Så langt har nesten ingen fokusert på denne utfordringen, men det er logisk at prisene vil øke i en åpen økonomi der valutaen har sunket i verdi i nær fortid. Grunnen til at det så langt ikke har skjedd i særlig grad, er at importører har lagre og dessuten kjøper valuta langsiktig. Men sikten er i de fleste tilfeller ikke lengre enn noen måneder, så i løpet av første halvdel av 2015 kommer prisøkninger til å bli merkbare på flere produkter.
Om appelsinene blir 5-10% dyrere merker vi det ikke så lett, men om du skal handle ny bil i år og den blir kostende 330.000 heller enn 300.000 er det lettere å merke. Og ikke minst vil de som skal forhandle lønn i vår merke det. Men skal devalueringen (for det er devaluering det er) gjøre jobben den er ment å gjøre, må ikke nulloppgjøret forstyrres. "Devaluering er som å pisse i buksa", husker jeg fra min oppvekst. "Det gir kortvarig varme". Kulden kommer brutalt tilbake fordi innsatsfaktorene blir dyrere, og dermed blir den fordelen eksportnæringene får med sine lavere priser i utenlandske valuta borte.
Det kan vi ikke ha noe av, siden fallet i oljeprisen fordrer at andre eksportnæringer fyller gapet. Derfor må inflasjonen bli høyere enn lønnsøkningene, og dermed får vi nedgang i kjøpekraften. Storbritannia har klart seg bra gjennom årene etter finanskrisen nettopp fordi britene har hatt en langvarig nedgang i kjøpekraften. Ledigheten har holdt seg lav i forhold til resten av Europa, men familiene har måttet kutte ned på forbruket.
Vi må vel helt tilbake til 80-tallet for noe lignende? Det kollektive minnet er skrøpelig, og det blir tungt å si farvel til (bortimot) stabile priser og en (virket det som) evig lønnsoppgang.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar