I går, tirsdag 25. august 2009, var jeg på konferansen "Høyres historie 1975-2005". Det var på dagen 125 år siden Høyre ble stiftet, så det var litt høytid og svært høy kjendisfaktor. En viktig grunn til at jeg var der er at jeg er medlem i referansegruppen for det som skal bli det fjerde bind i den faghistoriske serien om Høyres historie.
Det første innlegget, etter Inge Lønnings underholdende og poengterte innledning, var Professor Stein Ringen, Green College, Oxford, som hadde "Hva slags konservatisme?" som tittel. Ringen hadde en del interessant å si, men det beste man kan si om innlegget var kanskje at det førte til debatt.
Det ene interessante han påpekte, med rette vil jeg hevde, var at Fremskrittspartiet har vært svært flinke til å finne områder andre partier har neglisjert, og så spisse budskap for disse områdene. De har mobilisert bredt.
Det andre interessante var av historisk art, og kanskje ikke helt nytt. Bismarck var en klart konservativ politiker som med konservativ motivasjon la seg langt til venstre og innførte allmenn stemmerett (for menn) og en velferdsstat. Motivasjonen var altså viktig for å klassifisere noen (bevegelse eller partier) som konservative.
Det som førte til debatt var at han hevdet at FrP er et konservativt parti. Her gikk særlig Kåre Willoch, men også Lars Roar Langslet, klart og tydelig ut mot denne forståelsen. Etter min mening var kritikken helt ødeleggende for Ringens forståelse av konservatisme.
Willoch påpekte at Fremskrittspartiet ikke driver med utredning og overveielse i sin praktiske politikk - noe som i sin natur er klart anti-konservativt. De har også svært langt på vei neglisert truslene mot naturmiljøet - heller ikke særlig konservativt. Gjennom å love mer til alt og alle samtidig undergraver de også det helt grunnleggende i konservativ tankegang: at man forvalter verden for neste generasjon.
Langslet definerte konservatisme som "vilje til moderasjon", og her er det mye som mangler for FrP.
Som filosof er jeg særlig opptatt av - og vant med - definisjoner. Langslets er ufullstendig, selv om den peker på et sentralt trekk ved konservativ tenkning. Willoch, gjennom slitt lange innlegg, fikk dekket området mye bedre. Han fikk særlig fram at konservatismen har en klart normativ dimensjon, og det er her Ringen bommet totalt. For han ble begrepet bare en annen måte å si "høyresiden" på. Hans modell - som jeg ikke skal komme inn på her - var klart ufullstendig og manglet sammenheng. Men gøy var det.
Jeg kommer senere tilbake til noen av de andre innleggene.
Det første innlegget, etter Inge Lønnings underholdende og poengterte innledning, var Professor Stein Ringen, Green College, Oxford, som hadde "Hva slags konservatisme?" som tittel. Ringen hadde en del interessant å si, men det beste man kan si om innlegget var kanskje at det førte til debatt.
Det ene interessante han påpekte, med rette vil jeg hevde, var at Fremskrittspartiet har vært svært flinke til å finne områder andre partier har neglisjert, og så spisse budskap for disse områdene. De har mobilisert bredt.
Det andre interessante var av historisk art, og kanskje ikke helt nytt. Bismarck var en klart konservativ politiker som med konservativ motivasjon la seg langt til venstre og innførte allmenn stemmerett (for menn) og en velferdsstat. Motivasjonen var altså viktig for å klassifisere noen (bevegelse eller partier) som konservative.
Det som førte til debatt var at han hevdet at FrP er et konservativt parti. Her gikk særlig Kåre Willoch, men også Lars Roar Langslet, klart og tydelig ut mot denne forståelsen. Etter min mening var kritikken helt ødeleggende for Ringens forståelse av konservatisme.
Willoch påpekte at Fremskrittspartiet ikke driver med utredning og overveielse i sin praktiske politikk - noe som i sin natur er klart anti-konservativt. De har også svært langt på vei neglisert truslene mot naturmiljøet - heller ikke særlig konservativt. Gjennom å love mer til alt og alle samtidig undergraver de også det helt grunnleggende i konservativ tankegang: at man forvalter verden for neste generasjon.
Langslet definerte konservatisme som "vilje til moderasjon", og her er det mye som mangler for FrP.
Som filosof er jeg særlig opptatt av - og vant med - definisjoner. Langslets er ufullstendig, selv om den peker på et sentralt trekk ved konservativ tenkning. Willoch, gjennom slitt lange innlegg, fikk dekket området mye bedre. Han fikk særlig fram at konservatismen har en klart normativ dimensjon, og det er her Ringen bommet totalt. For han ble begrepet bare en annen måte å si "høyresiden" på. Hans modell - som jeg ikke skal komme inn på her - var klart ufullstendig og manglet sammenheng. Men gøy var det.
Jeg kommer senere tilbake til noen av de andre innleggene.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar