Blir vi aldri ferdige med krigen?

Svaret på spørsmålet mitt er enkelt: ikke så lenge min generasjon lever! (Bildet: Bloggeren, Bjarne Nymoen, og min mor Bjarnhild Skilleås. Coventry, 1992.) Fortellingene er for tett på oss.

Da jeg ble født var det bare søtten år siden krigen var over. Krigen for oss var andre verdenskrig, så klart. Den hadde vår foreldregenerasjon klare minner fra, og familiegården ble rekvirert som forlegning for britiske soldater i april 1940. Den ble også bombet av tyske fly. Det er en annen historie.

Jeg skal ikke skrive om dette denne gangen, men heller kort fortelle om Bjarne Nymoen - mannen i midten over. Han rømte til Shetland under krigen, og ble en del av mannskapet på land for shetlandsbussen.

Da jeg studerte i England (1988 - 1992) fikk jeg høre at min tantes nabo hadde en bror i Coventry der jeg bodde. Jeg oppsøkte mannen, Bjarne Nymoen, og ble kjent med en svært hyggelig eldre mann fra min hjemkommune. Han kom fra svært moderate kår i Overhalla, og måtte tidlig søke arbeid. (Akkurat som min mor, som kom til Overhalla fra Vikna like før krigen).

Han ble dårlig behandlet, og kom etterhvert til Sogn som fabrikkarbeider. Da krigen brøt ut kom han i illegalt arbeid, og måtte rømme til England. Han rømte med Shetlandslarsen, og ble en del av gjengen på land på Shetland.

Under krigen møtte han hun som ble kona, Mary, på Euston Station i London under en permisjon. De bosatte seg på Leirvik på Stord, men hjemlengselen til hennes hjemlige Irland ble for sterk. De flyttet, men det var lite arbeid å få i Irland på femtitallet. I 1956 kom de som så mange andre fra Irland til Coventry.

Det var her jeg møtte han. Han hadde arbeidet på bilfabrikk, men var forlengst pensjonert. Norsken var ikke lenger feilfri, men lengselen etter en forbindelse til Overhalla var sterk.

Sterkt for meg var det å få en så tett forbindelse til en annen tid med andre betingelser. Vi som har vokst opp i fred har vel ofte lurt på: hva om det var jeg som måtte ta slike valg som de tok? Ville jeg kastet meg inn med livet som innsats? Eller ville jeg feiget ut? Vi kan være glade for at vi ikke har funnet ut av det!