avslutter med dette: 'Enjoy life. And be careful what you pray for - remember, you will get it all.'

Konklusjon? - Klar anbefaling (you will get it all i denne boka også)