Slik var det med meg i dag da jeg leste The Daily Torygraph, og dette var setningene. [We are]:
living in the era of outrage. Every minor transgression is immediately pounced upon and magnified and used to hammer home some broader political point. We no longer seem to have the capacity or inclination to pause and understand or quantify the offence.Både dagens overskrift og sitatet er på engelsk, og kanskje er fenomenet tydeligere i Storbritannia, men det er sannelig ikke fraværende her heller.
Men er dette et genuint eksempel på chip on shoulder syndrome?
Jeg tror det har mer med det ganske forståelige og utbredte ønsket om å engasjere seg for noe vesentlig og viktig - og å finne et utløp for sterke følelser og engasjement for noe ut over en selv. Dette er meget bra, selvsagt. Men det fenomenet sitatet over fanger inn er at dette ønsket lett kan overstyre nyanser, graderinger og at det man slår ned på egentlig er ganske uskyldig - eller har andre forklaringer enn den man dytter på det.
Engasjement mot urett er viktig, men i tillegg til (forhåpentligvis) å være bra for den eller de som har blitt utsatt for urett, så styrker det også selvfølelsen. Det å formidle rettferdig harme er en så fantastisk følelse at den lett kan bli vanedannende, og da er det lett å se eksempler på urett, fordommer og annet uhumsk over alt og til enhver tid.
Det er en vesentlig årsak, tror jeg, til at "every minor transgression is immediately pounced upon and magnified". Alt blir forsøkt forklart som krenkelser (for å overdrive litt), og dermed blir den som roper opp om krenkelser også Det Godes Tjener. Man setter også motstanderen sjakk matt når man tar offerrollen - det er omtrent som at det å beskylde andre for å benytte hersketeknikker: Det er den mest effektive hersketeknikken av alle.
Jeg ser nå at jeg har skrevet om fenomenet før: omtrenet på dagen to år siden.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar