Fremtidens smaksnotater - 1

Denne artikkelen ble publisert i Vinforum i vår, og jeg publiserer det her på bloggen stykkevis og delt utover sommeren. Illustrasjon: Aroma Wheel TM (Copyright: Ann C. Noble)

Det er et spørsmål som er viktigere enn hvordan vi kommer til å skrive om viner i framtiden, og det er hvordan vi bør skrive om viner. Ikke bare i framtiden, men også nå i dag. Jeg skal vise hvordan dagens praksis med smaksnotater skiller seg fra fortidens, og også vurdere hvordan den teknologiske utviklingen kan påvirke smaksnotatene. Bør smaksnotatene bli stadig mer presise og vitenskaplige? Eller er kanskje den personlige dimensjonen, som vi søker å undertrykke for å bli mer objektive, kanskje vel så viktig?

Det synes jo ikke som det er noen problemer med smaksnotater, akkurat, siden nettet flommer over av dem og etterspørselen er stor. Jeg får fort høre det dersom jeg ikke har publisert noen notater på bloggen min på en stund: «har du blitt avholdsmann, eller?». Så det synes jo ikke å være noe problem verken med tilbud eller etterspørsel, men har vi egentlig noen nytte av dem? Og hvis vi har nytte av smaksnotater – hva består egentlig denne nytten i?

Først og fremst, fra skribentens synspunkt, så lar notatene oss kommunisere hvordan vinen smaker. De fleste av oss som skriver notater prøver å få med alle inntrykkene fra fargen, det første sniffet, det andre sniffet, og så videre gjennom alle stadiene i munnen og langt ut i ettersmaken. Så legger man gjerne på noen ord om struktur og eventuelt potensial.

Også på mottakersiden er det som nevnt også stor interesse for å lese notater. Det er, av naturlige grunner, tusenvis av viner vi gjerne skulle smakt, og ganske mange vi lurer på om vi kanskje skal kjøpe, og et smaksnotat er vel det nærmeste vi kan komme en vin uten å smake den. Selv viner vi selv har er det interessant å lese notater om, for et evig tilbakevendende spørsmål er jo om viner vi har i kjelleren er modne. Vi liker å tro at smaksnotater er liksom-opplevelser, om enn mye svakere og dårligere enn virkeligheten, men vi liker å tro at notatet beskriver hvordan vinen ville smake dersom jeg selv smakte den. Akkurat nå.

For å kunne mene noe vesentlig om fremtidens smaksnotater er det nyttig å minne seg på at dagens smaksnotater ikke er noe naturfenomen. Smaksnotater er neppe fri for trender og moter, og er etter alt å dømme påvirket av utviklingen innen vinverdenen så vel som den utstrakte digitale kommunikasjonen. Det å beskrive vinens ulike smakselementer er faktisk et ganske nytt fenomen, og begynte først å gripe om seg fra og med Robert Parkers meget innflytelsesrike inntreden på den offentlige vinscenen. I flere hundre år var det i følge Harvardprofessoren Steven Shapin vanlig å beskrive vin med bare fire adjektiv: “sweet, acute, austere, and milde.” På den tiden var det flust med riktig dårlig vin, så de finere nyansene var vel ikke like viktige. Men selv i våre dager med en betydelig høyere kvalitet på vinene er det ikke alle som går inn for de store utbroderingene av vinenes ulike dufter og smaker. Hugh Johnson, for eksempel, hører til den gamle skole. George Saintsbury er en annen legendarisk figur som skrev mye om vin, noe av det samlet mellom harde permer, men som heller ikke brukte mye trykksverte på å beskrive frukter, nøtter, steiner og annet rart mange mener man kan finne spor av i et vinglass.