The Greatest of All Time?

For once I'm going to write a blog post in English, and I'm going to write about tennis and philosophy. The latter maybe only in an indirect sort of way. It concerns tennis because Novak Djokovic is now "The GOAT," The Greatest Of All Time, (male) tennis player. With 23 Grand Slams and 387 weeks as number one, the numbers are clear. Also by any other measurable achievement he stands above the rest, mainly Rafael Nadal and Roger Federer. Those two metrics, the Grand Slams and the weeks as number one, are the commonly agreed standards by which to measure the status. Tennis allows no draws, so that's it and that's that. Except, of course, for the future. Nobody can know what will happen in the future, so the accolade is not earned for eternity but only until a better one comes along. (Photo: ATPTour) 

However, Novak is not as widely liked as - particularly - Roger Federer. Therefore, we are subjected to mental gymnastics with ridiculous arguments to 'prove' that he is not The GOAT. One such display is provided by a fellow philosopher, the Australian Ben Bramble - who was also a good tennis player. It's in The Guardian newspaper, no less. (For a more objective view of the achievement, you may want to read this from the ATPTour team.)

First he softens up our brains by introducing the 30 ft serve-bot who wins 30 slams on his serve alone. This is ridiculous, of course, given that tennis is a game where shorter and taller people have different advantages, and where the most successful tend to be in the range 180 - 198 cm. Someone as tall as 30 ft. would have great trouble moving around the court, picking up drop shots and slices, etc. There may be sports where this sort of height may be of decisive value (maybe basketball?), but not in tennis. 

The second brain softener is an imagined long world war where most young men are conscripted, but "Dave" is not and wins 30 slams (a world war at least 7,5 years long). Again, ridiculous, but Bramble has a higher mission: The Glory that is Roger Federer. 

Bramble is right in one thing: One has also to factor in who else was playing at the time. Fair enough. Novak has played against the other two giants of the game: Federer and Rafael Nadal. Federer some years older, but Rafa about the same age. Novak has the upper hand in Head-to-Head with both, so that's settled. But then we get this from Roger's knight in shining armour:

Since 2019, Djokovic has won eight slams. But during this time, Federer was too old and injured to play his best, and the competition was generally pretty weak. It is not that these eight slams don’t count. But they are worth less.

No mention of Federer being six years older, and having five and six years on Rafa and Novak respectively to play without having their annoying prowess to contend with. Federer had 16 grand slams before Novak's breakthrough season in 2011. This is conveniently overlooked to make a very poor argument. This age of tennis now coming to an end, has been the era of 'the great three,' but Bramble wants to brush this under the carpet. 

The most curious factor he claims we need to take into account, is 'physical advantages.' This follow, I guess, from the specious 30 ft. player argument. Consider this as an argument: 'his physical advantages, at the same time, reduce the greatness of his achievements.' Suck on that: In sport, having physical advantages - such as high oxygen uptake for marathon runners, fast legs (think Usain Bolt), being light yet explosive (think ski jumpers), etc. 'reduce the greatness' of their achievements. It is too ridiculous for words - particularly in tennis.  

Tennis requires such a vast range of skills, talents and abilities that one advantage is not enough. Even a wide array of advantages is not enough is one is missing - such as mental fortitude in clutch moments. Bramble also mentions this, and concludes that it is 'unclear who is best in this regard.' The metrics are hard to find, but it's equally hard to find anyone who would not put Novak at the top of such a list. A case in point are the six tie-breakers he played at Roland Garros this year: Not one unforced error in any of these high tension, very decisive tie-breaks. 

I urge anyone entering the GOAT debate to do this: Acknowledge that you may like, love and admire a player more than the GOAT. Hard numbers and reliable statistics determine who is the GOAT. What is not OK is coming up with up a series of specious arguments to 'cook the books' just because your hero is not The GOAT. 

(And if you hate Novak Djokovic - why not come clean?) 

Novaks deportasjon

Det burde nå være kjent hva jeg mener om vaksineskepsis, alternativ "medisin," og lignende. Jeg er også fortsatt fan av Novak Djokovic tross hans svært lite kloke avgjørelser og handlinger. Men i saken om hans utvisning fra Australia kommer vi også i stor grad inn på noe vesentlig som ikke har med vaksiner, tennis og juksemedisin: Liberale prinsipper og maktens tredeling.  Der kommer ikke Australia særlig bra fra det. (Foto: Al Jazeera)

Det er nemlig helt vesentlig å få med seg at retten ikke hadde noen mulighet til å overprøve Alex Hawkes avgjørelse om å deportere Novak Djokovic. Rettens domene er satt ut av spill, og immigrasjonsministeren har eneveldig makt til å utvise personer på hvilket grunnlag som helst. Glem maktens tredeling, liberale prinsipper og gode begrunnelser. Hawke kan tuppe ut hvem han vil, omtrent på linje med Kim Jong-Il. 

Den eneste grunnen Hawke har oppgitt var at Novak hadde gitt uttrykk for oppfatninger Hawke mente var utålelige, og kilden han oppga var uttalelser fra Novak tidlig i 2020. The Australian Lawyers’ Alliance uttalte dettei sakens anledning:

“One of the most dangerous aspects of the Djokovic matter is the preparedness of the federal government to deem someone a risk to public order simply on the basis of what it perceives that person’s views might be. This is Orwellian and it is deeply troubling in a society supposedly committed to freedom of speech and freedom of thought”.

Det er ikke bare ryktet til Novak som lider under denne saken, men også ryktet til et land som en gang var blant de mest liberale i verden. En pandemipolitikk som har stengt grensene også mellom stater i Australia og har vært den mest drakoniske utenfor Kina, har vist seg mislykket. Raseriet har blitt rettet utover, og verdens beste tennisspiller har fått rollen som syndebukk. Nå er han jaget ut i ørkenen. Det gjør neppe noe fra eller til, for også Australia får sin runde med omicron. Jeg tipper Australian Open blir pepret med positive tilfeller blant spillerne - som alle andre idretter disse dager. 

Til å begynne med hevdet Scott Morrison, statsministeren, at Novak var en helserisiko. Det er latterlig. Novak har hatt covid19 to ganger og er dermed bedre rustet enn de 93% av Australias befolkning som har fått to stikk. I Melbourne, der Australian Open skal gå, er det nå ca. 40.000 positive tilfeller hver dag. Novak testet negativ ved innreise. 

De to siste årene har jeg også hatt et litt nærmere forhold til Australia enn før. 27.1 2020 fikk jeg vite at min morfar hadde bodd mesteparten av sitt voksne liv i Australia, i all hovedsak i Adelaide. Australiere jeg kjenner har gitt meg status som australsk (i alle fall nesten), men med avgjørelser som denne og på dette grunnlaget er jeg ikke så sikker på om jeg vil ta i mot den statusen. Landet fremstår som en bananrepublikk styrt av paranoide og populistiske politikere bortenfor lov og orden. 

Novaks forklaringsproblem

Jeg er fan av Novak Djokovic. Det betyr ikke at jeg støtter alt han står for eller sier, og nå kan det synes som at han har rotet seg opp i det største problemet så langt i karrieren. Nei, ikke visumproblemet - selv om det er relatert. Problemet er sannheten, og det er et problem som ikke så lett lar seg lobbe bort. 

Den positive covid-19 testen 16. desember i Beograd var meget beleilig. Mistenkelig beleilig. Det åpnet muligheten for å søke dispensasjon fra kravet om å være fullvaksinert for å spille Australian Open. En offentlig opptreden dagen etter kan forklares med at han ikke visste at prøven var positiv siden selvtester viste negativt resultat, men et intervju med en fransk sportsavis dagen etter det igjen kunne ikke bortforklares bare unnskyldes. 

Som sagt var det meget påfallende at denne positive prøven kom på dette tidspunktet. Det var det ikke bare jeg som mente, og Der Spiegel har undersøkt saken nærmere. Kort sagt viser deres undersøkelser det som på fint kalles inkonsistenser. På ikke fullt så fint kan det sies at mye tyder på juks med prøver. 

Dersom dette skulle stå seg vil det være fatalt for Novaks navn og rykte. Uansett om han vil stå igjen som tidenes beste mannlige tennisspiller (noe han er i øyeblikket), vil det hefte et kraftig "men" ved den statusen. Og hva er den verdt da?

Novax Djokovic i australsk limbo

Novak Djokovic kommer ikke til å la seg vaksinere mot covid19. Det er synd, men det har dype røtter i hvem han er og hvorfor han har blitt verdens beste mannlige tennisspiller. 

Nå sitter han i et slags fangenskap mens han venter på at hans appell mot bortvisningsvedtaket skal behandles. Det har åpenbart gått politikk i denne saken. En håndfull spillere av i alt 26 som søkte fikk unntak fra fra kravet fra Australian Open om å være vaksinert mot covid19, og Novak var en av disse. Søknadene ble behandlet av hele to uavhengige medisinske panel, og søkerne ble totalt anonymisert.

Når Australia likevel ikke slapp han inn - i motsetning til de andre søkerne går vi ut fra - så var det fordi han hadde forsøkt å komme inn på feil visumtype. Så var det bare å søke på den rette typen og vente på at den ble behandlet? Nei. Novak måtte UT, krevde politikere på jakt etter popularitet. For Australia, og særlig Melbourne der AO går, har vært i hard lockdown. Å finne en uvaksinert og profilert person som lynavleder og syndebukk er gefundenes Fressen. 

Det enkleste for Djokovic er å vaksinere seg - som 95% av topp 100-spillerne på ATP rankingen. Jeg har håpet på det, men det er nok ganske nytteløst. Det som har gjort Novak til verdens beste spiller og til anti-vaxer er nært forbundet. Vi må til 2011 for å forstå hvorfor.

Han vant en Grand Slam tittel i 2008, i akkurat Australian Open. Men ellers vant han ikke de store titlene mot datidens store: Nadal og Federer. Han hadde mange allergier, pustevansker, blokkerte bihuler og så videre. I 2010 ble han på latterlig og anti-vitenskapelig vis diagnostisert med glutenintoleranse og la om dietten, og i 2011 ble han verdensener og vant sine 43 første kamper det året. Problemene var borte, og de neste 10 årene har vært Novaks festforestilling der bare en downperiode grunnet en skadet albue har vært en brems. Han har vunnet mer enn Federer og Nadal til sammen på nær alle relevant parametre! 

Novak er tvers gjennom alternativ. Etter albueoperasjonen som han til slutt tok gråt han i flere dager  fordi han da gikk på akkord med sin tro på at kroppen er en selvhelende organisme og alt det tullet som hører hjemme i hans ikke-vitenskapelige verdensanskuelse. Men snart var han på vinnersporet igjen, og er nå likt med Federer og Nadal med 20 Grand Slams. På alle andre relevante statistikker er han foran de to, til dels langt foran (se under - den er fra september, og viser ikke at Novak også er foran på Master 1000). Det som mangler er flere Grand Slams, og nå står det om sjansen til å vinne den 10 i Australia og 21 totalt. 

21 og flere kan det bli, men ikke nå og ikke i Australia. 

Djokovic versus Fedal etter gjennombruddssesongen

Tennis har aldri hatt så fremragende og dominante spillere på herresiden som Djokovic, Federer og Nadal. Diskusjonen om The Greatest of All Time (GOAT) har gått en stund nå. 

Det som ofte glemmes, er at Federer og Nadal lenge rådde grunnen alene. Det var ikke før i 2011 av Djokovic fant ut av det og slo gjennom med tre Grand Slams og 42 kamper på rad uten tap. Bildet over viser hva som har skjedd i tiden etter at det faktisk ble tre på toppen, og ikke bare to. Dominansen til Djokovic er ekstrem. Han har nå også flest uker av noen som nummer 1, flest poeng noen tennisspiller har hatt (16.995) og er den eneste av dem som har tatt alle fire Grand Slam pokalene på rad (men ikke innen samme kalenderår). Han har også flere seiere enn tap i innbyrdes oppgjør med de to andre. 

I rimelighetens navn må det sies at det aller mest oppsiktsvekkende er suksessen til alle disse tre, som på ulike vis inkarnerer ekstreme ferdigheter. I mange idretter ville man sagt seg fornøyd med å godta alle disse tre på lik linje, men tennis er ekstremt brutal. Hvis du ikke er den ene vinneren, er du en av de mange taperne. 

Novak Djokovic legger ikke opp før han har alle rekordene det er verdt å ha, inklusive flest Grand Slams. De som mener han er GOAT allerede har blitt flere etter de oppsiktsvekkende resultatene i Paris nettopp. 

Mesteren

Verdenseneren Novak Djokovic knuste Rafael Nadal på han "hjemmebane" i Paris der Nadal har vunnet mesterskapet hele 13 ganger. Denne semifinalen har allerede blitt utpekt til tidenes beste. Deretter kom han fra tap av to sett mot Stefanos Tsitsipas i finalen, og vant den også. Hver kamp varte i fire timer og 11 minutter. Hvis noen skulle spille tennis med livet ditt som innsats ville du gjort lurt i å velge Novak. Når presset stiger, stiger han med det. Han er nå den eneste spilleren i tennisens åpne æra (profesjonell tennis) til å vinne alle Grand Slams to ganger, og den eneste til å vinne alle Master 1000. Også det har han nå gjort to ganger. Denne gangen kom han igjen fra å ligge under to sett i to av kampene og vinne hele turneringen. Ingen har klart det siden Ted Schroeder i Wimbledon i 1949. Det sier sitt om den mentale styrken til denne karen. 

Etter finalen var det en gutt på tribunen som fikk racketen hans og en god klem. Novak fortalte på pressekonferansen at gjennom hele kampen hadde gutten heiet på han, selv om ha lå under og spilte under pari, og kom med gode råd. Det var ingen tvil om hvem som skulle få vinnerracketen.

Noe av det jeg liker med Novak, er at han er så åpen. Ja, han spiller for å bli historiens beste tennisspiller. Golden Slam? Ja, det er vanskelig men det er jo mulig. Og slike hendelser som på bildene over. Tennisspillere får ikke konferere med noen under spillets gang, og det å være en gladiator der ute i timevis mens millioner ser på er en prøvelse. Det er ensomt. Så en gutt som heier på deg og gir deg råd, det kan være forskjellen. 

Dette er øyeblikk som er gull verdt også for tennissporten, men videoen av det som skjedde måtte tas ned på grunn av copyright. Det er fullstendig hull i hodet for en sport som, bortsett fra i Norge, krymper på verdensbasis. 

Djokovic igjen

“Resilient” is a good word to describe Djokovic at this stage of his career—he’s needed to be. Controversies come and go, but he shrugs them off by continuing to play well. Whatever disaster may befall him at one major is quickly forgotten as he strives to win the next one; whatever off-court setbacks he may suffer are eventually drowned out by his on-court accomplishments.

I like Djokovic. As a player, I marvel at his consistency and his underrated artistry. As a fan, I like his reliably good sportsmanship in defeat. As a writer, I appreciate his thoughtful, famously long answers to questions in press conferences, and his desire to take on new challenges. I like that he doesn’t shy away from stating his sky-high on-court goals, and that he cares about records and achievements. And whatever the flaws were in his player-union launch, it’s an effort that was overdue in tennis, and one that he didn’t need to make. Fans roll their eyes at his antics and say that he “wants to be loved,” but for me that quality adds a poignant side to his story.

But it also seems that whatever Djokovic does, he’ll never get the benefit of the doubt from tennis fans. They don’t like his “clinical” game, or his roaring, clench-fisted celebrations. What they don’t like most, of course, is that he regularly beats their favorite players, Federer and Nadal.

Steve Tignor,Tennis.com 22. October 2020

Over the years, I have been repeatedly impressed by Djokovic’s resiliency, a level of determination largely aided by his unsurpassed discipline, efficiency and technique. If not quite as visible as Nadal’s intensity or Federer’s versatility, Djokovic’s assets also make him a tennis genius. Week in and week out, one year after another, he has proven reliable and sustainable.

Joel Drucker, Tennis.com22. October 2020

For min egen del vil jeg legge til at han kommer til å spille til han har slått alle rekorder, eller kroppen hans gir opp. Jeg håper det første, om ikke annet enn for å gi alle fans av Fedal som har gitt Novak ufortjent tyn opp gjennom årene noe å tygge på. 

Tennisspillere på dette nivået har tekniske ferdigheter av en annen verden, koordinasjon i toppklasse, og både hurtighet som en 100 meterløper og utholdenhet som en maratonløper. I tillegg til alt dette har Novak mykhet som en gymnast - se bare her. 

Her får Novak sin første racket - på fireårsdagen 22. mai 1991:

Hvorfor var det noen der?

Søndag kveld norsk tid slo verdensener i tennis en ball ut av banen etter å ha misbrukt noen muligheter til å vinne første sett i en viktig tenniskamp i US Open. Han siktet ikke på noen, og så heller ikke i den retningen ballen føk, men traff en linjedommer og ble kastet ut av turneringen. Novak Djokovic er veldig lei seg. (Jeg skrev opprinnelig "slo en ball i frustrasjon," men etter å ha sett klippet strøk jeg det.)

Det jeg lurer på er hvorfor det var noen der i det hele tatt. På turneringen som gikk på dette enorme anlegget i Queens i New York City før US Open var det ingen linjedommere! Linjedømmingen var automatisert, perfekt, og alle spillerne syntes det var helt fantastisk. På de fleste banene nå under US Open er det heller ikke linjedommere, men Hawkeye Live. Også under NextGen sluttspillet i 2019 - der Casper Ruud spilte - brukte de Hawkeye Live. 

