Orbanisering av høyresiden

Det har skjedd en orbanisering av høyresiden i den vestlige verden. Der Reagan rev ned murer, Thatcher frigjorde markedene, og Kohl og andre samlet øst og vest i Europa - er dagens ytre høyre på helt andre veier. Konservatismen i den vestlige verden omfavnet liberale verdier, men nå er det andre strømninger som gjelder. Murer skal bygges, proteksjonismen har blitt som ny, og det manes til kulturkamp heller enn integrering. En av de som har ledet an i denne transformasjonen fra frihetlig til nasjonalistisk er Viktor Orban - derav uttrykket orbanisering. (Bildet: George W. Bush og Orban i mer liberale tider)

Et sentralt kjennetegn ved orbaniseringen er forestillingen om at nasjonalstaten og dens særegne lokale kultur er under et organisert angrep utenfra - særlig fra islam, men også den gamle favoritten med den internasjonale jødiske konspirasjonen har fått en renessanse. Denne har fått gro fram til og med i britiske Labour, så det er ikke bare høyresiden som sliter med disse strømningene. 

På høyresiden i Storbritannia er det ikke så lenge siden at UKIPs Nigel Farage ikke ville ta i franske Front National, men nå forsvarer han til og med skrullingen Alex Jones. Boris Johnson var sterk forsvarer for et fargerikt fellesskap i 2012, men nå legger han seg nært opp til Trump og Steve Bannon. 

Brexit og Trump har gitt en helt ny dynamikk til idéer som beviselig ikke fungerer: proteksjonisme og nasjonalisme har utelukkende ledet til krise og krig. Men også årsakene til at noen omfavner slikt er historisk tydelige. I vår del av verden var det finanskrisen som undergravde forestillingen om jevn og fredelig fremgang, og globaliseringen har ikke vært så enkel å bære for lavt utdannede grupper i den vestlige verden. Men det var flyktningekrisen i 2015 som virkelig satte fart i nasjonalisme, proteksjonisme og vrangforestillinger om sivilisasjonskrig. 

Konservatismen har alltid vært best når den har vektlagt kulturell og økonomisk frihet i kombinasjon med solide politiske og forsvarsmessige tradisjoner. Den vil gå i forråtnelse i kompaniskap med nasjonalisme, proteksjonisme og sjåvinisme. 

Illiberal liberalisme

Jeg er konservativ poltisk, men det jeg ønsker å konservere først og fremst er de liberale verdiene. De har mange fiender, og særlig i USA kaller også flere av fiendene seg for liberale.

Som en amerikansk debattant, Freddie deBoer har skrevet:

“the public face of social liberalism has ceased to seem positive, joyful, human, and freeing. I now mostly associate (it) with an endless list of things that you can’t do or say or think, and with the constant threat of being called an existentially bad person.”

Hvis noen gjør en tabbe - skriver noe feil eller gjør noe feil - så er det ikke nok å påpeke dette. Nei, den skyldige må straffes. En hevngjerrig selvrettferdighet har inntatt de påstått liberale, og toleransens verdi har blitt nedskrevet til nær null. Det har blitt så ille at mange liberale (særlig i USA) ikke lenger vil vedkjenne seg denne selvbeskrivelsen. 

Jeg var på venstresiden politisk i min ungdom, og konverterte til en liberal konservatisme sent i tyveårene. Det svært mange "liberale" i USA kaller liberalt ligner mer på det AKP sto for på sitt verste i søttiåra (og kanskje litt lengre enn det) enn det jeg opplevde i SV. Det har lite med ekte liberalitet å gjøre.

Ekte liberalitet omfatter toleranse, diskusjon, empati og fremfor alt muligheten for at man kan ha tatt feil og at man kan ha noe å lære. USAs "liberale" synes derimot å ha stengt sine sinn. 

Den konservative arv? - Politikk og personlighet del XIV

Hva styrer det politiske grunnsyn - arv eller miljø? Det er et av spørsmålene som har opptatt meg i min gjennomgang av min politiske utvikling. Serien har nådd fjorten innlegg, og noen avstikkere. Sist forsøkte jeg å si noe om det syn på mennesket og samfunnet som ligger til grunn for meg, og satte det mer eller mindre ut på anbud siden den britiske filosofen John Gray artikulerte det så bra.

I mine forsøk på egenanalyse har jeg vel kommet til at både min forsiktige og moderate personlighet OG den tid og de mennesker jeg har møtt har formet mitt politiske grunnsyn. Ingen overraskelser der, altså, bare det kjedelige "både og". Men i dag leser jeg oppslag om at konservatisme kan spores i hjernestrukturene. Vi har visstnok større angstsentrum i hjernen. Grøss og gru!

Oppslagene de siste dagene dreier seg om en artikkel som skal komme ut, med referanse "Kanai et al., Political Orientations Are Correlated with Brain Structure in Young Adults, Current Biology (2011), doi:10.1016/j.cub.2011.03.017". Den kan leses av de som har "Science Direct" tilgang. De konkluderer blant annet med at "greater conservatism was associated with increased volume of the right amygdala" og "Although our data do not determine whether these regions play a causal role in the formation of political attitudes, they converge with previous work [4, 6] to suggest a possible link between brain structure and psychological mechanisms that mediate political attitudes."

Det er to store svakheter med denne studien. Den første gjelder de sentrale begrepene konservativ og liberal. Forskerne ved UCLs Institute of Cognitive Neuroscience har bygd på tidligere forskning - og det er bra. Men denne er USA-basert i all hovedsak, slik som "Alford, J., Funk, C., and Hibbing, J. (2005). Are political orientations genetically transmitted? Am. Polit. Sci. Rev. 99, 153–167." I USA er "liberal" venstreorientert - noe i retning sosialist i Europa, mens "konservativ" i de fleste tilfeller er mye mer konservativ (og gjerne kristen) enn i Europa. I Storbritannia, der UCL ligger, er også de konservative og de liberale i regjeringssamarbeid. Det er derfor grunn til å lure på hvordan respondentene har forstått "konservativ" og "liberal" når de ble bedt om å karakterisere seg selv. De brukte også studenter fra UCL, og sier selv at "the UCL students from which we recruited our participants disproportionately have a middle-class to upper-class background".

Den andre, og viktigste, svakheten gjelder fortolkningen. Funnet, om vi godtar det ut fra begrensningene nevnt over, ligger - som vi har sett - i at "greater conservatism was associated with increased volume of the right amygdala." Her ligger en vridning i det at det meste av forskningen om Amygdalas psykiske rolle har vært sentrert om psykopatologi. Ikke så rart, kanskje, men det gir et vridd bilde av rollen Amygdala har i vårt følelsesliv. Angst og frykt blir dermed assosiert med Amygdala, men ikke glede og tilfredshet. Så også i denne studien. De sier: "our findings are consistent with the proposal that political orientation is associated with psychological processes for managing fear and uncertainty. The amygdala has many functions, including fear processing. Individuals with a large amygdala are more sensitive to fear [...].

Men hva med glede? Hva med det sosiale? Personer med stor Amygdala har flere venner, og mer sammensatte sosiale nettverk. Ny forskning nettopp publisert i Nature Neuroscience viser også dette. Hvorfor knytter ikke forskerne ved UCL dette til sine funn? Forskningsresultater må fortolkes!

Min interesse og kjennskap til Amygdala er knyttet til min interesse for persepsjon og bedømmelse av vin, en del av vårt prosjekt Wine between Science and Aesthetics. Amygdala har nær forbindelse med luktesansen. I den forbindelse har det blitt klart at Amygdalas rolle i forbindelse med positive følelser er manglende utforsket. Det er så godt som bare de negative følelser, som frykt og angst, som er utforsket i forbindelse med Amygdala - og ikke glede, begeistring, tilfredshet. Duften av en god vin - det er min hypotese - setter Amygdala i sving med de positive følelsene. Og glede er sentralt for konservative mennesker. Som Roger Scruton sier det: "Conservatism is founded on love: love of what has been good to you, and forgiveness of what has not". (Gentle Regrets, s. 67).