Per Mæleng - Viner og steder

I neste nummer av Vinforum kommer min anmeldelse av Per Mælengs nye bok Viner og steder. 

Jeg skal ikke foregripe den annet enn ved å si at den innebærer en klar anbefaling. 

Vinforum 35 år

I går var jeg med og feiret at det norske vinmagasinet Vinforum, der jeg av og til skriver, ble 35 år. Vi har også i løpet av det siste året vunnet et par priser, så vi hadde begrunnelsene i orden. 

Feiringen skjedde naturlig nok i form av usedvanlig god mat og ditto usedvanlig gode og interessante viner, og stedet var Solstua på Voksenkollen i Oslo. Sjefskokken var Øyvind Hjelle. Jeg vil gjerne fremheve også gjestene. Det sier seg selv at man ikke får snakket dypt og meningsfylt med alle selv om man er sammen i syv timer når man stort sett sitter ved bordet, men det var usedvanlig hyggelige og interessante mennesker. 

Det er ikke god tone å publisere bilder av folket som var der (vi var 14 eller 16, jeg talte ikke etter), men jeg går ut fra at Hjelle som var der på jobb synes det er greit. Å publisere listen over viner og alt det gode vi spiste tar jeg også definitivt sjansen på. 

Av vinene var det for meg Charmes-Chamertin Grand Cru Tres Vielles Vignes 1996 fra Roty og Château Latour 1966 som var kveldens høydare i et svært, svært elevert selskap. Den første vinen var korket, og ellers var de meget gode og interessante. (Klikk på bildene for å gjøre dem større.) 

Som alle vil forstå: Det var en meget minnerik aften, og jeg er glad for at jeg valgte å ta turen over. 

PS - Ch. Lafite 1988 ble også servert. Alle vinene, også denne, var i magnum. 

Mæleng og Marthinsen

Jeg har i en del år vært aktiv i det lille norske vinmiljøet, og skrevet i bladet Vinforum og vært styremedlem i Vitis Bergensis i over femten år. Sammen med Douglas Burnham har jeg skrevet boka The Aesthetics of Wine, samt artikler i  The World of Fine Wine og i artikkelsamlinger på anerkjente forlag. (Bildet: journalisten.no)

I et relativt lite miljø blir man fort kjent med folk, og bra er det. I Vinforum skrev jeg, for noen år siden, noen artikler sammen med Per Mæleng som i dag er produktsjef i Vinmonopolet. Jeg regner han som en venn. I Bergen, hvor jeg bor, ble jeg også kjent med Tom Marthinsen, som var journalist i Dagens Næringsliv da jeg ble kjent med han. Han regner jeg også som en venn.

Tom reagerte på en kommentar fra Per i siste Vinforum (nr. 5, 2016, s. 19) der han viser til en påstand fra Ingvild Tennfjord om at "folk har overhodet ingen problemer med å gjenkjenne kvalitet". (A-Magasinet nr. 39, 2016). Hvis dette er tilfellet, mener Per, har ikke Tennfjord lenger noe grunnlag for den jobben hun gjør som vinjournalist, og avskjediger seg selv.

Tom, på Fjasboksiden God Vin (som er så åpen at jeg tar det for gitt at jeg kan gjengi det som står der) reagerer på følgende måte under tittelen "Taperens krampetrekninger":

Siste nummer av Vinforum har provosert meg. Jeg har talt til 10 i flere dager, men nå klarer jeg ikke å holde igjen. Per Mæleng er på det vanlige, som han har vært i minst 20 år, på oppgulpssiden av sin personlighet. Han har kritisert andre norske vinjournalister i minst 20 år. I lange tider var det Stig Lundberg som fikk unngjelde, nå er det Ingvild Tennfjord. Det er like usmakelig i dag som det var den gang. Det hele oser av forakt, men ikke minst redsel - redsel for å bli irrelevant. 

Dette er bare et lite sitat av et langt (973 ord) innlegg, men man forstår essensen.

Artikkelen til Per Mæleng er ikke noe angrep på Ingvild Tennfjord. Det er en saklig kritikk av det synspunkt hun ga uttrykk for i setningen over. Den lille artikkelen dreier seg om dette synspunktet (som både Lundberg, og nå Tennfjord) har ytret. Det oser ikke forakt., det er saklig, og på ingen måte usmakelig. Jeg oppfordrer alle til å lese den korte artikkelen.

Det er altfor vanlig å ta person i stedet for sak, men det gjør ikke Per Mæleng i dette innlegget. I sak er jeg helt enig med Per, og det er i praksis alle som har jobbet med vin en stund. Også Tennfjord, som har tatt utdanning i vin, er antakelig enig i sak. En liten modifikasjon i den avgjørende setningen er alt som skal til"folk har overhodet ingen problemer med LÆRE SEG Å å gjenkjenne kvalitet". Det er ingen naturgitte forutsetninger som kreves - "bare" innsats og engasjement over tid.

Pressens faglige utvalg (PFU) har vært nevnt - av Tennfjord - som en mulighet i følge journalisten.no. Jeg tipper at det hele roer seg ned, og at en stille gjennomlesning av Pers artikkel kan bidra til det. 

Fremtidens smaksnotater - del 9

Her er det niende og siste innlegget der innholdet kommer fra min artikkel i Vinforum i vår. Tidligere innlegg sto her følgende datoer i juli: 1., 5., 13., 17., 21., 24., 28. og 30. Illustrasjonen er fremdeles Ann C. Nobles patenterte Aroma Wheel.

Verdifellesskapet

Men dette overser noe grunnleggende, nemlig at vinbedømmelser er mer enn beskrivelser. En enighet om fundamentale verdier er hva smaksnotater er bygd på, og det kan synes å være en betydelig hindring for en teknologisk generering av smaksnotater. En som skriver smaksnotater vet antakelig mye mer enn han eller hun er klar over. Man må vite hva som gjør en vin av en bestemt type god eller dårlig. Den gyldige bruken av estetiske begrep som “elegant”, “kraftfull” og så videre har svært ulike gyldighetsbetingelser anvendt på forskjellige viner, og på forskjellige stadier i modningen av disse vinene. Slike bedømmelser vil være langt unna det algoritmer kan forventes å takle i min levetid. Og selv om de kunne klare det – hvem kunne stå til rette for bedømmelsen? Hvem ville forsvare den og peke på hva det var som lå til grunn for en slik bedømmelse? Det å bedømme viner er noe langt mer enn å drysse ut noen mer eller mindre velvalgte beskrivelser. I alle fall burde det være det. Og det mest vesentlige med bedømmelser er å kunne begrunne dem, og å kunne få noen som i utgangspunktet ikke deler dem eller forstår dem til å oppdage noe nytt.

Det er her fremtiden til smaksnotater ligger, mener jeg. Ikke i å jakte videre på flere adjektiver eller blomstrende beskrivelser, men i uttrykk som formidler innsikt, erfaring og det unike i ett menneskes omgang med et kulturprodukt som har klart å røre dype strenger i sjelens instrument. De som klarer å leve opp til et slikt ideal vil vise vei mot fremtidens smaksnotater. Slike notater vil være personlige uten å være private, de vil engasjere heller enn å dissekere, og de vil nå inn til andre mennesker heller enn å vise seg selv fram. Høye idealer kanskje, men vi vil miste mye – kanskje alt – om kommunikasjonen om vin fjerner seg enda mer fra det personlige engasjementet.

Fremtidens smaksnotater - del 8

Her er det åttende innlegget der innholdet kommer fra min artikkel i Vinforum i vår. Tidligere innlegg sto her følgende datoer i juli: 1., 5., 13., 17. 21, 24 og 28.. Illustrasjonen er fremdeles Ann C. Nobles patenterte Aroma Wheel.

Vurderinger og tykke begrep

Smaksnotater er fulle av “tykke begrep” – ord som tilsynelatende er beskrivende, men som likevel er verdiladede. Men det som er attråverdig i en Auslese er ikke nødvendigvis like ønskelig i en Barolo – bare for å nevne et ganske opplagt eksempel. Men hva gjør det at det ikke er noen enkel og grei skillelinje mellom beskrivelse og vurdering? Det betyr, i det minste, at beskrivelse og evaluering bygger på en delt oppfatning av hva som er ønskelig og ikke i en vintype. Dette er en grei inngang, som det så fint heter, til det at smaksnotater og deres eksplisitte eller implisitte evalueringer bygger og vedlikeholder et fellesskap rundt en interesse.

Tilsynelatende er smaksnotater en oppsummering av hvordan en vin smaker for en bestemt person på et bestemt tidspunkt. Men et av mine innledende spørsmål var jo om vi klarer å dele noe med disse notatene. Det var mye som tydet på at svaret var nei, men i disse studiene bygde man i hovedsak på de beskrivende elementene i smaksnotatene. Det å dele, utfordre, og viderebringe vurderinger av viner er noe annet, og det er framfor alt fellesskapsbyggende.

Maskin mot menneske

Men før vi helt forlater dette med smaksnotater som beskrivelser, så bør vi kanskje tenke over hva vi ville tape dersom teknologibaserte innretninger kunne gi oss nøyaktig beskjed om hvilke smaks- og duftelementer en vin bar på. Jeg tror svaret er enkelt og skremmende: vi ville tape det personlige. Det som gjorde smaksnotatet mitt. Eller ditt. Den nære forbindelsen mellom det du skriver og deg selv ville bli borte, for det var ingen der som sto for det som var skrevet. “Min dings er mer finstilt enn din dings”, er ikke grunnlag for noen videre samtale eller noe fellesskap.

Dette synes noe paradoksalt, for den rådende ideologi synes å være at det ideelle smaksnotatet er helt fritt for din personlighet, og bare en presis gjengivelse av hvilke dufter og smaker vinen gir opphav til. Men hva er realiteten? Som vi så tidligere er det lettere å se hvem som har skrevet et notat enn å gjette seg fram til hvilken vin det beskriver. Smaksnotatet er så absolutt et personlig uttrykk, enten man liker det eller ikke.

Det er mange grunner til at det personlige ikke kan presses vekk fra smaksnotatet. Ideelt sett skal notatet kommunisere med andre gjennom et standardisert språk, og gjerne bruke Aromahjulet til Ann Noble og kompani som basis. Men det uttrykker også noe om oss – ikke minst gjennom de vurderingene som også ligger under beskrivelsene (de tykke begrepene omtalt over). Men gjennom våre beskrivelser forteller vi også noe om oss selv. De objekter vi velger ut som representative for de dufter og smaker vi mener å finne i vinen kan ofte føres tilbake til vår mer eller mindre unike erfaringsbakgrunn. Det blir ofte påpekt, av urbane typer, at mine referanser bærer en tydelig arv fra min oppvekst på landsbygda. Det kan godt være noe i det, for ofte er det bare disse objektene og fenomenene fjernt fra asfalt og betong som klart kan brukes.

Det er åpenbart at også smaksnotater er et område der man kan bedrive egenmarkering. Det er en av mange grunner til at idealet om objektivitet står sterkt. Det samme gjelder selvsagt hvilke typer vin og vinstiler man liker. Er man svært opptatt av vin, så er ens preferanser en kjær del av personligheten, for det kan jo ikke være tilfeldig at man foretrekker en type vin fremfor en annen som er like vel ansett?

En teknisk innretning som en Winemaster^TM kan ikke etterligne noe av dette fordi det er klart menneskelige trekk. Noen vil kanskje se det som en stor fordel – det er i alle fall i den retningen den rådende ideologi innen vinverdenen trekker. Den mest beundrede notatforfatteren blir den som finner flest elementer i en vin, og kan beskrive disse så presist og nøytralt som mulig. Men det er også denne ideologien som vil kunne flytte “vinanmelder” mot toppen av listene som figurerer for tiden om “de mest utsatte yrkene i den pågående teknologirevolusjonen”.

Fremtidens smaksnotater - del 7

Her er det syvende innlegget der innholdet kommer fra min artikkel i Vinforum i vår. Tidligere innlegg sto her følgende datoer i juli: 1., 5., 13., 17. 21 og 24.. Illustrasjonen er fremdeles Ann C. Nobles patenterte Aroma Wheel.

Hva vil vi med smaksnotater?

Men dette forutsetter at vi vet hva vi vil med smaksnotater. I tilfellet vi nettopp har diskutert så er det vi ønsker oss en stadig mer detaljert liste over elementer som kan sanses i en vin. Jo lengre jo bedre. Vi kan endelig bli kvitt vinekspertene og deres snodige språkbruk, kjepphester og tilfeldige hatobjekter. Denne muligheten, eller science-fiction versjonen av fremtidens smaksnotater, tar en ganske utbredt forestilling om smaksnotater til sin ytterlighet: lange remser med beskrivelser er det vi ønsker og det smaksnotatene er til for. Men er det egentlig derfor vi leser smaksnotater, eller skriver dem ned selv?

Saken er vel heller at smaksnotater fyller mange oppgaver. En meget viktig grunn til at vi leser smaksnotater er for å få relevant informasjon med sikte på å avgjøre hva man skal handle inn til kjelleren. Det er i alle fall mye derfor jeg leser smaksnotater her i Vinforum og andre steder, og jeg går ut fra at det er slik med de fleste. Men vi bør kanskje spørre oss om dette er fornuftig på noe slags vis. Viner vi legger ned for å drikke om fem, ti eller tretti år vil på drikketidspunktet helt sikkert smake ganske så forskjellig fra de smakene som notatskriveren fikk ned på papiret. Det er jo derfor vi legger dem i kjelleren heller enn å drikke dem i nær fremtid. Notatene er gjerne, i alle fall for “de store” internasjonale stjernenes del, basert på prøver fra tønna – lenge før flaskene vi kjøper har blitt tappet. Slik sett er faktisk poengene vinene får kanskje nyttigere – i dem ligger i alle fall en spådom om vinens forventede utvikling og kvaliteter sammenlignet med andre viner. Så smaksnotater som veiledning for egne innkjøp til kjelleren har antakelig mindre nytte enn en poengsum knyttet til vinens navn og årgang, med mindre notatet begrunner forventningen om utvikling heller enn å analysere vinens elementer ned til minste detalj.

Men vi leser gjerne smaksnotater for å utvide horisonten også. Smaksnotater kan gi informasjon om vintyper og vinstiler jeg ikke kjenner, eller kjenner dårlig. Hvis man ikke har tilgang til vinen eller andre viner som ligner – eller de er for dyre – så kan det å lese smaksnotater gi en idé om hvordan de smaker og dermed si oss om dette kan tenkes å være noe av interesse. Men gitt det jeg har skrevet så langt, om hvor lite pålitelige smaksnotater kan være, hvor fornuftig kan det være å bruke smaksnotater på denne måten? Ikke helt håpløst, kanskje, siden man kan være på utkikk etter termer som indikerer vinstiler man liker eller avskyr. Termer som “eleganse“ og “harmoni", for eksempel, indikerer kvaliteter jeg setter særlig stor pris på, mens jeg kanskje vil ligge godt unna viner som blir beskrevet ut fra terminologi som legger vekt på eik, kraft og størrelse. Ut fra dette perspektivet kan smaksnotater fylle en viktig oppgave, og kanskje gi deg noen nyttige hint om hva det kan være verdt å undersøke nærmere. Her er det vanskelig å se hvordan mer ekstensive utlegninger av elementer, som tekniske innretninger kan gi, vil være en forbedring. Det er ikke detaljene, men heller stilen eller karakteren til vinen som er av interesse innenfor et slikt prosjekt.

Man kan også skrive notater for å friske på hukommelsen. Det kan være et forsøk på å huske vinen bedre, eller for å registrere hvor vinen var i utviklingen akkurat da den ble smakt den gangen. Som vi så tidligere er vi dårlige til å identifisere viner ut fra notater, så man kan lure på om dette bare er en måte å lure seg selv på. Men denne kommunikasjonen med seg selv over den tiden man deler med en vin man har lagt ned i kjelleren er bygd på mye mer enn bare beskrivelser. Det er først og fremst en vurdering som ligger til grunn her, og en slags meditasjon over et langvarig forhold.

Med de mulighetene og fristelsene som programmer som Cellartracker.com og sosiale medier av ymse slag har innebygd har det også blitt svært lett å dele smaksnotater av denne typen med andre. For lett, kan man kanskje mistenke.

Det jeg har skrevet så langt om ulike hensikter man har eller kan ha med å skrive smaksnotater må også utvides med en annen hensikt som ikke alltid er like bevisst. Smaksnotater er også en måte å forholde seg til andre vinentusiaster. Her kan man tenke seg mange andre prosjekter som er samlet under denne overskriften, for eksempel å imponere, overraske, innynde seg, søke tilhørighet, eller å samle en liten skare av tilhengere. Men det å forholde seg til andre vinentusiaster er trolig også et vesentlig element i alle smaksnotater. Tross alt er de aller fleste notatene skrevet for å kommunisere med andre, og når vi kommuniserer med andre, så er det gjerne spørsmålet om vinen er god eller ikke som står i sentrum.

Fremtidens smaksnotater - del 6

Her er det sjette innlegget der innholdet kommer fra min artikkel i Vinforum i vår. Tidligere innlegg sto her følgende datoer i juli: 1., 5., 13., 17. og 21. Illustrasjonen er fremdeles Ann C. Nobles patenterte Aroma Wheel.

Winemaster^TM

Det er derfor lagt fra sikkert at det er en farbar vei mot bedre smaksnotater å forsøksvis etterligne ferdigheter i fjerne kulturer. En annen mulighet er å bevege seg fra et folkelig språk i notatene og over mot et mer vitenskaplig. Gitt at dette er mulig, vil si, for vi sanser ikke viner molekyl for molekyl – vi sanser viner som en helhet. Vår nylige hang til å analysere og dele opp en rekke duftelementer og andre inntrykk er, som vi så innledningsvis, en ganske ny oppfinnelse. Men hvis dette var mulig, og vi kunne utvikle en evne på linje med den Jahaiene har innenfor sin hverdagskontekst, ville ikke det være noe i retning av det vi kunne forvente fra et forbedret massespektrometer? Kunne vi ikke like gjerne få et måleinstrument til å gjøre dette for oss? Hvorfor skulle vi ønske å bruke feilbarlige, småbrisne, halvforkjølede, ukonsentrerte mennesker når et presist instrument kunne gjøre det mye bedre og mer pålitelig?

Et svar kunne være at instrumentet var altfor presist. Dette er den sammen innvendingen som den som gjelder for alle former for “supersmakere”: hvorfor skulle normalt utrustede personer bry seg med inntrykk og opplevelser som de aldri kunne få? Å høre om dufter, smaker og nyanser man aldri vil kunne oppleve ville jo bare være til forargelse. I tilfellet med et presist instrument, er jo saken heller at vi ikke er instrumenter. Vi er mennesker, og vi sanser ikke “bit for bit” eller “molekyl for molekyl”. Et slikt instrument ville vært lite relevant. Når vinkritikere overdriver sine egenskaper som spesielt raffinerte smakere, så undergraver de også sin egen relevans. All seriøs forskning som har vært gjort på dette, blant annet ved universitetet i Dijon, tyder på at vineksperter ikke er spesialutstyrt på det rent sansemessige området. Og bra er det! De er heller mer enn alminnelig gode på hukommelse og vokabular. Det er heldigvis egenskaper som det er mulig å tilegne seg, og dermed blir også relevansen av deres ekspertise større.

Men tilbake til dette med et måleinstrument. Man forestiller seg kanskje en bærbar ekspertdings som kunne gitt deg alt som var å vite om hvordan en vin smaker. Når alt kommer til alt kan jo ikke Masters of Wine som Arne Ronold være over alt der vi kunne trenge dem. Vi kan tenke oss muligheten for at et slikt instrument kunne modifiseres til å etterligne spesifikke personers egenskaper, for vi vet at det til dels er store forskjeller mellom oss på hvor sensitive vi er for ulike smaks- og duftelementer. Noen er, for eksempel, meget sensitive for “korkfeil” (2-4-6 Tricloroanisol) mens andre (ca. 20% av oss) ikke kan oppfatte Rotundone (som gir Syrah sin karakteristiske duft av svart pepper).

Tanken kan være forlokkende. Men har vi egentlig kommet noe lengre ved muligheten for å liste opp alle elementer i vinen, og hvilke terskelverdier det er tale om? Vi vet jo fremdeles ikke noe om hvordan vinen smaker. En bestemt andel av noe som smaker som rips, og en annen andel som smaker som lær, og noe som svart pepper (som du ikke smaker i det hele tatt). Er det noe å vite? Er en enda lengre remse med slike beskrivelser det eneste vi mangler? Den brutale sannheten er jo at smaksnotatene ikke får oss til å oppleve hvordan vinen smaker, og løsningen er neppe enda mer presise måter å gni dette inn på. For å gå fra kjemiske elementer og til opplevelsene hos et menneske er mer enn en teknisk utfordring. Det forutsetter svar på spørsmål vi kanskje aldri oppdager at vi må stille en gang. Men det vi kan vurdere er jo om en slik innretning, forutsatt at den faktisk kunne si oss hvordan en vin ville smake, ville være et fremskritt.

Fremtidens smaksnotater - del 5

Her er det femte innlegget der innholdet kommer fra min artikkel i Vinforum i vår. Tidligere innlegg sto her 1. juli, 5. juli, 13. juli og 17. juli. Illustrasjonen er fremdeles Ann C. Nobles patenterte Aroma Wheel.




Jahaiene
Kanskje norsk eller engelsk er feil språk rett og slett? I en artikkel i det anerkjente tidsskriftet Cognition[1] brukte forskerne en stamme fra regnskogene mellom Malaysia og Thailand som respondenter, og en samling studenter fra Texas, USA som kontrollgruppe. Bakgrunnen er det forholdet vi allerede har vært innom; at dufter er svært vanskelige å begrepsfeste. Men nesten alle slike studier har brukt vestlige respondenter, og bruken av Jahaiene (som denne stammen heter) var derfor noe nytt.

Som nevnt refererer vi gjerne til dufter og smaker ved mer kjente objekter. Det finnes også et sett med dufter som man bruker i slike sammenhenger, The Brief Small Identification Test, og dette settet er vestlig i sin sammensetning. Det skulle derfor være godt kjent for folkene fra Texas, og ganske ukjent for stammen fra Asia, men det skulle man ikke tro ut fra resultatene. Jahai’ene navnga og identifiserte dufter med samme konsistens og enkelhet som man ga navn til farger. De amerikanske respondentene, derimot, var ikke på langt nær så gode. Kanel kalte de «sweet, spicy, beyberry, candy, Red Hot, smoky, edible, wine, potpourri» og så videre. Med andre ord: de sliter like mye som oss andre når vi skal identifisere dufter i vin. Men Jahai’ene hadde ingen problemer, og grunnen til det kan være at i deres kultur blir visstnok både planter og dyr både beskrevet og behandlet i relasjon til deres duftegenskaper.

En konklusjon på dette kunne være at vi bør være forsiktige med å konkludere for mye ut fra oss selv når det gjelder evnen til å snakke og skrive konsistent om dufter og smaker, og at det kanskje er menneskelig mulig å gjøre det betydelig bedre i smaksnotater enn det vi klarer nå.

Men vi kan jo ikke bare «flytte inn» i Jahai’enes kultur, eller enkelt overta den plassen duft og smak har hos dem. På den annen side kan heller ikke de bare flytte inn i vår kultur. Det vil være en feilslutning å hevde at deres sikre og suverene beherskelse av duftelementer de omgås jevnlig ville gjøre dem i bedre stand til å analysere en vin. Antakelig hadde de, som formodentlig verken kjenner til vin eller hvordan vi smaker, vært betydelig mer forvirret og hjelpeløse enn de som leser dette bladet.

---

[1] Majid, Asifa and Niclas Burenhult (2014) ‘Odors Are Expressible in Language, As Long As You Speak The Right Language’. Cognition (130): 266 – 270.

Fremtidens smaksnotater - del 4

Her er det fjerde innlegget der innholdet kommer fra min artikkel i Vinforum i vår. Tidligere innlegg sto her 1. juli, 5. juli og 13. juli. Illustrasjonen er fremdeles Ann C. Nobles patenterte Aroma Wheel.

Er det noe botemiddel?

Men uansett alle de påviste svakhetene så er det smaksnotater vi må bruke for å kommunisere opplevelser og vurderinger av viner. Finnes det da noe botemiddel? Kan smaksnotatene bli bedre – og på hvilken måte kan de ble bedre? Men for å vite det må vi vite hva problemene egentlig består i. Er vokabularet vi bruker for å beskrive vinene for upresist, grunt eller håpløst subjektivt? Kanskje er våre frukter, nøtter, våre mineraler og treverk, håpløse redskaper i forsøket på å formidle vår opplevelse? Kanskje er det å finne dagligdagse objekter som smaker eller lukter likt med vinen bare et tidlig stadium i en utvikling som vil ta oss nærmere og nærmere det å navngi molekylene som treffer våre sanser på en presis og vitenskapelig måte? Kanskje kan vi en gang rett og slett klare oss uten upålitelige mennesker, og få oss portable innretninger som «leser av» alle molekylene vi kan sanse? Ville ikke det vært noe?

Før vi begir oss inn i teknikkens verden får vi se nærmere på en ganske opplagt måte å reformere og forbedre smaksnotater. Det er å trene opp folk på samme måte som deltakere i sensoriske panel blir trent – altså helt vitenskapelig. Deltakere i smakspanel er mer presise enn oss vanlige dødelige, de bruker vanligvis folk som har bedre naturlige forutsetninger enn en gjennomsnittlig vinsmaker (de aller fleste er kvinner), og det er en hard, lang og solid drilling som ligger i bunnen for denne opplæringen.

Det er gode praktiske grunner til at en slik opplæring av alle som skriver smaksnotater er umulig. Men det er jo også verdt å huske på at de aller fleste som leser dette har gjennomgått en eller annen form for trening i å skrive smaksnotater. Man har vært på vinkurs, eller man har smakt sammen med andre – eller i alle fall sett og lært av andre som skriver og publiserer smaksnotater. Likevel er det altså lite å hente i smaksnotater hvis hensikten er å formidle en opplevelse så godt at andre kan bruke den til noe annet enn ren underholdning.

Så sitter vi der da, med frukter, steiner og annet rart, som liksom skal begrunne at nakkehårene reiste seg da smaksorganene kom i kontakt med vinen. Kan vi gjøre noe annet? Selv trente deltakere i vitenskaplige smakspaneler bruker kjente objekter for å vise til dufter og smaker – som jordbær, lær og plommer – heller enn de molekylene som gir disse duftene og smakene. Men kanskje er det et skifte på gang, for stadig flere som skriver smaksnotater refererer til noen av de mer kjente molekylene med de mer vitenskaplige betegnelsene. Et eksempel er korksmak som av stadig flere nå benevnes som TCA, eller til og med 2-4-6 TCA. Dette er kanskje en naturlig utvikling gitt at vi nå vet mer om vinens kjemiske beskaffenhet enn før. Men blir notatene nødvendigvis bedre, mer presise eller mer pålitelige?

Fremtidens smaksnotater - del 3

Denne tredje delen av min artikkel i Vinforum i vår følger etter innleggene fra 1. og 5. juli. Bildet: Ann C. Nobles Aroma Wheel.

Er det egentlig noen problemer med smaksnotater?

Men vi kan lure på om det egentlig er noen problemer med smaksnotater, for over alt får vi beskjed om at vi må lese på notatene og ikke stirre oss blinde på poengene vinene får. Det står en slik advarsel på framsiden av The Wine Advocate – men burde det heller stått en advarsel mot å tro at beskrivelsene av vinene er noe å stole på? Vi vet at smaksnotatet er en dårlig erstatning for erfaringen – men vet vi virkelig hvor dårlig? Da jeg for noen år siden skrev her om smaksnotater første gang gikk jeg gjennom noen egne eksempler på hvor vanskelig det var å identifisere viner ut fra et smaksnotat. Dette var ikke – eller ikke bare – resultatet av stigende alder og surhet hos skribenten, for kontrollerte forsøk viser det samme. Adrianne Lehrers oppsummering av forsøkene[1] er at vanlige mennesker ikke klarer å identifisere viner ut fra smaksnotater, men trøsten er at eksperter gjør det litt bedre – på viner som de kjenner meget godt. Det som virkelig vekker oppsikt er at ingen er bedre til å identifisere viner ut fra egne notater enn fra notatene til andre. Og hvor mye verdt er egentlig et smaksnotat som liksom-opplevelse dersom man ikke en gang klarer å identifisere en vin ut fra notatet?

Og fjerner du vinens navn fra notatene er det også lettere å se hvem som har skrevet notatene enn å skjønne hvilken type vin som er beskrevet. Dette prøvde jeg ut for noen år siden på et da meget aktivt diskusjonsforum. Jeg gjorde det ikke vanskelig, heller lett, men uten vinens navn var alle helt hjelpeløse med hensyn til å gjette hvor vinen var fra. Men flere påpekte, uten at det ble spurt om dette, hvem som hadde skrevet notatene.

Tar vi to notater fra ulike kritikere er det også ganske umulig å vite om de skriver om samme vin eller om to forskjellige viner. Klarest ser vi dette i magasinet The World of Fine Wine der noen av smakingene foregår på den måten at tre meget kvalifiserte personer smaker de samme vinene halvblindt, og skriver sine egne notater uten å konferere med de andre. Disse notatene trykkes også, og det er meget interessant lesning. Alle kan sjekke dette selv, men min konklusjon at disse meget erfarne og høykompetente smakerne (svært mange er Master of Wine) skriver notater det er vanskelig å tro beskriver de samme vinene.

Greit nok, kan man si, men hva har det med meg å gjøre? Svaret er at smaksnotatet neppe sier deg hvordan vinen vil smake for deg. Og det er jo hele hensikten med de detaljerte smaksnotatene. Tilsynelatende, i alle fall. Kan noe gjøres? Skal vi håpe på at smaksnotater en gang i fremtiden blir presise formidlere av hvordan viner smaker, slik at vi ikke lenger trenger upålitelige kritikere? Skal vi ønske at det personlige elementet blir borte – eller er det mer en skrekkvisjon enn et fremtidshåp?

Vinentusiaster har lenge konsumert smaksnotater i et enormt omfang, og etter at Internett ble interaktivt publiserer entusiaster – inklusive undertegnede – også notater i stort omfang. Det har vært diskutert hvilke notatskribenter man kan stole på i denne kakofonien, men ut fra det vi har sett til nå kan man lure på om vi kan stole på noen i det hele tatt, og om det eventuelt finnes et håp om at smaksnotatene en gang faktisk kan bli presise og pålitelige.

---

[1] Adrienne Lehrer, Wine and Conversation (Oxford: Oxford UP, 2009), s. 186.

Hva er mineralitet i vin? - Del V

Dette er det konkluderende innlegget fra artikkelen min i Vinforum sommeren 2014. Innleggene er publisert fra 2. desember og annenhver dag.

Smakerpanelet brukte heller ikke mange mineral-relaterte termer. De viste også til grupper av viner der den ene var dominert av blomsteraromaer, og den andre av Chablisviner som ble beskrevet med reduktive termer som våt mopp og våt hund.

