Disse mytene, mener jeg, finner vi også på den populistiske høyresiden. De har et litt forskjellig innhold, men felles for de mer ekstreme på begge sider er at disse mytene både bygger på vrangforestillinger og skaper flere vrangforestillinger. Mytene forsterkes av at de spiller på viktige sosialpsykologiske mekanismer, som for eksempel det å implisitt gi seg selv en aura av godhet.
Den viktigste myten er myten om den mørke ridderen, eller rettere sagt: Kampen mellom det gode og det onde. Det har ofte forbløffet meg i hvor stor grad venstresiden betrakter sine politiske motstandere som å ha onde hensikter - at de (vi) er drevet av griskhet og hensynsløshet (men de selv kun ut fra godhet og velvilje). At et slikt utgangspunkt er naïvt og barnslig er ganske opplagt.
Det burde være kjent for leserne av bloggen at jeg har tilhørt venstresiden. Det som kanskje gjorde det mulig å skifte side (gradvis) var at jeg aldri så på politiske motstandere som onde eller egoistiske, men som å ta feil på vesentlige punkter - men ut fra gode motiver. Tilkjenner du motstandere gode motiver, så har du også større sjanse for å bygge konsensus eller også å overbevise dem. Er de onde eller griske, så må de bare nedkjempes.
Slike sjablonger er intellektuell latskap - og i prinsippet stereotypisering av samme slag som rasisme, sexisme og annet rask. I den grad det finnes grader (sic), går de IKKE fra rett til galt, men fra godt til ondt. Dette er splittende, og har et betydelig potensiale for å ende med vold og undertrykking, for ikke å nevne diktatur og STASI.
Dette er meget viktig, for det gjør det umulig å nå gjennom med overbevisning, for der onde hensikter rår er slik overbevisning umulig. Politiske motstandere må overvinnes, ikke overbevises. Dette er også en del av forklaringen når vi prøver å finne ut hvordan det britiske Labour kunne synke ned i antisemittisme under Corbyn og Momentums styre.
Men hvorfor er dette en så attraktiv fortelling? Årsakene er ganske åpenbare. For det første gir det deg en identitet, og en identitet som er på den GODE siden. Det gir også motivasjon - for motstanderne er ONDE. Tilhørigheten er motiverende.
Det er en ganske utbredt følelse at de fleste andre i samfunnet (utenom venner og kanskje familie) er mer egoistiske og kyniske enn en selv. Ikke er de fullt så smarte heller, når sant skal sies.
Men uansett hvor smarte vi er, så kan vi ikke forstå alle saker helt til bunns. Derfor er det både nyttig og behagelig å kunne plassere aktuelle saker på denne konfliktlinjen mellom det gode og det onde.
Sosial utjevning, utryddelse av fattigdom og bekjempelse av global oppvarming (og mye annet) er hederlige og gode mål. Det som gjør ytre venstre ute av stand til å forstå den verden der de må vinne valg og foreta vanskelige valg, er mytologien som gjør det hele til en kamp mellom DET GODE og DET ONDE. Det gjør også virkelighetsorienteringen meget vanskelig, all den tid motargumenter alltid er motivert av DET ONDE.
Som nevnt innledningsvis, er hovedelementene her speilet av høyrepopulismen. Men kan ikke den moderate høyresiden også være smittet? Det er selvsagt mulig, men i all hovedsak (og grovt forenklet) mener vi at venstresiden er naïv og faktaresistent. En realitetsorientering og solid gjennomtenkning er det som kreves for å se saken fra vår side.
Fra motsatt kant blir vi sett som egoistiske og hensynsløse, og argumenter biter ikke på slike som oss. Vi må nedkjempes. For å si det med kommunisten fra Fana Nordahl Grieg: "Edelt er mennesket, Jorden er rik. /Finnes her nød og sult/ Skyldes det svik". Ta knekken på svikerne, og så har vi paradiset! Det er kommunistenes oppskrift fra Lenin og til Maduro.
DET er en betydelig forskjell.
