Per Mæleng - Viner og steder

I neste nummer av Vinforum kommer min anmeldelse av Per Mælengs nye bok Viner og steder. 

Jeg skal ikke foregripe den annet enn ved å si at den innebærer en klar anbefaling. 

Mæleng og Marthinsen

Jeg har i en del år vært aktiv i det lille norske vinmiljøet, og skrevet i bladet Vinforum og vært styremedlem i Vitis Bergensis i over femten år. Sammen med Douglas Burnham har jeg skrevet boka The Aesthetics of Wine, samt artikler i  The World of Fine Wine og i artikkelsamlinger på anerkjente forlag. (Bildet: journalisten.no)

I et relativt lite miljø blir man fort kjent med folk, og bra er det. I Vinforum skrev jeg, for noen år siden, noen artikler sammen med Per Mæleng som i dag er produktsjef i Vinmonopolet. Jeg regner han som en venn. I Bergen, hvor jeg bor, ble jeg også kjent med Tom Marthinsen, som var journalist i Dagens Næringsliv da jeg ble kjent med han. Han regner jeg også som en venn.

Tom reagerte på en kommentar fra Per i siste Vinforum (nr. 5, 2016, s. 19) der han viser til en påstand fra Ingvild Tennfjord om at "folk har overhodet ingen problemer med å gjenkjenne kvalitet". (A-Magasinet nr. 39, 2016). Hvis dette er tilfellet, mener Per, har ikke Tennfjord lenger noe grunnlag for den jobben hun gjør som vinjournalist, og avskjediger seg selv.

Tom, på Fjasboksiden God Vin (som er så åpen at jeg tar det for gitt at jeg kan gjengi det som står der) reagerer på følgende måte under tittelen "Taperens krampetrekninger":

Siste nummer av Vinforum har provosert meg. Jeg har talt til 10 i flere dager, men nå klarer jeg ikke å holde igjen. Per Mæleng er på det vanlige, som han har vært i minst 20 år, på oppgulpssiden av sin personlighet. Han har kritisert andre norske vinjournalister i minst 20 år. I lange tider var det Stig Lundberg som fikk unngjelde, nå er det Ingvild Tennfjord. Det er like usmakelig i dag som det var den gang. Det hele oser av forakt, men ikke minst redsel - redsel for å bli irrelevant. 

Dette er bare et lite sitat av et langt (973 ord) innlegg, men man forstår essensen.

Artikkelen til Per Mæleng er ikke noe angrep på Ingvild Tennfjord. Det er en saklig kritikk av det synspunkt hun ga uttrykk for i setningen over. Den lille artikkelen dreier seg om dette synspunktet (som både Lundberg, og nå Tennfjord) har ytret. Det oser ikke forakt., det er saklig, og på ingen måte usmakelig. Jeg oppfordrer alle til å lese den korte artikkelen.

Det er altfor vanlig å ta person i stedet for sak, men det gjør ikke Per Mæleng i dette innlegget. I sak er jeg helt enig med Per, og det er i praksis alle som har jobbet med vin en stund. Også Tennfjord, som har tatt utdanning i vin, er antakelig enig i sak. En liten modifikasjon i den avgjørende setningen er alt som skal til"folk har overhodet ingen problemer med LÆRE SEG Å å gjenkjenne kvalitet". Det er ingen naturgitte forutsetninger som kreves - "bare" innsats og engasjement over tid.

Pressens faglige utvalg (PFU) har vært nevnt - av Tennfjord - som en mulighet i følge journalisten.no. Jeg tipper at det hele roer seg ned, og at en stille gjennomlesning av Pers artikkel kan bidra til det. 

Per Mæleng - En vingurus guide til himmelen (bok)

Jeg kjenner forfatteren, og regner han som en venn. Vi hadde mye med hverandre å gjøre over en periode på noen år, men de siste par årene har vi stort sett bare kommunisert elektronisk eller på telefon. Dette må sies, for når det gjelder denne boka kan man godt vri litt på Marshall McLuhans slagord og si at the messenger is the message. Her er person, personlighet og tema så tett forbundet - ikke minst gjennom tekstreklamen i en serie media der "middagsgjesten fra helvete" har vært et gjennomgangstema - at de blir vanskelige å holde fra hverandre. En kollega sa han hadde lest boka, og da jeg svarte med at jeg ikke visste at han var så interessert i vin forklarte han at det var personen og personligheten han fant fascinerende. Å si noe om boka blir på mange måter å si noe om Per - og jeg hadde ikke klikket på knappen det står "publiser" på om jeg ikke hadde kunnet gi den en klar anbefaling.

Jeg kjenner Per såpass godt at jeg vet at han har brede interesser, er vidsynt og reflektert, og vi har over noen år diskutert et bredt spekter av allmene og personlige tema. Men den Per som profilerer seg i denne boka er vinnerdenes sjefsnerd (jeg betrakter "nerd" som en hedersbetegnelse, bare så det er sagt). Det viktigste tema her er selvsagt vin - og der er vi såpass på linje at vi har skrevet et par artikler sammen. Men i denne boka er det den kategoriske Per som viser seg frem. Her er det lite for-og-imot, og få om noen nyanser eller forbehold. Men det er samtidig dette som fengsler lesere utenom vinnerdenes rekker, og som inngir trygghet hos de usikre.

Jeg har jo selv nettopp gitt ut en bok med vin som tema sammen med en annen venn (se her), men Pers bok og vår er svært forskjellige. Jeg kan ikke fatte at noen som har lest, eller lest i, de to bøkene kan tro at de skulle være konkurrenter. Til det er de for forskjellige.

Jeg er en treg leser. Det går ikke fort med meg vanligvis, men denne boka leste jeg ut på null komma svisj. Det skyldes ikke bare at det er en god del bilder som man blir fort ferdig med, eller at jeg i grunnen kjente til innholdet fra før, men først og fremst at boka er ført i Pers beste penn. Det er en stil og en form han først og fremst utviklet i de nyhetsbrevene han sendte ut da han jobbet for Moestue. De var små mesterverk i skrivekunst, med et stødig blikk på livets ulike fasetter og et perspektiv som til tider kunne skifte fra det partikulære og inderlige, og til å se fenomen og vår samtid fra historiens eller evighetens synsvikel. Det lå mye livsvisdom i de skriftstykkene. Han behersket den sjeldne evnen til å kombinere både den ironiske og den empatiske holdningen, og det så morsomt at de fleste stand-up komikere kunne gremme seg.

Det var da - men det gjelder også nå, for som sagt er det denne stilen han jevnt over benytter her (og kanskje en del av historiene også). Per behersker ulike stilarter - men det er innenfor denne han viser sitt mesterskap. Boka formidler ikke bare innsikt, erfaring, og sikkerhet, men også en dypest sett konservativ holdning til historie, kultur og vårt korte opphold i livet. Så da er det jo ikke bare nerderi og skråsikkerhet likevel .... .

Som allerede nevnt:
Konklusjon - Klar anbefaling.