Denne selvbiografien er en av flere fra rockelegender som jeg har lest og skrevet om de siste årene, som den til Keith Richards og den til Pete Townshend. Det var svært gode bøker, og ikke bare svært gode bøker for de som er ualminnelig interessert i disse personene og musikken deres. Er det også tilfelle for boka til Roger'n?
Først og fremst er dette en svært god fortelling av en svært god forteller. Ikke vet jeg hvordan den har blitt skrevet, men inntrykket jeg får er at Roger sitter ved siden av meg på puben og forteller fargerikt, innsiktfullt og svært morsomt om livet sitt. Jeg ser ikke bort fra at vi her har en ghostwriter som skriver boka, basert på timevis av samtaler med Roger. Resultatet er i alle fall at jeg har hatt store problemer med å legge den fra meg, og omgivelsene har blitt plaget med høy latter.
Akkurat som boka til Keith, er også denne en fortelling om England fra slutten av krigen og fram til nå. Særlig er etterkrigsårene malt med tydelig pensel, og det er også tiden på 60-tallet da ungdomstiden ble oppfunnet. Mange som er opptatt av The Who har kanskje ikke fått med seg at Daltrey også er en betydelig skuespiller, og dette dekkes også godt i boka - men ikke på langt nær så godt som tiden med The Who.
Alle som leser denne boka, eller hører på platene til The Who, forstår at Townshends karakteristikk av The Who som "three geniuses and a singer" er blodig urettferdig. I boka fremstår Daltrey som ærlig, rett fram, men også klok. Fremfor alt er han anekdotenes mester.
Konklusjon - Klar anbefaling! (Men mest for The Who fans)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar