Han påpeker at svært mange av lærerne deres hadde vært i krigen, og flere år i kamp eller i alle fall under kommando hadde gjort dem militære i sinn og skinn. Autoriteten kunne vel variere, men nesten alle var autoritære. 'You can take the man out of the military, but you can't take the military out of the man', som en engelsk bekjent - en tidligere offiser - sa til meg en gang. Han hadde rett, i alle fall for sin egen del. Svært hyggelig, vennlig og omtenksom - men du kunne se på en mils avstand at her kom en offiser. Til tross for at han hadde vært sivilist i ti år.
Alle andre årsaker finnes også, naturligvis, stigende velstand, lengre ungdomstid med flere i høyere utdanning og så videre. Men militæret kom inn også her: plutselig, i 1960 var det vel, eller 1959, så ble to års verneplikt opphevet i Storbritannia. De som reiste inn, observerte Keith, kom tilbake som helt andre mennesker. Militære (bildet: Elvis, som også endret seg i uniform). Men fra og med Keiths generasjon ble ikke unge britiske menn omgjort fra sivilister til soldater mer. I alle fall ikke de som ikke vervet seg. For første gang på flere tiår var ikke unge menn produkter av drill og disiplin lengre. Det er ikke så fjernt å tenke seg at dette må ha bidratt til de endringene som skjedde i samfunn og moral i løpet av 60-tallet.
Keiths bok byr på mange nye vinkler, er utrolig godt fortalt, og mannen har et svært godt minne og en skarp observasjonsevne. Den er tidlige omtalt på bloggen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar