Kinas århundre?

For to år siden skrev jeg her på bloggen om "Den Store Asiatiske Tidsalder". Hensikten var å helle kaldt vann i blodet på dem som spådde en rask undergang for vesten, og en tilsvarende rask oppstigning for østen - med Kina i spissen. Er det kanskje på tide å snu på steika? Kina fortsetter å vokse, mens USA og Europa sliter tungt i finanskrisens etterdønninger. De etterdønningene var i alle fall ikke noen overraskelse for denne skribenten, men velorienterte skribenter lyser fred over vestens minne og legger palmegrener på veien foran Kina og de andre østlige kjempene.

Mange, særlig venstreorienterte her i vesten, har påpekt at USA opptrer som verdenspoliti. Jeg har vært en av dem selv så jeg kan si med en grad av selvinnsikt: avskyen mot USA som vokste seg sterk i kjølvannet av Vietnamkrigen førte oss sammen med ganske tvilsomme sengekammerater. Dersom Kina nå fyller vakumet etter USA på den internasjonale scenen, vil det være noe bedre? Jeg har skrevet om dette før, og jeg tror fremdeles ikke at et diktatur som ikke tør slippe sine egne innbyggere til, og ikke vil at de fritt kan uttrykke seg, er noe bedre enn et demokrati. Tvert om. Kjeltringer som styrer i USA blir tvunget til å gå, og man kan velge noen som forhåpentligvis er bedre om fire år, men i Kina er dette utenkelig.

Martin Wolf er det grunn til å høre på, ikke minst fordi han innrømmer det når han innser å ha tatt feil. Hans spørsmål er om Kinas oppstigning på verdensarenaen vil bli fredelig? Vi kjenner ikke svaret på det, naturlig nok, siden vi ikke vet noe om fremtiden. Men spørsmålet er godt.

På grunn av sitt enorme folketall vil Kina snart bli verdens største økonomi. De har plassert seg strategisk i jakten på ressurser. Særlig i Afrika. De er allerede verdens største eksportør og største kreditor. Men størrelse er ikke alt. Kan et styre som frykter sitt folk og som oppfører seg som en furten tenåring når en ganske ufarlig mann i dets midte får fredsprisen for å kjempe for retten til fri ytring vinne verden? Ikke med sjarm, i alle fall. Der var USA alltid mye bedre. Mistanken er at Kina kan komme til å kjempe seg til sin poisisjon i verdenssamfunnet med makt.

Tiden for tanks som ruller over grensen er forhåpentligvis over, men makt man gjøre gjeldene på mange måter i dagens verdenssamfunn. En kan heller ikke utelukke mulighetene for endringer i Kina. Landet har en aldrende befolkning, og bare på grunn av dette vil nok veksten begrenses om ikke så mange år. India og USA har "yngre" befolkninger enn Kina, og vekstkraften hemmes betydelig av aldringen i befolkningen - noe Japan og mange land i Europa allerede merker.

Til syvende og sist vet vi ikke noe om fremtiden. At Kina vil gjøre mer av seg er svært sannsynlig. Landet har tatt store kliv ut av den kommunistiske sumpen økonomisk sett, og så lenge veksten er frisk og spenningene små kan de kanskje berge det autoritære og undertrykkende styresettet. Men bare kanskje. Når spenningene stiger kan det være fristende å finne en ytre fiende for å samle folket bak lederne.