Pinot Gris

Det er ikke ofte jeg smaker Pinot Gris - i alle fall ikke fra Alsace (Pinot Grigio fra ulike hold er det lettere å bli utsatt for). Disse vinene er kjent for å være meget anvendelige til mat, men de har også vært håpløst langt vekke fra radaren til alle som har påvirkningsmuligheter på vinjournalistikken. Eller out of fashion som man også kan si.

2005 Pinot Gris Réserve Personelle (Trimbach)
Duft av ananas, og syren er moderat. Ettersmaken er litt kort, og det strukturelle hovedinntrykket er at den er litt løs. Tid i glasset hjelper ikke på - tvert om: den dør. Konklusjon: ferdig som en sviske.

2007 Pinot Gris Réserve Personelle (Trimbach)
To års forskjell bare, men et helt annet resultat. På duft er det litt svovel og antydninger til sitrus. Den er ganske lukket på nesen, men strukturen er bra. Lekker og spenstig i munnen, med god lengde i ettersmaken. Denne har jeg tro på.

2000 Pinot Gris Fronholz (Ostertag)
Den første nesen sier svært klart og tydelig: linoleum-polish. Men dette roer seg fort. Flott syre - og ikke bare til Pinot Gris å være. Med denne alderen er den mer generell gammel hvitvin, men den har stått seg godt. I ettersmaken er det noe som minner mye om humle. Hadde den blitt servert blindt ville jeg gjettet Chassagne-Montrachet.

2009 Pinot Gris Goldert Clos St. Imer (Burn)
Dyp gyllen på farge - skulle tro den var betydelig eldre. Duft av sukkerbrød (Brioche). Den svir i munnen, og er klisste søt og intens - med lang ettersmak. En pussig vin på mange vis.

Jeg har et par notater til med Pinot Gris, men det er senthøstede varianter som gjerne kan stå sammen med samme type viner på andre druer.