Krenkorama

Det er knapt til å tro. Jeg har sett klippet med Siv Jensen der hun oppildner FrPs landsmøte og sier de nå så berømte ordene "knuse de jævla sosialistene". Man må ha både langt utviklet paranoia og en egen evne til å ta alt i aller verste mening for å ta seg nær av det, eller til å lage en stor sak av det. Selv en sosialist som var til stede der og da rykket ut og ba folk roe seg ned. Men hjelper det? Ikke i det hele tatt.  

Men det ble altså en stor sak. Har man virkelig ikke noe annet å stelle med? Proporsjoner og forholdsmessighet - antakelig fremmedord også for de mest utdannede. Eikefjord i BT trekker også frem en episode med Torbjørn Isaksen, statsråd, for et par år siden. Da skulle man også være langt ut i diagnosene for å ta episoden alvorlig i det hele tatt, men det ble den altså. Finnes det virkelig ikke rom for tull og tøys lenger? 

Det er grunn til bekymring for utskjellig, trusler og annet som skremmer folk fra å gjøre en tjeneste i politikken. Men det er også all grunn til å bekymre seg for at man må leve uklanderlig og ikke si noe som tatt ut av kontekst ikke kan blåses opp til noe det aldri har vært. 

Det bekymrer meg at folk har så høye skuldre. At nær sagt alt mulig tolkes i aller verst tenkelige mening, og hinsides alminnelige tolkningskriterier. Jeg har selv vært sosialist, og blitt skjelt ut og banket med paraply av gamle damer på gaten. Jeg tok det med fatning, men også fatning synes å ha blitt utradert fra folks reaksjonsreportoar. 

Jeg tror folk har et behov for å indignert. Skikkelig sinna. Føle den rettferdige harme bruse i kroppen. For den gode sak - nær sagt uansett hvilken sak det skulle være. Fordi det føles godt, og det føles ekstra godt å ha en god fiende. Ingen side i politikken har monopol på dette, og Listhaug/FrP- hatet er venstresidens svar på muslimhatet på Resett-siden. Det skal nesten ingen ting til for å trigge det, og begge ytterpunktene tjener på det. Ja, det er det som er selve drivkraften. 

Før noen rykker ut og påpeker alle Listhaug og FrPs mangler og at jeg forsvarer dem, må jeg minne om to ting: 1) Det å etterlyse nyanser og alminnelige krav til rimelig tolkning er ikke å ta side. 2) Det er faktisk mulig at det finnes flere sider ved en person eller et parti, og at man kan ta grusomt feil i en ting og ha rett i noe annet. 

Det så se alt i svart og hvitt, for og i mot, er et svært dårlig utgangspunkt for å kunne se noe som helst. Få av de som har lest Kahnemanns Thinking, Fast and Slow har gjort noe for å ta den inn over seg. Vi påpeker at amerikansk politikk er polarisert og nærmest dysfunksjonell, men mye tyder på at importen er i full gang. 

Det lover ikke godt!

PS: De som vil se hvor galt det kan gå når Twitterstormen bryter løs, og aktørene er kyniske nok, kan lære mye av å lese denne artikkelen.