Demonisering og terror

For noen dager siden var det 22. juli, og som de fleste andre husker jeg jeg nøyaktig hvor jeg var og hva jeg gjorde da jeg først fikk høre om det som hadde begynt den dagen. Sjokket og avmakten sitter i. 

Jeg ønsket ikke å bidra til alt som ble sagt og skrevet for fire dager siden, men det jeg har å si er relevant for terroristen som gikk målrettet ut mot Arbeiderpartiet og særlig AUF - og like relevant for mange andre saker og grupper. For fenomenet politisk og religiøs terror og vold har dessverre et vidt nedslagsfelt. 

Ronen Bahar skrev meget treffende blant annet dette på Facebook 22. juli i år:

En person våkner ikke nødvendigvis én morgen og bestemmer seg for å slakte barn. Veien dit bygges over tid. I folk man ser rundt seg

Først fremmedgjør man en gruppe.

Så demoniserer man menneskene og verdiene deres.

Deretter gir man dem skylden for alt man frykter og misliker.

Man gjentar ordene til de ikke lenger beskriver mennesker, men fiender. Til slutt skapes følelsen av at noe må gjøres.

De fleste går aldri fra ord til handling. Det kreves også noe dypt sykt og ødelagt for å ta med seg våpen og skyte barn. Men i ethvert samfunn finnes mennesker som kan gjøre ord om til handling. Mennesker som innbiller seg at de skal redde verden ved å drepe andre.

Spørsmålet er ikke bare hva disse menneskene, som 22. juli terroristen, gjorde mot oss, men også: Hva gjorde de med oss?

Har vi lært å ikke fremmedgjøre andre? Å ikke demonisere folkegrupper og politiske og religiøse motstandere? Å ikke gjøre andre til syndebukker, og til lynavledere for eget hat og egen utilstrekkelighet?

Jeg tviler. Jeg ser disse mekanismene i fri flyt (nesten) hver dag.