Qui bono?

De siste dagenes nyheter fra Gaza illustrerer opptil flere viktige poeng både i denne og i andre kriger. (Illustrasjon fra Andrew Fox på Substack.)

Et av poengene er selvsagt det alle nevner når krigen starter, men glemmer i det øyeblikket følelsene blir trigget: Det første offeret i krig er sannheten, og partene i en krig søker naturlig nok å spinne hendelser til sin fordel. Dette er det viktig å huske når man skal forsøke å avgjøre hvilken versjon som er sann - om noen. The fog of war* er særlig tykk når man (heldigvis) befinner seg langt unna. 

Qui bono? Hvem tjener på dette, er spørsmålet som ikke synes å ha vært stilt i saken om den påståtte skytingen av flere titalls sivile i en matkø på Gaza. Fox (se lenken) viser til flere faktorer som gjør at et diktatur som det Hamas driver på Gaza har store fordeler i informasjonskrigen mot et demokrati som må undersøke, verifisere, osv. før de går ut med informasjon om en hendelse. Når denne prosessen har gått sin gang har diktaturets versjon fått satt seg - i alle fall om man kan illustrere med film og bilde av lidelser. Uansett årsak har disse en moralsk autoritet som overstyrer fornuften.

For fornuften bør spørre: Hvem tjener på dette? I dette tilfelle: Hvem tjener på at det som påstås faktisk har hendt?

På Gaza forsøker Israel i samarbeid med USA å opprette et system for nødhjelp som ikke er kontrollert av Hamas. Hamas har i alle år hatt kontrollen med denne, og har tjent store penger på å konfiskere nødhjelpen og selge den videre på det åpne marked. Dette er en av de mest sentrale finansieringsmodellene for islamistene som er den politiske myndighten på Gaza (og ikke bare en terrorgruppe, som noen synes å implisere). 

Så hvilken interesse skulle Israel ha av å skyte på de som kom for å få nødhjelp av dem heller enn Hamas? Ingen. Absolutt ingen. Det er det verste som kunne skje. 

Så hvilken interesse skulle så Hamas ha av å fremstille det som om sivile som kommer for å få nødhjelp av deres rival? Den største interessen. De har jo ingen skrupler med å ofre sivile - det sier de jo selv - og denne hensikten, å undergrave rivalen samtidig som de får fienden til å fremstå som blodtørstige barnemordere, er midt i blinken. 

Ekte journalister ville spurt seg om dette, og undersøkt nærmere. Men ekte journalister blir det færre av, og klikkenes tale er høy og klar. 

* War is the realm of uncertainty; three quarters of the factors on which action in war is based are wrapped in a fog of greater or lesser uncertainty. A sensitive and discriminating judgment is called for; a skilled intelligence to scent out the truth.

— Carl von Clausewitz, On War (Book 1, Chapter 3)

(Min understrekning.) 

Utbredt desinformasjon

Det bor godt over to millioner mennesker på Gaza, der terror

organisasjonen Hamas styrer etter å ha vunnet valget for 16 år siden (trolig etter prinsippet "en mann, en stemme, en gang!"). 

En befolkning av den størrelsen trenger mat, medisiner og mye annet. Tross alt av problemer og elendighet har ikke befolkningen sultet i hjel. Jeg stusset derfor på at grensen mot Egypt, et arabisk land, har vært stengt siden 2005. Men dette (se faksimile over) skriver altså NTB 13. oktober. 

Jeg prøvde derfor å finne ut av dette selv, når så åpenbart norsk presse bedriver desinformasjon. FN-organisasjonen OCHA er åpenbart mer etterrettelig, og viser på sin side at denne grensen har vært åpen 3296 dager siden 2006. Det har vært ca. 2.800.000 passeringer inn og ut. I fjor var grensen åpen 248 dager. Dette i tillegg til passeringene på grensen mot Israel som heller ikke er blokkert, som mange synes å tro. 

Hvilke sjanser har vi til å ha en balansert debatt om denne brutale konflikten når NTB driver med desinformasjon? 

Putin og jeg

Mange har sagt og skrevet at angrepet på Ukraina fikk dem til å se Russland og Putin på en ny måte. Nå får jeg lyst til å si "hva var det jeg sa?".

For min del har jeg sett Putins Russland på samme måte i mange år. For fire år siden, i 2018, så jeg "et stadig tydeligere bilde av et aggressivt Russland vi må beskytte oss mot." Et sitat fra den gang:

Landet har et ferniss av demokrati, men kritiske journalister og opposisjonspolitikere har det med å dø på mystisk vis. Trusler og vold har for lengst ødelagt mulighetene for en kritisk offentlighet, og da har vi et de facto diktatur som stadig vekk viser at det ikke skyr noen midler.

Det er på tide at apologetene snur, at realismen tar over for optimismen, og at vesten utvikler en effektiv strategi for å møte denne nye trusselen mot vår demokratiske livsform.

I 2015 skrev jeg dette etter at nok en nyttig idiot hadde ytret seg i Bergens Tidende om det aggressive NATO: 

I Russland har de ikke en rettsstat, utenom olje, gass og våpenindustrien har de heller ikke et fungerende næringsliv, og de har ikke en nøytral offentlighet. Nå går også økonomien nedenom. Men de er russere. De er del av noe stort og mektig. Dette er nå den basis Putin-regimet bygger på.

Det er farlig for nabolandene. Heldige er de som har blitt med i NATO.

 I "Kleptokratenes gamle løgner" skrev jeg i 2014 blant mye annet dette: 

Hvis Ukraina ble mer vestlig, ville kanskje dette lettere spre seg til Russland. EU er ikke Russlands fiender, men de krav EU setter til medlemsland er krav som ville bety slutten for kleptokrater og oligarker. Dersom russerne kom til å kreve det samme ville det være slutten på Putin. Det vet han godt.

Jeg er i grunnen ubeskjeden nok til å mene at jeg har gjort mitt for å advare mot Putins despoti og hva det er i stand til. Ni dager før invasjonen skrev jeg at det trengtes hardere lut mot Putin. Nå ser det ut til at det kommer, men det burde skjedd senest da han tok over Krim i 2014. 

Den lange informasjonskrigen

Når krigen blir varm og maskene faller ser vi tydeligere sammenhengen i alt som har skjedd de siste ca 15 årene. Det blir stadig tydeligere at de russiske trollfabrikkene har hatt en klar og langsiktig rolle i Putins planer. Splid i vesten gir mer makt til de løgnene som diktatoren baserer sin makt på, og større spillerom.

Det gjenstår å se om det arbeidet som er gjort har vært vellykket nok til å stå i mot den plutselige enigheten som har oppstått som svar på krigen mot Ukraina, demokratiet og den fredelige sameksistens.