Krigsseileren og jeg

(Bildet: Jeg, Bjarne Nymoen, og min mor Bjarnhild Skilleås. Coventry, England, 1992.)

Da jeg ble født var det bare søtten år siden krigen var over. Krigen for oss var andre verdenskrig, så klart. Den hadde vår foreldregenerasjon klare minner fra, og familiegården på Skilleås ble rekvirert som forlegning for britiske soldater i april 1940. Den ble også bombet av tyske fly. Det er en annen historie (som ligger i lenken over).

Nå er det krigsseilerne som står i sentrum for interessen på grunn av en film jeg ennå ikke har sett. En slik var Bjarne Nymoen - mannen i midten over. Han rømte til Shetland under krigen, og ble først en del av mannskapet på land for Shetlandsbussen. Her er hans dokument i Krigsseileregisteret. Der er det uklart hvor han var født, men han var født i Overhalla i 1913. 

Da jeg studerte i England (1988 - 1992) fikk jeg høre at min tante Margits nabo på Øyesvoll i Overhalla hadde en halvbror i Coventry der jeg bodde. Jeg oppsøkte mannen, Bjarne Nymoen, og ble kjent med en svært hyggelig eldre mann fra min hjemkommune. Han kom fra svært moderate kår i Overhalla, og måtte tidlig søke arbeid. (Akkurat som min mor, som kom til Overhalla fra Vikna i januar 1940).

Han ble dårlig behandlet på gårdene der han jobbet, og kom seg etter hvert til Sunnfjord som fabrikkarbeider. Da krigen brøt ut ble han engasjert i illegalt arbeid, og måtte rømme til England i 1941. Han rømte med Shetlands Larsen, og ble en del av gjengen på land på Shetland, men etter hvert kom han på Shetlandsbussen og var med på hele 11 tokt. Ni tokt i 1943-44 og to i 1944-45. Alltid med Shetlands Larsen som han hadde 100% tillit til, grensende til overtro. 

På permisjon under krigen møtte han hun som ble kona, Mary, på Euston Station i London. (Hun var registrert som bosatt i Edgware i London, men kom fra Irland.) De bosatte seg på Leirvik på Stord (fra Lerwick til Leirvik), men lengselen til hennes hjemlige Irland ble for sterk. De flyttet dit, men det var lite arbeid å få i Irland på femtitallet. I 1956 kom de som så mange andre fra Irland til Coventry der det var og er en betydelig irsk kontingent. 

Det var her jeg møtte han. Han hadde arbeidet på bilfabrikk (Hillman, senere Chrysler), men var for lengst pensjonert. Norsken var ikke lenger feilfri, men lengselen etter en forbindelse til Overhalla var sterk.

Bjarne hevdet at han aldri var redd på tokt.  Det var spennende, ja, men han var aldri redd. Ikke hadde han hatt traumer i ettertid heller. Det finnes noen som Bjarne, men de er ikke mange.

Sterkt for meg var det å få en så tett forbindelse til en annen tid med helt andre betingelser. Vi som har vokst opp i fred har vel ofte lurt på: hva om det var jeg som måtte ta slike valg som de tok? Ville jeg kastet meg inn med livet som innsats? Eller ville jeg feiget ut? Vi kan kanskje være glade for at vi ikke har funnet ut av det.

Jeg hadde hyggelige stunder med Bjarne på hans stampub, men han var ikke så ivrig etter å fortelle om krigen og det han hadde vært med på. Han døde over 90 år gammel.