Fremtidens smaksnotater - del 6

Her er det sjette innlegget der innholdet kommer fra min artikkel i Vinforum i vår. Tidligere innlegg sto her følgende datoer i juli: 1., 5., 13., 17. og 21. Illustrasjonen er fremdeles Ann C. Nobles patenterte Aroma Wheel.

Winemaster^TM

Det er derfor lagt fra sikkert at det er en farbar vei mot bedre smaksnotater å forsøksvis etterligne ferdigheter i fjerne kulturer. En annen mulighet er å bevege seg fra et folkelig språk i notatene og over mot et mer vitenskaplig. Gitt at dette er mulig, vil si, for vi sanser ikke viner molekyl for molekyl – vi sanser viner som en helhet. Vår nylige hang til å analysere og dele opp en rekke duftelementer og andre inntrykk er, som vi så innledningsvis, en ganske ny oppfinnelse. Men hvis dette var mulig, og vi kunne utvikle en evne på linje med den Jahaiene har innenfor sin hverdagskontekst, ville ikke det være noe i retning av det vi kunne forvente fra et forbedret massespektrometer? Kunne vi ikke like gjerne få et måleinstrument til å gjøre dette for oss? Hvorfor skulle vi ønske å bruke feilbarlige, småbrisne, halvforkjølede, ukonsentrerte mennesker når et presist instrument kunne gjøre det mye bedre og mer pålitelig?

Et svar kunne være at instrumentet var altfor presist. Dette er den sammen innvendingen som den som gjelder for alle former for “supersmakere”: hvorfor skulle normalt utrustede personer bry seg med inntrykk og opplevelser som de aldri kunne få? Å høre om dufter, smaker og nyanser man aldri vil kunne oppleve ville jo bare være til forargelse. I tilfellet med et presist instrument, er jo saken heller at vi ikke er instrumenter. Vi er mennesker, og vi sanser ikke “bit for bit” eller “molekyl for molekyl”. Et slikt instrument ville vært lite relevant. Når vinkritikere overdriver sine egenskaper som spesielt raffinerte smakere, så undergraver de også sin egen relevans. All seriøs forskning som har vært gjort på dette, blant annet ved universitetet i Dijon, tyder på at vineksperter ikke er spesialutstyrt på det rent sansemessige området. Og bra er det! De er heller mer enn alminnelig gode på hukommelse og vokabular. Det er heldigvis egenskaper som det er mulig å tilegne seg, og dermed blir også relevansen av deres ekspertise større.

Men tilbake til dette med et måleinstrument. Man forestiller seg kanskje en bærbar ekspertdings som kunne gitt deg alt som var å vite om hvordan en vin smaker. Når alt kommer til alt kan jo ikke Masters of Wine som Arne Ronold være over alt der vi kunne trenge dem. Vi kan tenke oss muligheten for at et slikt instrument kunne modifiseres til å etterligne spesifikke personers egenskaper, for vi vet at det til dels er store forskjeller mellom oss på hvor sensitive vi er for ulike smaks- og duftelementer. Noen er, for eksempel, meget sensitive for “korkfeil” (2-4-6 Tricloroanisol) mens andre (ca. 20% av oss) ikke kan oppfatte Rotundone (som gir Syrah sin karakteristiske duft av svart pepper).

Tanken kan være forlokkende. Men har vi egentlig kommet noe lengre ved muligheten for å liste opp alle elementer i vinen, og hvilke terskelverdier det er tale om? Vi vet jo fremdeles ikke noe om hvordan vinen smaker. En bestemt andel av noe som smaker som rips, og en annen andel som smaker som lær, og noe som svart pepper (som du ikke smaker i det hele tatt). Er det noe å vite? Er en enda lengre remse med slike beskrivelser det eneste vi mangler? Den brutale sannheten er jo at smaksnotatene ikke får oss til å oppleve hvordan vinen smaker, og løsningen er neppe enda mer presise måter å gni dette inn på. For å gå fra kjemiske elementer og til opplevelsene hos et menneske er mer enn en teknisk utfordring. Det forutsetter svar på spørsmål vi kanskje aldri oppdager at vi må stille en gang. Men det vi kan vurdere er jo om en slik innretning, forutsatt at den faktisk kunne si oss hvordan en vin ville smake, ville være et fremskritt.