Forskningen som ble gjort her tyder på at eksperter ikke er enige seg i mellom hva «mineralsk» betyr rent sensorisk. Definisjonene de kom med viste også noen avvik, men var stort sett i samsvar med det som står i lærebøker. Men hva man viser til når man sier «denne vinen er mineralsk» vites ikke. Det er et ganske oppsiktsvekkende resultat. Det nærmeste man kan komme en slags forklaring er at det har noe med reduksjon å gjøre – altså svovelforbindelser av ulike slag. Dette synet støttes også av biokjemikeren Jamie Goode som mange kjenner fra nettstedet WineAnorak.com. “Sovelsporet” kan også forklare hvorfor så få såkalte «naturviner» er mineralske. Bruken av svovel er lav eller fraværende, og disse vinene kan som oftest kjennes igjen på en svært tydelig og robust fruktighet.
Innledningsvis antydet jeg fire muligheter for hva bruken av begrepet mineralsk/mineralitet viser til. De vitenskaplige forsøkene tyder på at de to første mulighetene er lite sannsynlige. Mineralitet er verken et smakselement eller noen gruppe av smakselementer. Forskerne konkluderer også med at bedømmelser gjort på basis av duft er helt uavhengige av bedømmelsene gjort på basis av smak alene (med neseklype).

Men dette gjør sitt til at videre forskning nok bør, som forfatterne av den spansk-franske studien også anbefaler, gå nærmere inn på «mineralsk» som en mer omfattende bedømmelse som kombinerer flere sanser. Den tredje muligheten jeg antydet står altså fremdeles åpen. Det kan godt være at vi bruker «mineralsk» mer som en samlebetegnelse for en vinstil, eller en type vinstil, enn som betegnelse på noe eller noen elementer man måtte kunne identifisere sensorisk. Slik sett kan kanskje «mineralsk» fungere mer som en motsats til fruktig? Det er i alle fall verdt å undersøke mer inngående.

En type bedømmelse som også faller inn under denne tredje muligheten er at “mineralsk” er en type estetisk bedømmelse som ligner mer på bedømmelser som «elegant» og “harmonisk” enn den gjør på beskrivelser som «bringebær» eller «flint». Den fjerde muligheten – at vi er utsatt for en utbredt illusjon er kanskje den mest drastiske. I det lengste vil jeg for min del unngå den, for noen ganger er det som man ikke kan annet enn å si at denne vinen er mineralsk.

Neste gang du nikker og sier «mineralsk» om en vin, så er det i alle fall grunn til å spørre også om hva det er som gjør vinen mineralsk. Enigheten rundt bordet kan skjule en betydelig uenighet og ulikhet i hvordan man bruker dette begrepet.

Hva er mineralitet i vin? - Del IV

Dette er nest siste innlegg basert på min artikkel om emnet i Vinforum sommeren 2014. De tre forige innleggene har stått siste uken.

Forskergruppen som gjennomførte disse undersøkelsene brukte et sett av avanserte statistiske analyser på alle responsene de fikk inn. Særlig var det graden av enighet det var interessant å finne ut av. På den blinde sorteringen – den første oppgaven som ekspertene fikk, og før de ble informert at prosjektet hadde noe å gjøre med mineralitet i det hele tatt – var det vinene fra Chablis som oftest ble satt i en gruppe sammen. Chablisene ble i høyere grad assosiert med reduksjon, smør og vegetale dufter enn de andre gruppene av viner. Det mest interessante ved denne oppgaven var at «mineralsk» ble brukt påfallende lite av ekspertene for å beskrive vinene. Men når ekspertene fikk beskjed om å rangere vinene etter mineralitet på duft ble det vel andre boller?

Den gang ei. Ingen signifikant korrelasjon ble funnet – noe som på godt norsk betyr at de var rykende uenige. En og samme vin var den minst mineralske for noen, og den mest mineralske for andre. Den statistiske analysen tydet på at ekspertene baserte seg på helt ulike kriterier for hva mineralitet var for noe. Selv om to eller flere er enige om at en vin er mineralsk eller har mineralitet, så behøver de ikke være enige om hvorfor eller hvordan den framviser denne egenskapen. Så kanskje mineralitet ikke har noe med duft å gjøre, men at det har med smaken å gjøre? At mineraliteten manifesterer seg i munnen?

Men her er resultatet akkurat det samme. Det var intet samsvar å spore mellom ekspertene om noen av vinene med hensyn til hvor mineralske de var, så alle håp om å knytte mineralitet til en spesiell smak eller en syrestruktur falt med det i fisk. Det var heller ingen enighet om hvilen gruppe viner – Chablis for eksempel – som var mest mineralsk. Når vi vet hvordan bruken av “mineralsk” har grepet om seg de siste årene og hvor viktig det har blitt i markedsføringen, så er disse resultatene sensasjonelle.  

Til slutt ble jo alle ekspertene bedt om å skrive ned en definisjon av hva mineralitet er for noe, og her viste det seg at de brukte et svært vidt og sammensatt vokabular. I seg selv er dette en indikasjon på et lite avklart begrep med stor uenighet. Ja, faktisk at det kanskje ikke er noe begrep i det hele tatt. Noen uttrykk ble brukt i en tydelig metaforisk betydning – som «spenning» og «skarphet» - mens andre av de foreslåtte definisjonene slo hverandre i hjel. «Svovel» og «ikke svovel» kan vel ikke begge være kjennetegn ved mineralitet? Heller ikke «fruktig» og «ikke fruktig». Men helt håpløst var det ikke. Et knapt flertall av termene som ble brukt kunne relateres til tre semantiske felt. 21 % av termene relaterte til noe med stein, 17 % til friskhet og syre og 15 % til sjø eller strand.

Men definisjonene som ekspertene foreslo var ikke bare snytt ut av egen nese, for de lignet svært mye på det som står om mineralitet i lærebøker. Som vi har sett ut fra forsøkene er ikke dette noen garanti for at man vet hva man snakker om, eller at man er i stand til å identifisere sensorisk det man har definert verbalt.

Som vi har sett var det en påfallende mangel på enighet om mineralitet både på nese og på smak i disse forsøkene – i en grad jeg vet overrasket forskerne. Den første overraskelsen var at mineralitet var bortimot fraværende i responsene på oppgaven de fikk før de ble informert om at mineralitet var målet for forsøkene. Det var ganske tydelig at når ekspertene ikke ble bedt om å lete etter mineralitet, så brukte de reduksjonsrelaterte begrep som svovel, kål, papp og rett og slett “reduksjon”. Som vi vet bruker eksperter av ulike slag ofte “mineralitet” om viner, og da særlig Chardonnay fra kjølige vekstsoner. Så hvorfor ikke her? Kunne det være at den vitenskapelige rammen gjorde dem mer forsiktige?

Hva er mineralitet i vin? - del III

Dette er tredje del av en artikkel jeg skrev i Vinforum og som ble publisert sommeren 2014. Tidligere deler står her og her.

Når det gjelder den mer vitenskaplige litteraturen er det først og fremst «flint» og «svovel» som faller inn under begrepet mineralsk av de elementer man kan tenkes å få i en vin, men en studie fra omtrent ti år tilbake undersøkte det komplekse molekylet benzenemethanethiol som i all hovedsak har ansvaret for duften av røyk/flint og kom til at den ikke kunne begrunne bruken av «mineralsk» i vin.

Det var derfor mange gode grunner til å undersøke hvordan vineksperter brukte begrepet «mineralsk» og om de kunne bedømme om viner var mineralske på en måte som var gyldig for alle. Med bakgrunn i at «mineralsk» og «mineralitet» hadde blitt så populære termer satte forskere fra Frankrike og Spania seg fore å finne ut hva disse termene viser til. Artikkelen ble publisert i fjor.[1] Finansieringen kom fra Burgunds regionale råd og det spanske ministeriet for forskning og utdanning, og eksperimentene som ble utført ser ut til å være konstruert av tvangsnevrotiske petimetre. Men det er denne typen metodologi som gjelder i sensorisk vitenskap. Siden vi har med opplevelser i det enkelte sinn å gjøre kan man rett og slett ikke utsette seg for noen som helst fare for beskyldninger om slumsete synsing.

Chardonnay fra Mâcon, Côte Chalonnaise og Chablis er ofte nevnt som viner som framviser mineralitet, så vinene var valgt fra disse områdene, og årgangene var 2007, 2008 og 2009 fra anerkjente produsenter. De 34 ekspertene kom også fra Burgund. De hadde sitt virke som vinprodusenter, vinforskere eller lærere i vinfaglige studier. Som nevnt er disse forskerne petimetre. Ekspertene var ikke nok. De trente også opp et smakerpanel. Først med en time i uken i fire måneder der de lærte å gjenkjenne hundre ulike dufter, og å gjenkjenne smaker (søtt, surt, bittert og den sviende fornemmelsen fra alkohol) og å gradere ulike blandingsforhold av disse. Forskjellige viner og vintyper var også del av opplæringen i denne runden. Etter den generelle opplæringen fikk de to runder med mer spesifikk undervisning og praksis med viner av Chardonnay fra Chablis og Burgund, og også noen fra Languedoc. I den forbindelse fikk de også referanser på flere smakselementer som var spesielt relevante for disse vinene.

Alt burde derfor ligge vel til rette for å etablere enighet om hva mineralitet er for noe, og hva begrepet viste til i smaksprofilen til vinene. Det ekspertpanelet ble satt til å gjøre omfattet flere oppgaver. Først ble de satt til å lukte på alle vinene etter tur, men ikke smake dem, og så organisere dem etter hvilke som duftet mest likt. De kunne lukte på dem så mye de ønsket, og lage så mange eller få grupper de bare ville. Til slutt ble de bedt om å beskrive hver gruppe av viner. På dette stadiet visste ikke ekspertene at formålet med denne studien var å studere mineralitet.

Etter en pause på ti minutter fikk ekspertene nye eksemplar av de samme vinene, men i en annen rekkefølge og med nye identifiserende koder. Denne gangen ble de satt til å rangere mineraliteten fra null til ti ved å dufte på vinene en etter en. Etter en ny pause på ti minutter ble ekspertene bedt om å rangere mineraliteten på vinene etter samme skala, men denne gangen etter smak alene – for de fikk neseklype på for å unngå at duften gjorde noe utslag.

Helt til sist i runden fikk de et spørreskjema der de ble bedt om å si hvordan de bedømmer mineralitet – på duft, smak eller begge – og å definere hva mineralitet er.

Smakerpanelet fikk en grundig trening, som vi har sett, og ikke uten grunn. De ble satt til å gjøre mye av det samme som ekspertene, men på en vesentlig mer krevende måte. For eksempel måtte de vurdere alle de 105 forskjellige duftbeskrivelsene de var trent opp til å identifisere, og de angi på en skala hver eneste vins intensitet på sødme, syrlighet og så videre.

---

[1] Jordi Ballester et alia, ‘Exploring Minerality of Burgundy Chardonnay Wines: a sensory approach with wine experts and trained panellists’. Australian Journal of Grape and Wine Research 19 (2013): 140-152.

Hva er mineralitet i vin? - del II

Første innlegg i denne serien fra en artikkel jeg skrev for Vinforum står her.

Det er forførende lett å tenke seg at vinrankene suger til seg smakselementer fra grunnen der de står, og lar elementene sive inn i druene. I kjelleren lar stødige vinmakere vinen lage seg selv med minst mulig bruk av dikkedarier og ruskomsnusk, og så kan du smake en liten bit av vinmarken i glasset ditt. Vinmakere som ikke er så stødige, og som lar seg forlede av fristelsen til å komme de store gruppene av vindrikkere i møte, vil lage vinen på en slik måte at den blir rund og søtlig. Altså motsatt av mineralsk. Det betyr i sin tur at det å hevde at vinen er mineralsk er det samme som å si at den er laget for folk som forstår seg på vin og som tåler at den er syrlig, barsk og krevende. Når du så skåler og sier «mineralsk» om vinen, eller når vinanmelderen bruker det samme ordet, så er det en måte å si at dette er en skikkelig vin som har tatt preg av sitt voksested – sitt terroir.

Terroir har jeg skrevet om før her i Vinforum, men en liten oppsummering av grunnleggende plantefysiologi kan være på sin plass selv om det ikke er mitt fagområde. For det er på dette området den mer eller mindre bevisste tanken om at vinen bærer med seg en liten suvenir fra opprinnelsesstedet går på en liten smell. Av vinens mange aromatiske komponenter stammer ingen fra bakken. Det er ikke slik at planten tar opp elementer fra bakken og transporterer dem til druene, og derfra til de etter litt om og men havner i glasset ditt. Rundt halvparten av de volatile elementene i vinen – de som kan duftes – skapes i gjæringen, og resten er det planten som står for. Men jordsmonnet kan ha en indirekte innvirkning på vinens stil: hvis undergrunnen er rik på kalk gir det viner som er mer syrlige. Årsakene kan være flere, og det er velkjent at kalk gir bedre drenering. Men uansett: det er rett og slett ikke sant at viner kan være mineralske fordi de smaker av mineraler de har tatt opp fra bakken, men det kan godt være at jordsmonnet kan ha en indirekte virkning på vindruene gjennom epigenetiske effekter. Dette høres riktig mystisk ut, men vi begynner så smått å få større forståelse for hvordan livsbetingelsene hos mennesker “slår gener av og på”. Det er godt mulig at vinrankenes voksebetingelser har samme effekt – men her beveger vi oss foreløpig ut i spekulasjon.

Så langt har vi altså bare kuttet ut det som åpenbart må være feil, men som mange mer eller mindre bevisst tror må være tilfelle. Det vi ønsker å finne fram til er det som er rett: hva er det vi mener når vi sier at en vin er mineralsk, mens en annen vin ikke er det? Vi vet alle at vi ikke har noen måter å objektivt sjekke at den fargen jeg ser når jeg sier at jeg ser noe grønt er den fargen du ser når du sier grønt. Det kan faktisk være at opplevelsene våre er forskjellige – at det jeg kaller grønt ser ut for deg som det jeg kaller blått ser ut for meg. De kan konsistent være forskjellige uten at vi har noen mulighet for å avdekke om dette er tilfelle. Men det er ikke det vi snakker om her. Her sliter vi med å finne ut hva vi viser til i vinen når vi sier den er mineralsk.

I noen bøker som foregir seg å lære bort vinsmaking blir «mineralitet» presentert som en familie av dufter som omfatter for eksempel flint, våte steiner, kalk, jod, sjø, skalldyr og grafitt. Noen mener også at den karakteristiske duften av moden Riesling – som noen omtaler som petroleum – også hører til disse duftene som faller inn under fellesbetegnelsen «mineralsk». Når det gjelder smak – her i betydningen de inntrykk man får gjennom smaksreseptorene i munnen – så er det først og fremst syrlighet som kan regnes som et kjennetegn som kan gi grunnlag for å si at vinen er mineralsk. I den taktile dimensjonen – hvordan vinen føles i munnen – er det tetthet og vekt, samt «kalk» - som gjør vinen mineralsk. For rødviner er det framfor alt «metallisk» som oppfattes som indikasjon på mineralitet. Alt dette i følge nyere hjelpebøker i vinsmaking. Men legg merke til at dette er ganske nytt, for i Emile Peynauds klassiske The Taste of Wine (1983) og Anne Nobles normgivende aromahjul (1984) er «mineralsk» helt fraværende.

Hva er mineralitet i vin? - del I

Under følger første utdrag fra en artikkel jeg skrev til Vinforum sist vinter, og som kom på trykk til sommeren. Resten vil følge. Nå er det lenge nok siden det sto til at jeg våger å trykke det her.

«Mineralsk» - det er et av de ordene vinanmeldere bruker – i hvert fall her i Norge – for å si at dette er en seriøs og skikkelig vin. Både ute og hjemme har bruken av dette ordet grepet om seg de senere år, men vet egentlig noen hva det viser til? Selv om to personer som deler en vin kan være enige om at den er mineralsk, så behøver de slettes ikke vise til den eller de samme egenskapene som grunnlag for å si dette. For hva viser “mineralsk” til? Er det et smakselement[1] i vinen, eller er det en type smakselementer i vinen omtrent på linje med “floral” eller “vegetal”? En tredje mulighet kan være at det er en overordnet karakteristikk av vinen, og at “mineralsk” er å forstå som en slags motsats til for eksempel “fruktig”. Den fjerde muligheten er at vi er utsatt for en kollektiv illusjon. Her skal jeg gå ut fra at mineralsk og mineralitet er et begrep, og jeg skal forsøke å finne ut hva det er som faller inn under dette begrepet – hvis det er noe i det hele tatt da. Nyere forskning, som vi kommer tilbake til, har i alle fall kommet opp med noen utfordrende konklusjoner som vi må ta inn over oss.

Som flere andre begrep i vinvokabularet har mineralsk en dobbel betydning: det beskriver hvordan noe er eller smaker, samtidig som det sier at dette noe er en bra ting. For å si det akademisk er det både deskriptivt og evaluativt og kvalifiserer dermed til medlemskap i gruppen filosofer kaller for «tjukke begrep» (thick concepts).

Her hjemme har sentrale aktører i vinjournalistikken hatt mineralsk i sitt vokabular lenge, og da som et tjukt begrep. Det er implisitt bra at viner er mineralske, og slike viner finner vi gjerne i kjølige områder i klassiske europeiske vindistrikter som for eksempel Chablis og i de fleste områdene Tyskland. Det er som oftest, men ikke utelukkende, hvite viner som er mineralske. Kanskje det er disse journalistenes fortjeneste at vinmarkedet i Norge er så forskjellig fra Sverige? Der går det mye på viner fra andre verdensdeler som kjennetegnes mer av søtlig frukt enn av mineralitet, mens stramme, syrlige og mineralske viner har vesentlig større omsetning her i Norge. Jeg påstår ikke at dette heldige forholdet skyldes at mineralitet er et tjukt begrep her i Norge, men det har en naturlig plass i serien av egenskaper viner mange norske vinjournalister – og særlig de som i størst grad påvirker markedet for kvalitetsvin – setter høyt.

Bruken av begrepet har også grepet om seg ute i den store vinverden, med en markant høyere forekomst i smaksnotater og i produsenters egne beskrivelser av produktene. Alltid er det med en implisitt påstand om at det er bra for en vin å være mineralsk. Når så produsenter som Agrapart, Brocard, Emrich-Schönleber og Montirius (for å nevne noen) begynner å kalle vinene sine for ett eller annet med «mineral» – eller rett og slett Minéral – så er vi klart inne i en trend. Men at dette er en trend trenger slett ikke å bety at noen vet hva mineralsk viser til.

Mineralsk er også, naturlig nok, et begrep vi bruker når vi smaker viner blant venner – eller omtaler viner i ulike fora. Det er lett å tro at vi vet hvordan mineralske viner smaker. Men mye tyder på at vi kanskje må gå noen runder for å oppklare dette. Kanskje mer enn noen runder også, for mye kan tyde på at det skjuler seg mer forvirring enn enighet om hva man mener med mineralsk. Forskning tyder på at dette er tilfelle, men det kommer vi til om litt.

---

[1] Når jeg skriver om vinens smak er det som oftest det totale bildet av sansepåvirkning fra vinen jeg viser til, med unntak av når det ut fra sammenhengen er klart at det gjelder inntrykkene fra smaksreseptorene I munnhulen og tungen. I særlig grad er det duftelementer som dominerer i totalinntrykket.