An Ox's Tale (DVD)

The Ox var en av oppnavnene til John Entwistle, bassisten i The Who, og denne DVDen er historien om han.

Jeg har i nær fortid omtalt Pete Townshend og hans selvbiografi Who I Am. Den har store kvaliteter som menneskelig dokument, og burde ha appell langt ut over fansen. Med denne DVDen er det vanskeligere å påberope store kunstneriske kvaliteter i utførelsen: den er en helt alminnelig TV-biografi, selv om Entwistle på så mange måter var usedvanlig.

En må antakelig være bassist for helt å verdsette hans bridrag til bassens plass i Rocken, men hvis en følger denne lenken til You Tube vil man finne flere tilfeller av basspillet til Entwistle isolert fra musikken forøvrig. Det unike og nyskapende, for ikke å nevne det rett og slett virtuose, i spillet hans er da også et sentralt tema i denne DVDen. I år etter år, lenge etter hans død i 2002, fortsetter han å toppe lister over "beste basspiller" der musikere er de eneste som stemmer.

Jeg burde selvsagt ha skrevet "John" og ikke "Entwistle" i dette innlegget, for denne karen var den eneste superstjernen innen Rock jeg noen gang har møtt. Det var i London i 1982 at BBC arrangerte en "Battle of the Bands" konkurranse der Entwistle skulle være en av dommerne, og jeg fikk billett og satte meg slik at han måtte passere meg på tur ut. Der fikk jeg autografen og vekslet noen ord, men det var ikke for ingenting at han også var kjent som "the quiet one". Den stilleste av scenen, og den mest bråkete på scenen.

Alle med interesse for John (sic), bør også få med seg denne siden: Tribute to the Ox.

Konklusjon - Klar anbefaling (for fansen).

Pete Townshend - Who I Am (selvbiografi)

Jeg har skrevet, som filosof og akademiker, om selvbiografi som genre, publisert i Metaphilosophy i 2006. Der foretok jeg en oppdeling i genre, og denne hører definitivt hjemme blant vitnesbyrdene (testimonials). Jeg tror ikke jeg noen gang har lest noe som er så til de grader selvutleverende, så nært opp til Sokrates standard om å kjenne seg selv.

De 520 sidene har gått unna i en fei (etter min trege standard), og det er ikke fordi jeg er en Who-fan eller Townshend-fan (selv om jeg også er begge deler). Det er fordi den er velskrevet, interessant, og reflektert på et høyt nivå.

Det mangler ikke dramatiske ingredienser: utroskap, narkotika, alkoholisme, skilsmisse, seksuelle overgrep, gitarknusing, hotellromsvandalisme, nær-døden-opplevelse, groupies og selvsagt mye rock and roll. Men det som gjør denne boka til stor litteratur er Townshend selv. Han er en svært god forfatter, og han er nådeløst ærlig og selvutleverende. Boka lever opp til tittelen: den er et forsøk på å forstå seg selv, og etter min forstand må den være svært vellykket. Som selvransakelse kommer den opp mot Ingmar Bergmans Laterna Magica - og jeg vet ikke om noe finere å si om en selvbiografi.

En sammenligning med Keith Richards - Life er uunngåelig. Der var det også en usedvanlig vellykket forfatterklo, og mye innsikt å få om livet i sin alminnelighet og ikke bare Keith i særdeleshet. Denne boka er ikke bare skrevet uten støtte av noen ghostwriter, den er også i mye større grad et gjennomgående forsøk på å forstå seg selv uten omsvøp.

Begge bøkene gir også et svært godt bilde av etterkrigstiden i England og hvordan den drev det som skjedde på 60-tallet, noe jeg har omtalt her før, men det er enda tydeligere hos Townshend hva det er som har gjort begge til monumentale musikere. Hos Keith kom det fram mer mellom linjene at han er en obsessive, mens hos Pete er det klart og tydelig nedskrevet. En gang skriver han om en periode der han var edru og nykter, og problemene tårnet seg opp. 'I turned to my favourite drug of all time: overwork'.

Men det må også nevnes at boka er full av humor, ikke bare anekdoter, men også treffende replikker og skråblikk. Etter over fem hundre sider får man følelsen av virkelig å kjenne denne mannen, og å ha hatt det berikende og hyggelig i hans selskap.

Noe av det mest gripende i ei bok som dekker alle registre av følelser, er utrdragene fra brevet han fikk beskjed om å skrive til seg selv som åtteåring. Han avslutter med dette: 'Enjoy life. And be careful what you pray for - remember, you will get it all.'

Konklusjon? - Klar anbefaling (you will get it all i denne boka også)

The Sea Refuses No River (Townshend)

Som før nevnt her leser jeg for tiden Pete Townshends selvbiografi Who I Am. Som en fan av Pete som soloartist vil jeg dele en av hans fineste og mest "åndelige" sanger:


Han er grovt underkjent som singer songwriter, og denne sangen kan tjene som argument til støtte for at han hører til i den absolutte verdenstoppen.

Teksten kan man finne her, men jeg trykker også en liten smakebit:

There was a fool in a dressing robe
Riding out the twilight hour
Lonely and cold in an empty home
Trying to assess his power
But now he's like a stream in flood
Swollen by the storm
He doesn't care if he sheds his blood
Let him be reborn
Hans talenter omfatter ikke bare å skrive sanger, knuse gitarer og innta rusmidler, han var også redaktør i det ikke ukjente forlaget Faber & Faber i London i en årrekke.
Jeg har kommet nesten til side 400 i selvbiografien, og føler meg beriket som menneske (I kid you not!).

Rocken og krigen(e)

Hva var det egentlig som utløste den sosiale revolusjonen på 60-tallet? The Summer of Love, rocken, langt hår og hele greia?

De mest vanlige forklaringene tar for seg baby-boomen etter andre verdenskrig, en forlenget ungdomstid og bedre råd. Alt dette har nok mye for seg, men selve andre verdenskrig utgjør nok en vesentlig men indirekte årsak for mye av det som skjedde - det har jeg tidligere omtalt her på bloggen.

Denne forklaringsmodellen blir forsterket gjennom lesningen av Pete Townshends Who I Am. Han skriver om tiden tidlig på 70-tallet da marginalskatten drev flere band, deriblant Stones, utenlands:

Everything I am and have done formyself, all my artistic work, was rooted in the British way of life, the two world wars and the hidden damage they had done to four generations. I knew I'd never leave Britain. (s. 152)

.

Det er ikke uten grunn at gruppen gjerne har posert med, i, under, foran og bak Union Jack. Det kommer mer om denne strålende boka i et senere innlegg.

Pete Townshend & Ronnie Lane

For tiden leser jeg Pete Townshends selvbiografi Who I Am, og min indre jukebox går og går.

En av de mest underkjente platene Townshend har vært med på er Rough Mix med Ronnie Lane, og jeg absolutt elsker "Misunderstood".



"Just wanna be misunderstood
Wanna be feared in my neighbourhood
Just wanna be a moody man
Say things that nobody can understand

I want to be obscure and oblique
Inscrutable and vague, so hard to pin down
I want to leave open mouths when I speak
Want people to cry when I put them down"

Osv.

OK da, her er en til av denne samlingen av perler: