Putin og jeg

Mange har sagt og skrevet at angrepet på Ukraina fikk dem til å se Russland og Putin på en ny måte. Nå får jeg lyst til å si "hva var det jeg sa?".

For min del har jeg sett Putins Russland på samme måte i mange år. For fire år siden, i 2018, så jeg "et stadig tydeligere bilde av et aggressivt Russland vi må beskytte oss mot." Et sitat fra den gang:

Landet har et ferniss av demokrati, men kritiske journalister og opposisjonspolitikere har det med å dø på mystisk vis. Trusler og vold har for lengst ødelagt mulighetene for en kritisk offentlighet, og da har vi et de facto diktatur som stadig vekk viser at det ikke skyr noen midler.

Det er på tide at apologetene snur, at realismen tar over for optimismen, og at vesten utvikler en effektiv strategi for å møte denne nye trusselen mot vår demokratiske livsform.

I 2015 skrev jeg dette etter at nok en nyttig idiot hadde ytret seg i Bergens Tidende om det aggressive NATO: 

I Russland har de ikke en rettsstat, utenom olje, gass og våpenindustrien har de heller ikke et fungerende næringsliv, og de har ikke en nøytral offentlighet. Nå går også økonomien nedenom. Men de er russere. De er del av noe stort og mektig. Dette er nå den basis Putin-regimet bygger på.

Det er farlig for nabolandene. Heldige er de som har blitt med i NATO.

 I "Kleptokratenes gamle løgner" skrev jeg i 2014 blant mye annet dette: 

Hvis Ukraina ble mer vestlig, ville kanskje dette lettere spre seg til Russland. EU er ikke Russlands fiender, men de krav EU setter til medlemsland er krav som ville bety slutten for kleptokrater og oligarker. Dersom russerne kom til å kreve det samme ville det være slutten på Putin. Det vet han godt.

Jeg er i grunnen ubeskjeden nok til å mene at jeg har gjort mitt for å advare mot Putins despoti og hva det er i stand til. Ni dager før invasjonen skrev jeg at det trengtes hardere lut mot Putin. Nå ser det ut til at det kommer, men det burde skjedd senest da han tok over Krim i 2014. 

Vranjo

I følge flere kilder er vranjo en gammel russisk praksis der noen forteller en freidig løgn, de som hører på vet det er en løgn, og de som forteller den vet at tilhørerne vet at det er en løgn - men alle fortsetter som om det som sies er både opplagt og sant. (Se for eksempel Elena Gorokhova - From Russia with Lies.) Alle later som ingenting fordi løgneren har makt, og det freidige ved å fortelle en blank løgn med selvfølgelighet er en tydelig manifestasjon av makten. En motbydelig manifestasjon, men det gjør den ikke noe mindre tydelig. Heller tvert om. 

De to karene i bildet over (fra Russia Today) er de som ble avslørt som de som forgiftet Sergej Skripal og datteren i Salisbury (og som drepte Dawn Sturgess). På bildet forklarer de for russiske medier at de var i Salisbury for å se på katedralen, som de hadde hørt så mye fint om. Vranjo i praksis, med andre ord. 

Nå er Kremls løgnmaskin på gang igjen. Alexeij Navalny er forgiftet (igjen). Hvorfor forgiftning? Fordi det er både lettere å vri seg unna (særlig giftige substanser gjør svært stor skade i små mengder som ikke lar seg oppdage i blodet) og det er dertil svært gruoppvekkende. Slik inngir man opposisjonelle skrekk, og driver et skuespill der myndighetene kan lyve og utvise makt gjennom å get away with it. 

Alexander Litvinenko ble drept med Polonium 210 i London, og de som forgiftet han er grundig avslørt. Giften kostet anslagsvis 70-80 millioner kroner å lage, men propagandagevinstene overfor mulige avhoppere og dissidenter var betydelig. Dessuten kunne man overfor vestlige "nyttige idioter" hevde at det var en ondsinnet heksejakt på det hederlige og heltemodige Russland. 

Løgnmaskinen bruker å lage en sky av alternative teorier som del av propagandaopplegget, og spredningen er godt hjulpet av trollfabrikkene. Nå skal visstnok Navalny ha forgiftet seg selv, antakelig mens han var full. Det kommer trolig flere usanne historier fra Kreml om saken. Det er slik de driver på mens kleptokratene beriker seg. 

Men en gang kan det ta slutt. Når mange nok ikke lar seg kue, men forlanger sannheten er spillet over. Men det kan være lenge til. 

Charles Clover sa en gang at 

“Putin has correctly surmised that lies unite rather than divide Russia’s political class. The greater and more obvious the lie, the more his subjects demonstrate their loyalty by accepting it, and the more they participate in the great sacral mystery of Kremlin power.”