Kemi Badenoch ny konservativ leder

Da ble Kemi Badenoch valgt til ny konservativ leder i Storbritannia etter å ha vunnet valget foretatt av ca. 130.000 medlemmer av partiet. Damen med glippegliset (diastema) vant, om enn ikke så klart som ventet. 

Det sto Olukemi Olufunto Adegoke på fødselsattesten da hun ble født i London i 1980, og foreldrene er fra Nigeria (Yoruba-stammen). Der vokste hun også opp, for det meste, før hun som 16-åring alene kom til England på grunn av politisk uro i Nigeria. Kemi jobbet faktisk, ulikt en oransje eiendomsmogul i USA, på McDonald's. Hun regner seg som førstegenerasjonsimmigrant. 

Jeg må tilstå at jeg ble glad da hun ble valgt. Det er det flere grunner til. At hun som svart kvinne og førstegenerasjonsimmigrant ble valgt til leder i et konservativt parti (ofte betydelig mer konservativt enn hva vi er vant til fra Skandinavia), er en meget betydningsfull hendelse som jeg applauderer. Det neste er at hun har en viss stjernekvalitet - hun har utstråling, og det trenger de konservative nå. Kanskje viktigst er det at hun sier interessante ting på en måte som tyder på at hun har tenkt dem ut helt på egen hånd, og ikke er en sånn floskelkanon som for eksempel hennes motkandidat Robert Jenrick. Av de to har hun også profilert seg som den minst høyreorienterte. 

Viktig var det også at hun i sin første tale som leder sa at partiet måtte være ærlig på det faktum at de hadde feilet, og at de hadde latt standardene synke. Videre måtte partiet bruke tiden fram til neste valg på å utmeisle en ny politikk og - ikke aller minst - en plan for å sette den ut i livet. Vi ser nå at Labour har feilet særlig på det siste punktet. 

Labours budsjett har fått mye tyn fra nesten alle hold, og de konservative har faktisk ledelsen i en ny meningsmåling. Det varer sikkert ikke, men mye skifter fort i politikken nå. 

Så er det også grunner til å være litt forsiktig i sine  lykkeønskninger: Hun har ry på seg for å være kranglevoren, og jeg holder det alltid som et tegn på dårlig dømmekraft at folk har vært tilhengere av Brexit. 

Men: Det kan bli litt mer spennende å følge britisk politikk framover. De to siste lederne av det konservative partiet var en indisk og hinduistisk sønn av immigranter, og nå en svart kvinnelig førstegenerasjonsimmigrant fra Nigeria. 

Jeg tror ikke tidligere ledere som Winston Churchill og Anthony Eden så den komme. Men kanskje jøden Benjamin Disraeli (egentlig D'Israeli)? 

Knapt til å tro!

Det konservative partiet i Storbritannia er ikke konservativt. Det har det vel ikke vært siden 2016 da britene stemte for Brexit. I stedet har det blitt overtatt av en gjeng som lar seg styre av magisk tenkning, og der alminnelig fornuft - selve styringsdokumentet til de konservative - er et vagt minne. 

I stedet har det blitt som en TV-serie som har gått en sesong eller to for lenge. Hver sesong har blitt mer dramatisk og mindre plausibel enn den forrige, og plottet går fra usannsynlig til ubegripelig. Karakterene kommer og går i vill fart, og karakterer man trodde var "døde" dukker opp igjen som om ingen ting var skjedd. 

Egentlig burde man slå av, men det lar seg ikke gjøre. På bildet over (Sky News) flyr Boris Johnson "Economy" hjem fra Karibien for å stille som kandidat for statsminister igjen. WHAT?

Betegnende nok er det stort sett de som stilte seg bak Liz Truss som statsminister som nå flokker seg om kandidaturet til Boris. Sunn fornuft og virkelighetskontakt er ikke fremtredende kjennetegn hos denne gjengen med fantaster. Boris lovet gull og grønne skoger som leder for Leave-kampanjen. Bare tull og ønsketenkning hele greia. Liz Truss lovet slutt på "kuleramme-økonomien" og at det skulle lønne seg å låne og senke skattene samtidig som Bank of England økte rentene for å få inflasjonen ned. Bare tull, ønsketenkning og i tillegg (nesten) katastrofalt for økonomien.

Nå skal liksom Boris tilbake og redde det hele. Han som for kort tid siden ble jaget ut av 10 Downing Street av sine egne for løgn og skandaler, og fortsatt under etterforskning for å "villedet" (eller "løyet" som vi ellers ville sagt) for parlamentet. En sannsynlig straff er å bli utvist, og at det må nyvalg til i hans eget valgdistrikt. Han er beviselig mindre populær enn de to andre sannsynlige kandidatene ute i folket, men magisk tenkning gjør at flere i parlamentet tror Boris igjen vil vinne neste valget som han gjorde det i 2019. 

Knapt til å tro! 

PS: Jeg kommer tilbake med en mer omfattende analyse etter hvert. 

Orbanisering av høyresiden

Det har skjedd en orbanisering av høyresiden i den vestlige verden. Der Reagan rev ned murer, Thatcher frigjorde markedene, og Kohl og andre samlet øst og vest i Europa - er dagens ytre høyre på helt andre veier. Konservatismen i den vestlige verden omfavnet liberale verdier, men nå er det andre strømninger som gjelder. Murer skal bygges, proteksjonismen har blitt som ny, og det manes til kulturkamp heller enn integrering. En av de som har ledet an i denne transformasjonen fra frihetlig til nasjonalistisk er Viktor Orban - derav uttrykket orbanisering. (Bildet: George W. Bush og Orban i mer liberale tider)

Et sentralt kjennetegn ved orbaniseringen er forestillingen om at nasjonalstaten og dens særegne lokale kultur er under et organisert angrep utenfra - særlig fra islam, men også den gamle favoritten med den internasjonale jødiske konspirasjonen har fått en renessanse. Denne har fått gro fram til og med i britiske Labour, så det er ikke bare høyresiden som sliter med disse strømningene. 

På høyresiden i Storbritannia er det ikke så lenge siden at UKIPs Nigel Farage ikke ville ta i franske Front National, men nå forsvarer han til og med skrullingen Alex Jones. Boris Johnson var sterk forsvarer for et fargerikt fellesskap i 2012, men nå legger han seg nært opp til Trump og Steve Bannon. 

Brexit og Trump har gitt en helt ny dynamikk til idéer som beviselig ikke fungerer: proteksjonisme og nasjonalisme har utelukkende ledet til krise og krig. Men også årsakene til at noen omfavner slikt er historisk tydelige. I vår del av verden var det finanskrisen som undergravde forestillingen om jevn og fredelig fremgang, og globaliseringen har ikke vært så enkel å bære for lavt utdannede grupper i den vestlige verden. Men det var flyktningekrisen i 2015 som virkelig satte fart i nasjonalisme, proteksjonisme og vrangforestillinger om sivilisasjonskrig. 

Konservatismen har alltid vært best når den har vektlagt kulturell og økonomisk frihet i kombinasjon med solide politiske og forsvarsmessige tradisjoner. Den vil gå i forråtnelse i kompaniskap med nasjonalisme, proteksjonisme og sjåvinisme. 

Illiberal liberalisme

Jeg er konservativ poltisk, men det jeg ønsker å konservere først og fremst er de liberale verdiene. De har mange fiender, og særlig i USA kaller også flere av fiendene seg for liberale.

Som en amerikansk debattant, Freddie deBoer har skrevet:

“the public face of social liberalism has ceased to seem positive, joyful, human, and freeing. I now mostly associate (it) with an endless list of things that you can’t do or say or think, and with the constant threat of being called an existentially bad person.”

Hvis noen gjør en tabbe - skriver noe feil eller gjør noe feil - så er det ikke nok å påpeke dette. Nei, den skyldige må straffes. En hevngjerrig selvrettferdighet har inntatt de påstått liberale, og toleransens verdi har blitt nedskrevet til nær null. Det har blitt så ille at mange liberale (særlig i USA) ikke lenger vil vedkjenne seg denne selvbeskrivelsen. 

Jeg var på venstresiden politisk i min ungdom, og konverterte til en liberal konservatisme sent i tyveårene. Det svært mange "liberale" i USA kaller liberalt ligner mer på det AKP sto for på sitt verste i søttiåra (og kanskje litt lengre enn det) enn det jeg opplevde i SV. Det har lite med ekte liberalitet å gjøre.

Ekte liberalitet omfatter toleranse, diskusjon, empati og fremfor alt muligheten for at man kan ha tatt feil og at man kan ha noe å lære. USAs "liberale" synes derimot å ha stengt sine sinn. 

Konservatismen (Politikk og personlighet XVIII)

Jeg er politisk konservativ, men det er ikke lett å reklamere for konservatismen. Roger Scruton sier det meget treffende:

Conservative thought is difficult. It doesn’t consist of providing fashionable slogans or messages of hope and marching into the future with clenched fists and all the things that automatically get a following. It consists in careful, sceptical rumination on the near-impossibility of human existence in the first place.

Her er det flere ting å gripe tak i, ikke minst det at konservatisme og skeptisisme er nære naboer. Mennesket er ikke bare edelt. Tvert om er vel edelhet en høyt priset egenskap nettopp fordi den er så sjelden. I vår del av verden og i vår tid nyter vi godt av et sammenfall av svært mange heldige omstendigheter, og en av de viktigste er en rettsstat og institusjoner som har vokst fram gjennom å vise seg dugelige i dette å legge til rette for trygghet og utvikling.

Vi konservative gir nødig slipp på dette, og lar oss ikke så lett rive med av planer om å gjøre verden om til et paradis. Oppskriften på å oppnå paradiset har som oftest med utryddelsen av fiender å gjøre. Det forrige århundret manglet ikke slike bevegelser, og i våre dager er det vel først og fremst ulike islamistiske bevegelser som utmerker seg i så måte. Men konservative er skeptiske også til andre som mener å ha noe som er så viktig at grunnleggende rettigheter må vike. Eller som Scruton sier det:

Conservatives are by their nature people who are trying to defend and maintain existence without a cause.

Det viktigste for konservative er å unngå revolusjoner. Det er situasjoner der den orden bryter sammen, og den mektigstes eller mest brutales rett gjelder. Det får fram det verste i mennesker, og situasjonen i land som Syria, Libya og Jemen føyer seg til eksempler som Rowanda, Jugoslavia og andre.

Heldigvis er ikke vi i noen situasjon som kan sammenlignes. Det å stå for gradvise reformer, kompromisser og institusjoners bevaring er både kjedelig og vanskelig. Men kjedelige rammer er grunnlaget for et godt liv. 

Den konservative arv? - Politikk og personlighet del XIV

Hva styrer det politiske grunnsyn - arv eller miljø? Det er et av spørsmålene som har opptatt meg i min gjennomgang av min politiske utvikling. Serien har nådd fjorten innlegg, og noen avstikkere. Sist forsøkte jeg å si noe om det syn på mennesket og samfunnet som ligger til grunn for meg, og satte det mer eller mindre ut på anbud siden den britiske filosofen John Gray artikulerte det så bra.

I mine forsøk på egenanalyse har jeg vel kommet til at både min forsiktige og moderate personlighet OG den tid og de mennesker jeg har møtt har formet mitt politiske grunnsyn. Ingen overraskelser der, altså, bare det kjedelige "både og". Men i dag leser jeg oppslag om at konservatisme kan spores i hjernestrukturene. Vi har visstnok større angstsentrum i hjernen. Grøss og gru!

Oppslagene de siste dagene dreier seg om en artikkel som skal komme ut, med referanse "Kanai et al., Political Orientations Are Correlated with Brain Structure in Young Adults, Current Biology (2011), doi:10.1016/j.cub.2011.03.017". Den kan leses av de som har "Science Direct" tilgang. De konkluderer blant annet med at "greater conservatism was associated with increased volume of the right amygdala" og "Although our data do not determine whether these regions play a causal role in the formation of political attitudes, they converge with previous work [4, 6] to suggest a possible link between brain structure and psychological mechanisms that mediate political attitudes."

Det er to store svakheter med denne studien. Den første gjelder de sentrale begrepene konservativ og liberal. Forskerne ved UCLs Institute of Cognitive Neuroscience har bygd på tidligere forskning - og det er bra. Men denne er USA-basert i all hovedsak, slik som "Alford, J., Funk, C., and Hibbing, J. (2005). Are political orientations genetically transmitted? Am. Polit. Sci. Rev. 99, 153–167." I USA er "liberal" venstreorientert - noe i retning sosialist i Europa, mens "konservativ" i de fleste tilfeller er mye mer konservativ (og gjerne kristen) enn i Europa. I Storbritannia, der UCL ligger, er også de konservative og de liberale i regjeringssamarbeid. Det er derfor grunn til å lure på hvordan respondentene har forstått "konservativ" og "liberal" når de ble bedt om å karakterisere seg selv. De brukte også studenter fra UCL, og sier selv at "the UCL students from which we recruited our participants disproportionately have a middle-class to upper-class background".

Den andre, og viktigste, svakheten gjelder fortolkningen. Funnet, om vi godtar det ut fra begrensningene nevnt over, ligger - som vi har sett - i at "greater conservatism was associated with increased volume of the right amygdala." Her ligger en vridning i det at det meste av forskningen om Amygdalas psykiske rolle har vært sentrert om psykopatologi. Ikke så rart, kanskje, men det gir et vridd bilde av rollen Amygdala har i vårt følelsesliv. Angst og frykt blir dermed assosiert med Amygdala, men ikke glede og tilfredshet. Så også i denne studien. De sier: "our findings are consistent with the proposal that political orientation is associated with psychological processes for managing fear and uncertainty. The amygdala has many functions, including fear processing. Individuals with a large amygdala are more sensitive to fear [...].

Men hva med glede? Hva med det sosiale? Personer med stor Amygdala har flere venner, og mer sammensatte sosiale nettverk. Ny forskning nettopp publisert i Nature Neuroscience viser også dette. Hvorfor knytter ikke forskerne ved UCL dette til sine funn? Forskningsresultater må fortolkes!

Min interesse og kjennskap til Amygdala er knyttet til min interesse for persepsjon og bedømmelse av vin, en del av vårt prosjekt Wine between Science and Aesthetics. Amygdala har nær forbindelse med luktesansen. I den forbindelse har det blitt klart at Amygdalas rolle i forbindelse med positive følelser er manglende utforsket. Det er så godt som bare de negative følelser, som frykt og angst, som er utforsket i forbindelse med Amygdala - og ikke glede, begeistring, tilfredshet. Duften av en god vin - det er min hypotese - setter Amygdala i sving med de positive følelsene. Og glede er sentralt for konservative mennesker. Som Roger Scruton sier det: "Conservatism is founded on love: love of what has been good to you, and forgiveness of what has not". (Gentle Regrets, s. 67).