Syttitallet på nytt?

Er syttitallet på tur tilbake i Storbritannia? Det kan man mistenke etter å ha hørt og sett hva den nye statsministerenAndy Burnham har å si om sin visjon for landet. Veien mot et bedre samfunn går gjennom å reversere det Thatcher gjorde på 80-tallet, kan det se ut som, for tiåret karakteriserte han som en serie med feil veivalg («wrong turns»). Denne fortellingen kjenner jeg godt, for folk på venstresiden den gang (som jeg) så på Thatchers regjering som inkarnasjonen av alt som var feil.

Jeg kom til å endre oppfatning, og det er det flere grunner til.

Avindustrialiseringen i Storbritannia har Thatcher fått skylden for, men det er ta feil av sykdommen og kuren. Hennes regjeringer tok konsekvensen av at store deler av etterkrigsindustrien kun holdt seg oppe på subsidier og reguleringer. Kull, stål, skipsverft, bilindustri (British Leyland) og så videre opererte som beskyttede monopol som i stor grad ble drevet for skattebetalernes penger. Disse virksomhetene hadde ingen konkurranse, ingen insentiver til å utvikle seg, ta kontroll over kostnadene, eller tilpasse seg kundene og markedet. De var i «fellesskapets eie», som det så fint heter, men det har aldri fungert. På syttitallet i England var det i praksis fagforeningene som styrte, noe jeg selv opplevde da jeg måtte svare fars kunder om hvorfor de ikke fikk traktoren de hadde skrevet kontrakt på (alltid var det minst ett ledd i verdikjeden i England som var i streik, og Massey-Ferguson i Coventry var en av verstingene).

Allerede i 1976 gikk landet konkurs, og måtte gå den ydmykende turen til IMF for å få penger til å drive videre. Det var Labours finansminister Dennis Healy som begynte privatiseringen av statlige virksomheter. Ikke fordi han ville, men fordi han måtte. Det var IMFs krav, eller ett av dem i alle fall, for å låne ut penger.

Streiker var en folkesport. Bare i 1979 gikk 30 millioner arbeidsdager tapt i streiker. Storbritannia var Europas syke mann, og det var ikke Thatcher og de konservative, eller deres «nyliberalisme» som var infeksjonen. Men det var de som i 1979 ble valgt til å ordne opp.

Behandlingen var ikke behagelig. Ledigheten gikk opp. Betydelig opp. Nå var det ikke aktuelt å fortsette som om man fortsatt var på 50-tallet. Fagforeningene ble underlagt regler som at medlemmene måtte vedta streiker med et flertall, og fagforeningsledere kunne ikke lenger sitte på livstid (som velkjente Arthur Scargill)! Beboere i kommunale boliger kunne nå kjøpe husene de bodde i. 

Utover på 80-tallet kom resultatene: Fra lavest til høyest industriproduktivitetsvekst i G7. Inflasjonen falt som en stein, fra 22% i 1980 og til 2,5% i 1986. Streikedager tapt gikk fra før nevnte 30 millioner i 1979 og til 2 millioner i 1990.

Jeg kunne fortsette, men poenget er og forblir at Thatcher arvet store problemer og ordnet opp. Til dels brutalt, for de nødvendige endringene hadde tidligere regjeringer (og ikke bare Labour) utsatt og utsatt, og dermed bare akkumulert problemer.

Når Andy Burnham nå ønsker seg tilbake til Storbritannia før Thatcher, med offentlige reguleringer, offentlig boligbygging, og sterkere fagforeninger, så må han også påregne å få de samme problemene som syttitallet bød på. Før eller senere går slike planer tomme for andres penger.