Fremtidens smaksnotater - del 2

Dette er andre del fra artikkelen min i Vinforum i vår. Den første delen sto 1. juli.

Andre Simon publiserte mer enn hundre bøker om vin, men som så mange andre før Parker-perioden (som vi vel fremdeles er inne i) så skrev han om viner som om de var mennesker. Altså det som på fint heter antropomorfisme. Noen ganger skrev han til og med om viner som om de var trær. Ikke at det så ut til å være noe problem for hans publikum – man ender ikke opp med en bibliografi som Simons uten å ha lyktes som vinskribent.

Noe av det som har endret seg, og som både er en årsak til og en følge av fenomenet Robert Parker, er at vinverdenen har ekspandert noe voldsomt. Mens man før i verden skrev for en ganske liten verden av entusiaster med relativt lik bakgrunn, så dekker det engelskspråklige vinpublikum nå hele kloden og de representerer et mye bredere sosialt spekter.

Michael Broadbent kom med boka Wine Tasting allerede i 1973, og der fikk man en oppskrift på hvordan man skulle smake og beskrive viner. Men den store eksplosjonen kom med den før nevnte Robert Parker. Det var ikke bare poengene som endret vinverdenen for alltid, men også de detaljerte og ikke minst engasjerte smaksnotatene. Som Hugh Johnson sier det: “By the 1990s, the air was thick with fruit and nuts”. Men det var ikke alle som sluttet seg til denne fruktsalatskolen i smaksnotater, og Jancis Robinson var vel en av dem. Kontrasten har ført til at noen mener hennes notater minner mest om sensors kommentar på en eksamensoppgave.

Da Ann Noble og miljøet ved University of California, Davis, publiserte det patenterte aromahjulet på 80-tallet hadde de neppe sett for seg den enorme utbredelsen av smaksnotater som har kommet siden. Men hjulet var en måte å avgrense noe som allerede var i fullt ekspansjonsmodus. Med termer gruppert etter type, mer generelle og mer spesifikke, har hjulet vært en god hjelp for de mange som sliter med å beskrive smaker og dufter. Ulempen er, selvsagt, at smaksnotater lett blir toppstyrt: det er forventningene og det etablerte vokabularet som styrer notatskrivingen, og ikke det vi har i glasset. De fleste vil vel gjerne ha mistenkt andre, kanskje til og med seg selv, for å ha skrevet notater mer ut fra forventninger styrt av etiketten enn ut fra sanseinntrykkene.

Men disse standard smaksnotatene har mye for seg. En av dem er at når man skal skrive smaksnotater så tvinges man til å virkelig konsentrere seg. Det tradisjonelle oppsettet er også greit å ha når det er mange viner og lite tid, men det hemmer kreativiteten og kan meget lett føre til at det blir lite interessant å lese notatene. Den amerikanske vinskribenten Matt Kramer foreslo i en bok fra 2015 at vi i stedet for å liste opp smaker og dufter, for så å la poengene ta seg av vurderingen av vinen, heller burde fokusere på mer omfattende og velfunderte betraktninger om vinen. Syv ord, mente han, var essensielle for denne endringen: insight, harmony, texture, layers, finesse, surprise and nuance.