The Greatest of All Time?

For once I'm going to write a blog post in English, and I'm going to write about tennis and philosophy. The latter maybe only in an indirect sort of way. It concerns tennis because Novak Djokovic is now "The GOAT," The Greatest Of All Time, (male) tennis player. With 23 Grand Slams and 387 weeks as number one, the numbers are clear. Also by any other measurable achievement he stands above the rest, mainly Rafael Nadal and Roger Federer. Those two metrics, the Grand Slams and the weeks as number one, are the commonly agreed standards by which to measure the status. Tennis allows no draws, so that's it and that's that. Except, of course, for the future. Nobody can know what will happen in the future, so the accolade is not earned for eternity but only until a better one comes along. (Photo: ATPTour) 

However, Novak is not as widely liked as - particularly - Roger Federer. Therefore, we are subjected to mental gymnastics with ridiculous arguments to 'prove' that he is not The GOAT. One such display is provided by a fellow philosopher, the Australian Ben Bramble - who was also a good tennis player. It's in The Guardian newspaper, no less. (For a more objective view of the achievement, you may want to read this from the ATPTour team.)

First he softens up our brains by introducing the 30 ft serve-bot who wins 30 slams on his serve alone. This is ridiculous, of course, given that tennis is a game where shorter and taller people have different advantages, and where the most successful tend to be in the range 180 - 198 cm. Someone as tall as 30 ft. would have great trouble moving around the court, picking up drop shots and slices, etc. There may be sports where this sort of height may be of decisive value (maybe basketball?), but not in tennis. 

The second brain softener is an imagined long world war where most young men are conscripted, but "Dave" is not and wins 30 slams (a world war at least 7,5 years long). Again, ridiculous, but Bramble has a higher mission: The Glory that is Roger Federer. 

Bramble is right in one thing: One has also to factor in who else was playing at the time. Fair enough. Novak has played against the other two giants of the game: Federer and Rafael Nadal. Federer some years older, but Rafa about the same age. Novak has the upper hand in Head-to-Head with both, so that's settled. But then we get this from Roger's knight in shining armour:

Since 2019, Djokovic has won eight slams. But during this time, Federer was too old and injured to play his best, and the competition was generally pretty weak. It is not that these eight slams don’t count. But they are worth less.

No mention of Federer being six years older, and having five and six years on Rafa and Novak respectively to play without having their annoying prowess to contend with. Federer had 16 grand slams before Novak's breakthrough season in 2011. This is conveniently overlooked to make a very poor argument. This age of tennis now coming to an end, has been the era of 'the great three,' but Bramble wants to brush this under the carpet. 

The most curious factor he claims we need to take into account, is 'physical advantages.' This follow, I guess, from the specious 30 ft. player argument. Consider this as an argument: 'his physical advantages, at the same time, reduce the greatness of his achievements.' Suck on that: In sport, having physical advantages - such as high oxygen uptake for marathon runners, fast legs (think Usain Bolt), being light yet explosive (think ski jumpers), etc. 'reduce the greatness' of their achievements. It is too ridiculous for words - particularly in tennis.  

Tennis requires such a vast range of skills, talents and abilities that one advantage is not enough. Even a wide array of advantages is not enough is one is missing - such as mental fortitude in clutch moments. Bramble also mentions this, and concludes that it is 'unclear who is best in this regard.' The metrics are hard to find, but it's equally hard to find anyone who would not put Novak at the top of such a list. A case in point are the six tie-breakers he played at Roland Garros this year: Not one unforced error in any of these high tension, very decisive tie-breaks. 

I urge anyone entering the GOAT debate to do this: Acknowledge that you may like, love and admire a player more than the GOAT. Hard numbers and reliable statistics determine who is the GOAT. What is not OK is coming up with up a series of specious arguments to 'cook the books' just because your hero is not The GOAT. 

(And if you hate Novak Djokovic - why not come clean?) 

Djokovic versus Fedal etter gjennombruddssesongen

Tennis har aldri hatt så fremragende og dominante spillere på herresiden som Djokovic, Federer og Nadal. Diskusjonen om The Greatest of All Time (GOAT) har gått en stund nå. 

Det som ofte glemmes, er at Federer og Nadal lenge rådde grunnen alene. Det var ikke før i 2011 av Djokovic fant ut av det og slo gjennom med tre Grand Slams og 42 kamper på rad uten tap. Bildet over viser hva som har skjedd i tiden etter at det faktisk ble tre på toppen, og ikke bare to. Dominansen til Djokovic er ekstrem. Han har nå også flest uker av noen som nummer 1, flest poeng noen tennisspiller har hatt (16.995) og er den eneste av dem som har tatt alle fire Grand Slam pokalene på rad (men ikke innen samme kalenderår). Han har også flere seiere enn tap i innbyrdes oppgjør med de to andre. 

I rimelighetens navn må det sies at det aller mest oppsiktsvekkende er suksessen til alle disse tre, som på ulike vis inkarnerer ekstreme ferdigheter. I mange idretter ville man sagt seg fornøyd med å godta alle disse tre på lik linje, men tennis er ekstremt brutal. Hvis du ikke er den ene vinneren, er du en av de mange taperne. 

Novak Djokovic legger ikke opp før han har alle rekordene det er verdt å ha, inklusive flest Grand Slams. De som mener han er GOAT allerede har blitt flere etter de oppsiktsvekkende resultatene i Paris nettopp. 

Hvem-er-best-diskusjoner

Hvem er best? Hvem er The G.o.A.T (The Greatest of All Time)? Lennon eller McCartney, Messi eller Ronaldo, Ovett eller Coe, Federer, Nadal eller Djokovic? (Til akkurat det siste spørsmålet har jeg selv bidratt her.) Listen kan gjøres lengre, mye lengre, men hva er poenget? Slike diskusjoner genererer som oftest mindre opplysning enn aggresjon, og de er som regel ganske umulige å svare på. Likevel florerer de, og svært mange blir engasjerte. En av mine absolutt favoritt-journalister, Matthew Syed, har skrevet om fenomenet i The Times. 

Særlig i coronapausen, mens det har vært lite aktiv sport, har slike diskusjoner fått jobben med å fylle opp spalter og sendeflater. Han har rett i at engasjementet i slike diskusjoner i mindre grad er om merittene til personene som diskuteres, og at identifisering og selvbekreftelse kommer sterkt inn i bildet. Engasjementet kan forklares ut fra identifisering - noe man er eller ønsker å være. Særlig det siste. 

Så er det selvanalysen da - hvorfor er jeg fan av Novak Djokovic? Kanskje er det fordi jeg er mindre fan av de to andre som sammen med Novak antakelig utgjør et usedvanlig triumvirat av atletisk, teknisk og mental styrke som neppe dukker opp hvert århundre. 

Roger Federer er sjarmerende, selvsikker og elegant. På banen får han alt til å se så lett ut, og han er kanskje i overkant glatt og polert. Rafael Nadal er verdens hyggeligste og mest ydmyke superstjerne av banen, men på banen er han som et såret dyr. Begge er selvsagt fantastiske tennisspillere. Det er jo ikke det vi diskuterer her. 

Novak står ikke tilbake for de to andre på tennisbanen. Han leder over begge Head-to-Head, for eksempel, og ingen av de to andre har slått Novak i Grand Slam kamper siden 2012 (Federer) og 2014 (Nadal). Men "folk" liker ikke Novak, og det er det ingen gode grunner til. Han er sjarmerende, mer utadvendt enn de to andre, og liker oppmerksomhet. Han er spontant sjenerøs, spøkefull og morsom - men "alt" får en negativ forklaring fra fansene til de to andre. 

Det er kanskje det at verdens (kanskje) beste tennisspiller er en underdog, som ikke lar seg kue, og som alltid er sterkest mentalt når det trengs som mest. 

"Verden" vil aldri godta at Novak er tidenes beste tennisspiller selv om han også vinner flest Grand Slams av de tre. Det er greit så lenge de aksepterer at han er en av de tre store.

Spiller det noen rolle? I den store sammenhengen? Jeg holder jo ikke med noe fotballag og sliter med å forstå hvordan man kan gjøre det all den tid lagene endrer seg hele tiden. Åpenbart gjør det det for meg, og kanskje det har med min fornemmelse at Novak fortjener mer beundring, at det er urettferdig at "alle" rakker ned på alt han gjør? Etter hvert tror jeg også det har med mental styrke å gjøre. Som jeg har skrevet før: Hva gjør du når du har to matchpoint i mot deg, og 95% av Centre Court i mot deg? Lyden av fans som ønsker at du skal tape nå er omtrent på nivå med et jetfly. Jo, du spiller fantastisk tennis helt uten feil og med utrolig intelligens. Senere avgjør du det hele suverent i et tie-break i tennishistoriens lengste Grand Slam finale.

Kveldsnytt tok feil (Tennis for Dummies - del 3)

Ikke av de store feilene riktig nok, men feil. På sporten kom det pussig nok en liten tennis-nyhet da de rapporterte ganske riktig at slettes ikke ukjente Rafael Nadal ble slått ut av ganske så ukjente Gilles Muller fra Luxembourg i Wimbledon i kveld, men to ganger sa de at han ble "slått i et avgjørende tie-break 15-13." Det var feil. 

For i Wimbledon (som i French Open  og Australian Open) er det ikke noe tie-break i avgjørende sett. De avgjørende femtesettene (men ikke de foregående) i herrekamper (og de tredjesett for kvinner) får gå til de er avgjort - altså at en spiller tar to flere games enn den andre. Det var derfor kampen i kveld varte i nesten fem timer. 

Jeg satt ytterst på stolkanten i det femte settet, og så til slutt at Muller nådde en kvartfinale i en Grand Slam for første gang i en alder av 34 år. Jeg hadde virkelig trodd at vinnerviljen, kondisjonen og erfaringen til Nadal skulle være avgjørende - men nei. Muller spilte fantastisk og meget underholdende tennis, og fikk mange poeng på sin meget velplasserte serve. Det klarte han selv uten OCD-rutiner og overdreven stønning. 

Jeg skrev først om poengsystemet, og så om Grand Slams her på bloggen. Der nevnte jeg dette med at det ikke er tie-break i avgjørende sett. 

(Et tie-break er, som navnet sier, en måte avgjøre et likt resultat 6-6 i et sett. Det spilles først til 7, og man må vinne med to poeng. Blir det 7-6, så går det videre til en spiller har to flere poeng. Først server den ene en serve, og deretter er det to hver etter tur. For hvert sjette poeng bytter man side.)