Qui bono?

De siste dagenes nyheter fra Gaza illustrerer opptil flere viktige poeng både i denne og i andre kriger. (Illustrasjon fra Andrew Fox på Substack.)

Et av poengene er selvsagt det alle nevner når krigen starter, men glemmer i det øyeblikket følelsene blir trigget: Det første offeret i krig er sannheten, og partene i en krig søker naturlig nok å spinne hendelser til sin fordel. Dette er det viktig å huske når man skal forsøke å avgjøre hvilken versjon som er sann - om noen. The fog of war* er særlig tykk når man (heldigvis) befinner seg langt unna. 

Qui bono? Hvem tjener på dette, er spørsmålet som ikke synes å ha vært stilt i saken om den påståtte skytingen av flere titalls sivile i en matkø på Gaza. Fox (se lenken) viser til flere faktorer som gjør at et diktatur som det Hamas driver på Gaza har store fordeler i informasjonskrigen mot et demokrati som må undersøke, verifisere, osv. før de går ut med informasjon om en hendelse. Når denne prosessen har gått sin gang har diktaturets versjon fått satt seg - i alle fall om man kan illustrere med film og bilde av lidelser. Uansett årsak har disse en moralsk autoritet som overstyrer fornuften.

For fornuften bør spørre: Hvem tjener på dette? I dette tilfelle: Hvem tjener på at det som påstås faktisk har hendt?

På Gaza forsøker Israel i samarbeid med USA å opprette et system for nødhjelp som ikke er kontrollert av Hamas. Hamas har i alle år hatt kontrollen med denne, og har tjent store penger på å konfiskere nødhjelpen og selge den videre på det åpne marked. Dette er en av de mest sentrale finansieringsmodellene for islamistene som er den politiske myndighten på Gaza (og ikke bare en terrorgruppe, som noen synes å implisere). 

Så hvilken interesse skulle Israel ha av å skyte på de som kom for å få nødhjelp av dem heller enn Hamas? Ingen. Absolutt ingen. Det er det verste som kunne skje. 

Så hvilken interesse skulle så Hamas ha av å fremstille det som om sivile som kommer for å få nødhjelp av deres rival? Den største interessen. De har jo ingen skrupler med å ofre sivile - det sier de jo selv - og denne hensikten, å undergrave rivalen samtidig som de får fienden til å fremstå som blodtørstige barnemordere, er midt i blinken. 

Ekte journalister ville spurt seg om dette, og undersøkt nærmere. Men ekte journalister blir det færre av, og klikkenes tale er høy og klar. 

* War is the realm of uncertainty; three quarters of the factors on which action in war is based are wrapped in a fog of greater or lesser uncertainty. A sensitive and discriminating judgment is called for; a skilled intelligence to scent out the truth.

— Carl von Clausewitz, On War (Book 1, Chapter 3)

(Min understrekning.) 

Urban krigføring på Gaza

Jeg har før tatt opp den absurde anklagen om "folkemord" på Gaza, basert på løgn, juks og en total mangel på innsikt i krigføring. 

John Spencer er ekspert på urban krigføring, medforfatter av boka Understanding Urban Warfare, og en som har vært på Gaza flere ganger. Han hevder at det er eksepsjonelt små sivile tap av liv for denne type krig. Urban krigføring er særlig vanskelig, og urban krigføring i en absurd situasjon der fienden bruker sivile og sivile installasjoner for å skape flest mulig sivile tap er mye vanskeligere. Det er derfor ingen andre kriger som gir en perfekt sammenligning. Men sammenlignet med andre urbane kriger der fienden ikke prøver å påføre seg selv størst mulige sivile tap, har denne krigen færre sivile tap.  

Det er absolutt verdt innsatsen å høre på innslaget over. Dobbelklikk for å få full versjon. 

PS: Kan det tenkes at Spencer underslår elementer av Israels krigføring? Ja, det kan det. Kan det tenkes at det tenkes at de som skriker opp om "folkemord" fullstendig overser alt som taler mot? Ja, det kan det også. 

Amnestys rykte er skutt i filler

Jeg var medlem av Amnesty International fra tidlig 90-tall til 2001. Jeg bidro fast med et beløp hver uke fordi jeg støttet arbeidet for samvittighetsfanger og fokuset på ytringsfrihet. Grunnen til at jeg meldte meg ut i 2001 var at lederen for Amnesty i Norge, SV'eren Petter Eide, på vegne av Amnesty gikk ut mot NATOs svar på angrepene mot USA 9. september 2001. Jeg hadde ikke meldt meg inn i et Amnesty som skulle ha et standpunkt til om land som var angrepet av terrorister ikke skulle ha rett til å gå etter terroristenes ledere og treningsleire. Det ble Adios, Amnesty og farvel til de tusenlappene jeg sendte dem hvert år. (Jeg meldte meg ut av Røde Kors da deres norske leder på lignende vis gikk ut over RKs formålsparagraf. Jeg er med igjen nå, når den mannen er vekke.)

Noen retur til Amnesty tror jeg ikke det blir. Til det har organisasjonen altfor tydelig vist at den har blitt et redskap for bandittstaten Russland. AI har blitt et redskap for russisk propaganda. Det er ikke mine ord, men ordene til lederen for Amnesty International i Ukraina, Oksana Pokalchuk. AI har gått rett på den russiske limpinnen ved i en rapport fra 4. august å gjengi deres beskyldninger om at styrkene til Ukraina setter sivile liv i fare ved å kjempe fra sivile områder. Oksana Pokalchuk er ikke lenger med i Amnesty. 