Linjedommere er overflødige på slike turneringer, men de behøves på noen mindre turneringer der arrangørene ikke har råd til Hawkeye Live. 

Så det mest interessante spørsmålet er ikke hvorfor Novak slo en ball uten å se hvor han slo den, men hvorfor det sto noen der i det hele tatt. Særlig under en pandemi burde man kunne klart seg uten disse overflødige folkene på banen. 

Hvem-er-best-diskusjoner

Hvem er best? Hvem er The G.o.A.T (The Greatest of All Time)? Lennon eller McCartney, Messi eller Ronaldo, Ovett eller Coe, Federer, Nadal eller Djokovic? (Til akkurat det siste spørsmålet har jeg selv bidratt her.) Listen kan gjøres lengre, mye lengre, men hva er poenget? Slike diskusjoner genererer som oftest mindre opplysning enn aggresjon, og de er som regel ganske umulige å svare på. Likevel florerer de, og svært mange blir engasjerte. En av mine absolutt favoritt-journalister, Matthew Syed, har skrevet om fenomenet i The Times. 

Særlig i coronapausen, mens det har vært lite aktiv sport, har slike diskusjoner fått jobben med å fylle opp spalter og sendeflater. Han har rett i at engasjementet i slike diskusjoner i mindre grad er om merittene til personene som diskuteres, og at identifisering og selvbekreftelse kommer sterkt inn i bildet. Engasjementet kan forklares ut fra identifisering - noe man er eller ønsker å være. Særlig det siste. 

Så er det selvanalysen da - hvorfor er jeg fan av Novak Djokovic? Kanskje er det fordi jeg er mindre fan av de to andre som sammen med Novak antakelig utgjør et usedvanlig triumvirat av atletisk, teknisk og mental styrke som neppe dukker opp hvert århundre. 

Roger Federer er sjarmerende, selvsikker og elegant. På banen får han alt til å se så lett ut, og han er kanskje i overkant glatt og polert. Rafael Nadal er verdens hyggeligste og mest ydmyke superstjerne av banen, men på banen er han som et såret dyr. Begge er selvsagt fantastiske tennisspillere. Det er jo ikke det vi diskuterer her. 

Novak står ikke tilbake for de to andre på tennisbanen. Han leder over begge Head-to-Head, for eksempel, og ingen av de to andre har slått Novak i Grand Slam kamper siden 2012 (Federer) og 2014 (Nadal). Men "folk" liker ikke Novak, og det er det ingen gode grunner til. Han er sjarmerende, mer utadvendt enn de to andre, og liker oppmerksomhet. Han er spontant sjenerøs, spøkefull og morsom - men "alt" får en negativ forklaring fra fansene til de to andre. 

Det er kanskje det at verdens (kanskje) beste tennisspiller er en underdog, som ikke lar seg kue, og som alltid er sterkest mentalt når det trengs som mest. 

"Verden" vil aldri godta at Novak er tidenes beste tennisspiller selv om han også vinner flest Grand Slams av de tre. Det er greit så lenge de aksepterer at han er en av de tre store.

Spiller det noen rolle? I den store sammenhengen? Jeg holder jo ikke med noe fotballag og sliter med å forstå hvordan man kan gjøre det all den tid lagene endrer seg hele tiden. Åpenbart gjør det det for meg, og kanskje det har med min fornemmelse at Novak fortjener mer beundring, at det er urettferdig at "alle" rakker ned på alt han gjør? Etter hvert tror jeg også det har med mental styrke å gjøre. Som jeg har skrevet før: Hva gjør du når du har to matchpoint i mot deg, og 95% av Centre Court i mot deg? Lyden av fans som ønsker at du skal tape nå er omtrent på nivå med et jetfly. Jo, du spiller fantastisk tennis helt uten feil og med utrolig intelligens. Senere avgjør du det hele suverent i et tie-break i tennishistoriens lengste Grand Slam finale.

Novak Djokovic og jeg

Novak Djokovic er min favoritt på tennisbanen, og mange lurer på hvorfor. På ett vis er det håpløst å forklare noe slikt. Hvordan skal en fotballfan forklare sin tilknytning til klubben - særlig når det ikke er en tilknytning via hjemsted, nasjon eller andre forbindelser/forpliktelser? Det blir like håpløst som å overbevise noen om å elske eller like noen.

Men like fullt kan det gjøres - å forklare det, altså, men ikke å overbevise noen om å gjøre det samme. En type forklaring er kausal: Man ser seg selv utenfra, og viser til årsaker for hvorfor det måtte (eller i alle fall kunne) skje at man fikk en slik tilknytning. Den andre er vesensforklaringer - forklaringer på hvorfor alle burde gjøre det samme. De siste overbeviser få, og de andre får kanskje noen til å si "OK" eller "Å, ja."

Årsakene tror jeg kan ha med disse forholdene å gjøre: Jeg begynte aktivt å se på tennis igjen for ca. fem-seks år siden. Novak var da inne i en meget god periode, og det var så mange som mislikte eller hatet han. Det opplevde jeg som grovt urettferdig og totalt ubegrunnet. Tennsiverdenen var allerede delt mellom Federer og Nadal da Novak slo gjennom for fullt i 2011, og nesten alle disse mislikte oppkomlingen fordi han ødela idyllen deres. Dertil var han fra Øst-Europa, og han spilte verken power-tennis a-la Nadal, eller ballett-tennis a-la Federer. Man skal rett og slett forstå tennis ganske så bra for å se hvor genial han er. Som en annen spiller sier:

“There is no doubt that Federer is more beautiful to look at, but Novak is the best ever. We do one thing and he does another. We try to hit a winner, while he places the ball in difficult and irritating areas, where it is impossible to surprise him. He suffocates you slowly. What he does is just incredible.”
Tennys Sandgren

Man kan med fordel se på tennistv.com (abo-tjeneste) og høre på kommentatorene der. De kan virkelig sine saker, og får deg til å se tennis på en annen måte. Særlig opplysende er det å se på Novaks kamper med så gode kommentarer, for de får ofte fram det geniale i det han gjør. 

Matthew Syed (The Times): Djokovic is subtly — and, to me, beautifully — different. As the sun sets and rises, as opponents come and go, as the tension of a match waxes and wanes, still he plays with the same, calibrated intensity. I have often seen him smile as the crowd gets behind opponents, as if recognising that it gives him a renewed opportunity to probe his own resolve.

Jeg liker en underdog, og Novak - til tross for sine enorme talenter og rangering som verdensener - er en underdog. Det var bare å se på Wimbledon-finalen 2019. Han spilte mot Federer og (nesten) hele Centre Court. Han spilte geniale poeng, drev Federer fra side til side før han satte vinneren rakt ned sidelinjen. Og publikum stønnet! Hvordan kommer du deg ut av noe slikt? De fleste ville blitt knust, men han tok troféet! Tålte to matchballer mot på Federers serve, og vant den lengste Wimbledon-finalen i historien i det første tie-break i Wimbledonhistorien i femte sett. Han vant de viktigste poengene, og dermed kampen. 

Det har blitt forsket på fordelen av hjemmebane, og fotballspillere som spiller på bortebane har 67% lavere testosteronnivå enn de som har hjemmebane. Og selv ikke da han spilte mot Andy Murray i finalen var publikum like mye på motstanderens side som Wimbledon 2019. 

Som Matthew Syed sier det: 

"Djokovic will always lay plausible claim to the mantle of steeliest sportsman, the person you would want on your side if your life was on the line. His resolve, the way his technique retains its metronomic rhythm, is impressive enough. That he sustains such composure with crowds around the world against him makes him a psychological outlier."

For min del er det ikke så nøye om han får flere Grand Slam troféer enn rivalene Nadal og Federer, selv om det ville vært fint. Det viktigste er at han blir anerkjent som en av de tre gigantene i tennishistorien. Det er uansett flere rekorder i tennis, og Novak har mange av dem. Dessuten har han vunnet flere kamper enn han har tapt mot begge disse storhetene. Bare det burde avgjøre alle slike diskusjoner om storhet, eller GOAT (Greatest Of All Time) til hans fordel. 

Jeg syns han er svært sympatisk, særlig hvordan han gir komplimenter på en automatisk måte til motspillere under kamper og han er åpen og ukunstlet på banen og av banen. Han både viser og innrømmer feil og svakheter. Men viktigst er det kanskje at så mange misliker han. Vi er på samme side Novak og jeg. 

Bok om Djokovic

Carole Bouchards bok The Quest dreier seg rundt Novak Djokovics seier i French Open i 2016. Det var den eneste av de fire store (The Grand Slams) han manglet, og da han endelig vant ble han også den første mann siden 1969 til å klare alle fire på rappen. Det er en bedrift av de virkelig store, noe verken Nadal, Federer, Sampras, Becker, Borg, McEnroe eller noen av de andre som hadde vært nr. 1 i verden hadde klart. 28 fem-settskamper i serie uten å tape noen av dem. 

Flere av dem var mestre på Roland Garros, men dette var tittelen som alltid glapp for Djokovic. Den ble en besettelse for mannen som var den mest dominerende på ATP-touren noen gang. Han satte rekord i ATP-poeng med 16950 (like mye som nr. 2 og 3 til sammen) og ble betraktet som noe nær uovervinnelig. Men akkurat tittelen i Paris uteble. Det ble en verkebyll for denne formidable atleten, og det gir boka et tema som også gir den struktur. 

Det sjokkerte Carole Bouchard at denne kollosale bedriften, fire Grand Slams på rappen, gikk omtrent upåaktet hen. Det ble en viktig motivasjon for den franske tennisjournalisten til å forfatte denne boka. Den gir et godt innblikk i hva som kreves for å bli best i en teknisk og mentalt krevende sport, og i hvordan man til slutt kan klare en hindring som synes å bli høyere og mer uoppnåelig for hver gang man mislykkes.

Boka inneholder mange og dype intervjuer med Djokovic og hans team, og med mange andre med dyp innsikt i tennis og psykologi. Jeg hadde stor glede av den, men jeg tviler på at så mange uten sterk interesse for tennis og for Djokovic vil ha det. Til det er det litt for mye materiale. 

Det er krevende å lage spenning i en bok der det avgjørende øyeblikket er avbildet på forsiden. Djokovic lyktes i 2016. Med en strammere regi og bedre evne til å velge vekk materiale hun hadde samlet, hadde kanskje boka også blitt bedre. På den annen side: jeg koste meg med hver eneste observasjon, og man får i alle fall et godt innblikk i hvem Novak Djokovic er og hvorfor han har blitt en fransk favoritt. 

Så hvem er han? At han er et stort naturtalent er opplagt, og i tennis betyr det at mange ulike ferdigheter er helt i verdenstoppen: det fysiske, det tekniske og ikke minst det mentale. Det å spille på topp på de avgjørende ballene er det bare noen få som klarer. Det har gått over 700 uker nå uten at noen andre enn Djokovic, Federer, Murray og Nadal har vært verdensener. Det sier sitt. 

Novak er arketypisk utadvent. Han søker og trenger oppmerksomhet. Han er perfeksjonist og kontrollfreak, og er eksepsjonelt utholdende i alt han gjør. Det alle som har truffet han kommer inn på er at han er ualminnelig intelligent, og han snakker en serie med språk flytende. 

Jeg er Djokovic-fan. Av de store. Jeg kan godt prøve å begrunne det, men det er ikke noe som egentlig kan begrunnes. Noen liker man, andre ikke, og noen liker man så godt at det grenser til fanatisme. Det er det siste som gjelder for meg og Djokovic. 

Fanatismen kan kanskje også forklare hvorfor ingen laget noe særlig oppstyr om de fire slams på rappen. Ingen menn hadde klart det siden 1969 (da sporten var en ganske annen). Ingen menn hadde noen gang holdt alle fire på tre ulike underlag samtidig (da Rod Laver spilte gikk ingen Grand Slam på hardcourt). En forklaring er at tennisverdenen er delt i to: de som er fans av Rafael Nadal og de andre som heier på Roger Federer. Ingen av de to har klart det, og da gjelder det vel ikke. At det ikke var noen "Calendar Slam" er bare et påskudd. Det blir ikke noe vanskeligere å klare fire på rappen om du starter serien i januar. Djokovic klatret helt til topps i tennissirkuset etter at Federer og Nadal hadde etablert seg, og da var de fleste tennisinteresserte "opptatt". Han er også serber, og Balkankrigene sitter fremdeles i. 

Boka kommer til slutt inn på Djokovics "fall" etter Roland Garros i 2016. Blant annet er han selv intervjuet om saken. I juni 2016 så "alle" for seg at Novak skulle vinne alt i tennis til han la opp, men i ettertid er det opplagt at det måtte komme en nedtur etter suksessen i en kampanje som hadde vart i et lite tiår. Mentalt og fysisk var fire slams på rappen på grensen av det som er menneskelig mulig, så at han røk ut i tredje runde i Wimbledon 2016 var ikke så rart når vi ser det i bakspeilet. 

For tiden er han ute resten av 2017 med en albueskade som må hviles god. Det blir spennende å se om han kommer tilbake på det samme nivået som han holdt i noen år midt på 2010-tallet. 

Konklusjon - Anbefales for fansen - og for meget tennisinteresserte


PS - hvem er G.O.A.T. (The Greatest Of All Time)? Federer har flest slams i den moderne epoken, Nadal har sine fans (og Nadal er fem år yngre enn Federer). Men Djokovic leder Head-to-Head mot begge to, vant fire GS på rappen, og har vært mer dominerende enn begge (16,950 ATP-poeng). GOAT avhenger av kriteriene du legger inn. Disse tre er i en klasse for seg, mener jeg, og har alle blitt bedre enn de ellers ville blitt siden de spiller i samme epoke som de to andre. 

Tennis for Dummies - Grand Slam (Del 2)

Da jeg for en måneds tid siden tok for meg tennis med sikte på å forklare hvorfor dette er den mest spennende sporten, var det poengsystemet som var emnet. Altså mikronivået. Denne gangen er det Grand Slams - de store turneringene. Altså makronivået. 

I de fleste idretter er det VM en gang i året eller annethvert år. I tennis er det VM fire ganger i året, og det som kanskje er den fremste blant like er Wimbledon - turneringen som begynte denne uken. Den går på Eurosport, og med Eurosport Player kan man få tilgang til det meste av det som skjer.

Disse fire Grand Slams (som de kalles) er altså Wimbledon (tidlig i juli), US Open (i New York) i august/september, Australian Open (Melbourne) i januar og French Open (Paris) i mai/juni. Disse turneringene går over to uker, og starter med 128 spillere i single hovedtablåene. 

De gir også mest poeng for innsatsen: 2000 rankingpoeng for vinneren, mot maksimum 1000 for de nest største turneringene. Mennene må også vinne tre sett (mot to i de andre turneringene). Kampene kan derfor vare ganske lenge, særlig siden alle turneringene ikke bruker tie-break i avgjørende sett. Det vil si at settene går og går til en har to games mer enn motstanderen. Rekorden er visst 68-70 i avgjørende.

Å vinne en Grand Slam er en fysisk anstrengelse av dimensjoner, og på mennenes side er det bare to personer som har klart fire slike på rad: Australske Rod Laver (1962 og 1969) og serberen Novak Djokovic (2015/2016). Noen hevder at den siste ikke er en "ekte Grand Slam" siden det ikke skjedde innenfor samme kalenderår. Men alle som vil forstår at prestasjonen er like imponerende om du begynte rekken i juli eller i januar. I dametennis er det Steffi Graf (1988) som er den siste av tre som har klart en "ekte", mens Serena Williams har tatt fire på rappen og Martina Navratilova seks. 

På herresiden er det bare åtte som har tatt alle Grand Slams innen sin karriære. Legendariske spillere som Pete Sampras og Bjørn Borg har for eksempel ikke klart det. 

Storturneringene i Australia og USA går på hardcourts - asfalt eller betong med et spesielt belegg, mens man i Paris spiller på grus og i Wimbledon på gress. Særlig overgangen fra juni i Paris på grus, og over til Wimbledon med gress i juli er krevende. De to underlagene er svært forskjellige siden grusbanene gir mer sprett og spinn og krever mer fysisk, og gress gir lavere sprett og større fart på ballen. 

Det er bare å benke seg. Eurosport Norge og Eurosport 1 sender Wimbledon NÅ og de andre Grand Slams - og en del annen tennis. Det er bare å benke seg! 

Djokovic

Djokovic er ikke lenger nummer 1 i verden. Han er ikke lenger uslåelig. Men han kan fremdeles spille tennis. Bare se på dette. (Dobbelklikk for å spille av i fullformat)

Hvorfor spiller man tennis?

Som min gode venn sa: det er ikke rart at folk vil begynne å spille tennis. Alle kan se hvor gøy det er. Det som er rart er hvorfor noen fortsetter når de oppdager hvor lang tid det tar å komme opp på noe som helst slags nivå.

Et svar er de gode slagene. Når det verste er overstått så klarer de fleste, i løpet av en time, å slå et overraskende godt slag. Det lever man lenge på! Og man fortsetter å trene i håp om at det kan bli flere.

Men man må nok være verdensener for å klare det over: å bare snu seg, og slå en vinner. I en kommentar sier Novak Djokovic at han ikke vil slå dette slaget i kamp - det ville være respektløst overfor konkurrenten.