Riesling i det siste

Tilfeldighetene ville at det ble tre land representert i de tre rieslingene jeg har smakt i de siste (og som det er verdt å omtale her). De er for forskjellige til at det har noe for seg å sammenligne dem ut fra kvaliteten, men de viste i alle fall klart at spennvidden i tørr Riesling er betydelig.

Riesling von der Fels 2004 (Weingut Keller)
En vin som klart var en 2004'er mer enn den var Rheinhessen eller Riesling - eller Keller for den saks skyld. Ganske stum - enhver angivelse av aromaer kan lett for å komme i skade for å hente inntrykkene fra sjablongene mer enn fra sansene. Balansert, rettlinjet - absolutt mest for purister og 'less is more' fantaster.

Riesling "Cuvée Frédéric Émile" 1992 (Trimbach)
Moden hvitvin mer enn Riesling, eller Alsace. Verken rik eller ekspansiv på noe vis, men en velintegrert og flott vin. Litt sitrus, noe kvae-lignende. Mangler kanskje intensiteten til de Freddy'ene jeg har erfart, men jeg hadde ikke drukket noe eldre enn 1996 før denne.

Riesling Ried Klaus Smaragd 2002 (Prager)
Moden og rik vin, men likevel fast og solid, dufter flint og faktisk litt petroleum - noe jeg knapt ellers finner i østerrikske viner. Achleiten er nok en overlegen vinmark, men denne er slettes ikke dårlig. Dette er min type Riesling, og jeg vurderte nok denne litt høyere enn de fleste andre rundt bordet.