Amnesty fordømmer altså styrker som forsvarer sitt land og sin sivilbefolkning mot en provosert aggressor som vil fjerne Ukraina fra kartet fordi det ikke har rett til å eksistere. At styrkene står i sivile områder er selvsagt fordi de sivile områden blir angrepet av russiske styrker. Russland myrder, torturerer og voldtar ukrainske sivile, og det er opplagt at landets forsvar må ta dette på alvor og forsvare sin egen befolkning der de er! Dette nekter altså Amnesty å innse. Amnesty Ukrainas innvendinger til utkastet til det som ble rapporten, ble helt oversett. 

Russland har selvsagt tatt imot rapporten med glede. Ambassaden i London tvitret dette: 

@Amnesty confirms #Ukraine tactics violate international humanitarian law & endanger civilians... exactly what #Russia has been saying all along. #StopNaziUkraine

Som så mange andre organisasjoner har også Amnesty blitt overtatt av ytre venstre og et verdensbilde der vestlige liberale land står bak alt som er ondt i verden. Da havner de i kompaniskap med land som Russland, Iran og Kina før eller senere. 

Putin og jeg

Mange har sagt og skrevet at angrepet på Ukraina fikk dem til å se Russland og Putin på en ny måte. Nå får jeg lyst til å si "hva var det jeg sa?".

For min del har jeg sett Putins Russland på samme måte i mange år. For fire år siden, i 2018, så jeg "et stadig tydeligere bilde av et aggressivt Russland vi må beskytte oss mot." Et sitat fra den gang:

Landet har et ferniss av demokrati, men kritiske journalister og opposisjonspolitikere har det med å dø på mystisk vis. Trusler og vold har for lengst ødelagt mulighetene for en kritisk offentlighet, og da har vi et de facto diktatur som stadig vekk viser at det ikke skyr noen midler.

Det er på tide at apologetene snur, at realismen tar over for optimismen, og at vesten utvikler en effektiv strategi for å møte denne nye trusselen mot vår demokratiske livsform.

I 2015 skrev jeg dette etter at nok en nyttig idiot hadde ytret seg i Bergens Tidende om det aggressive NATO: 

I Russland har de ikke en rettsstat, utenom olje, gass og våpenindustrien har de heller ikke et fungerende næringsliv, og de har ikke en nøytral offentlighet. Nå går også økonomien nedenom. Men de er russere. De er del av noe stort og mektig. Dette er nå den basis Putin-regimet bygger på.

Det er farlig for nabolandene. Heldige er de som har blitt med i NATO.

 I "Kleptokratenes gamle løgner" skrev jeg i 2014 blant mye annet dette: 

Hvis Ukraina ble mer vestlig, ville kanskje dette lettere spre seg til Russland. EU er ikke Russlands fiender, men de krav EU setter til medlemsland er krav som ville bety slutten for kleptokrater og oligarker. Dersom russerne kom til å kreve det samme ville det være slutten på Putin. Det vet han godt.

Jeg er i grunnen ubeskjeden nok til å mene at jeg har gjort mitt for å advare mot Putins despoti og hva det er i stand til. Ni dager før invasjonen skrev jeg at det trengtes hardere lut mot Putin. Nå ser det ut til at det kommer, men det burde skjedd senest da han tok over Krim i 2014. 

Vranjo

I følge flere kilder er vranjo en gammel russisk praksis der noen forteller en freidig løgn, de som hører på vet det er en løgn, og de som forteller den vet at tilhørerne vet at det er en løgn - men alle fortsetter som om det som sies er både opplagt og sant. (Se for eksempel Elena Gorokhova - From Russia with Lies.) Alle later som ingenting fordi løgneren har makt, og det freidige ved å fortelle en blank løgn med selvfølgelighet er en tydelig manifestasjon av makten. En motbydelig manifestasjon, men det gjør den ikke noe mindre tydelig. Heller tvert om. 

De to karene i bildet over (fra Russia Today) er de som ble avslørt som de som forgiftet Sergej Skripal og datteren i Salisbury (og som drepte Dawn Sturgess). På bildet forklarer de for russiske medier at de var i Salisbury for å se på katedralen, som de hadde hørt så mye fint om. Vranjo i praksis, med andre ord. 

Nå er Kremls løgnmaskin på gang igjen. Alexeij Navalny er forgiftet (igjen). Hvorfor forgiftning? Fordi det er både lettere å vri seg unna (særlig giftige substanser gjør svært stor skade i små mengder som ikke lar seg oppdage i blodet) og det er dertil svært gruoppvekkende. Slik inngir man opposisjonelle skrekk, og driver et skuespill der myndighetene kan lyve og utvise makt gjennom å get away with it. 

Alexander Litvinenko ble drept med Polonium 210 i London, og de som forgiftet han er grundig avslørt. Giften kostet anslagsvis 70-80 millioner kroner å lage, men propagandagevinstene overfor mulige avhoppere og dissidenter var betydelig. Dessuten kunne man overfor vestlige "nyttige idioter" hevde at det var en ondsinnet heksejakt på det hederlige og heltemodige Russland. 

Løgnmaskinen bruker å lage en sky av alternative teorier som del av propagandaopplegget, og spredningen er godt hjulpet av trollfabrikkene. Nå skal visstnok Navalny ha forgiftet seg selv, antakelig mens han var full. Det kommer trolig flere usanne historier fra Kreml om saken. Det er slik de driver på mens kleptokratene beriker seg. 

Men en gang kan det ta slutt. Når mange nok ikke lar seg kue, men forlanger sannheten er spillet over. Men det kan være lenge til. 

Charles Clover sa en gang at 

“Putin has correctly surmised that lies unite rather than divide Russia’s political class. The greater and more obvious the lie, the more his subjects demonstrate their loyalty by accepting it, and the more they participate in the great sacral mystery of Kremlin power.”