«Mineralsk» - det er et av de ordene vinanmeldere
bruker – i hvert fall her i Norge – for å si at dette er en seriøs og skikkelig
vin. Både ute og hjemme har bruken av dette ordet grepet om seg de senere år,
men vet egentlig noen hva det viser til? Selv om to personer som deler en vin
kan være enige om at den er mineralsk, så behøver de slettes ikke vise til den
eller de samme egenskapene som grunnlag for å si dette. For hva viser
“mineralsk” til? Er det et smakselement[1] i
vinen, eller er det en type smakselementer i vinen omtrent på linje med
“floral” eller “vegetal”? En tredje mulighet kan være at det er en overordnet
karakteristikk av vinen, og at “mineralsk” er å forstå som en slags motsats til
for eksempel “fruktig”. Den fjerde muligheten er at vi er utsatt for en
kollektiv illusjon. Her skal jeg gå ut fra at mineralsk og mineralitet er et
begrep, og jeg skal forsøke å finne ut hva det er som faller inn under dette
begrepet – hvis det er noe i det hele tatt da. Nyere forskning, som vi kommer
tilbake til, har i alle fall kommet opp med noen utfordrende konklusjoner som
vi må ta inn over oss.
Som flere andre begrep i vinvokabularet har mineralsk
en dobbel betydning: det beskriver hvordan noe er eller smaker, samtidig som
det sier at dette noe er en bra ting. For å si det akademisk er det både
deskriptivt og evaluativt og kvalifiserer dermed til medlemskap i gruppen filosofer
kaller for «tjukke begrep» (thick
concepts).
Her hjemme har sentrale aktører i vinjournalistikken
hatt mineralsk i sitt vokabular lenge, og da som et tjukt begrep. Det er implisitt
bra at viner er mineralske, og slike viner finner vi gjerne i kjølige områder i
klassiske europeiske vindistrikter som for eksempel Chablis og i de fleste
områdene Tyskland. Det er som oftest, men ikke utelukkende, hvite viner som er
mineralske. Kanskje det er disse journalistenes fortjeneste at vinmarkedet i
Norge er så forskjellig fra Sverige? Der går det mye på viner fra andre
verdensdeler som kjennetegnes mer av søtlig frukt enn av mineralitet, mens
stramme, syrlige og mineralske viner har vesentlig større omsetning her i
Norge. Jeg påstår ikke at dette heldige forholdet skyldes at mineralitet er et
tjukt begrep her i Norge, men det har en naturlig plass i serien av egenskaper
viner mange norske vinjournalister – og særlig de som i størst grad påvirker markedet
for kvalitetsvin – setter høyt.
Bruken av begrepet har også grepet om seg ute i den
store vinverden, med en markant høyere forekomst i smaksnotater og i produsenters
egne beskrivelser av produktene. Alltid er det med en implisitt påstand om at
det er bra for en vin å være mineralsk. Når så produsenter som Agrapart,
Brocard, Emrich-Schönleber og Montirius (for å nevne noen) begynner å kalle
vinene sine for ett eller annet med «mineral» – eller rett og slett Minéral –
så er vi klart inne i en trend. Men at dette er en trend trenger slett ikke å
bety at noen vet hva mineralsk viser til.
Mineralsk er også, naturlig nok, et begrep vi bruker
når vi smaker viner blant venner – eller omtaler viner i ulike fora. Det er
lett å tro at vi vet hvordan mineralske viner smaker. Men mye tyder på at vi
kanskje må gå noen runder for å oppklare dette. Kanskje mer enn noen runder
også, for mye kan tyde på at det skjuler seg mer forvirring enn enighet om hva
man mener med mineralsk. Forskning tyder på at dette er tilfelle, men det
kommer vi til om litt.
[1]
Når jeg skriver om vinens smak er det som oftest det totale bildet av
sansepåvirkning fra vinen jeg viser til, med unntak av når det ut fra
sammenhengen er klart at det gjelder inntrykkene fra smaksreseptorene I
munnhulen og tungen. I særlig grad er det duftelementer som dominerer i
totalinntrykket.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar