Venstresidens myter - Del 3: "Alt var bedre før"

Dette er tredje og siste innlegg i denne korte serien. Det første sto 29. desember og det andre 10. januar. Den britiske sosialisten Chris Clarke har forsøkt å "legge død" en del ødeleggende myter som har hindret fremgang for det britiske Labour, og han skrev boka Warring Fictions: Leftpopulism and its defining myths. Myten om den gyllne æra er en av disse, og jeg tror overføringsverdien til norske forhold er betydelig. 

Også i Norge er det mange på venstresiden som ser tiden etter krigen, med Gerhardsen og tung styring med økonomien, som en gyllen æra som har blitt avløst av neoliberalisme, grådighet og overfladiskhet. 

Denne typen tenkning overskygger alt som har vært positivt i den samme perioden, og ender med å forme politikk for en forgangen tid - som Corbyns implisitte støtte til Brexit. Globaliseringen har skjedd, den skjer, og den er i all hovedsak for det beste. Nostalgien og "alt går til helvete-tenkningen" er lite fremtidsrettet - som Rødts Gerhardsen-oppskrift. 

Det meste av det som har skjedd siden andre verdenskrig har flere sider - negative såvel som positive. Den (som oftest) implisitte dyrkningen av den gyllne æra skygger for behovet for å skape ny politikk og nye løsninger for problemer som arter seg på nye måter. 

Det er ikke min jobb å redde venstresiden, men alle tjener på en effektiv og løsningsorientert opposisjon. Arbeiderpartiet har gått mye tilbake og synes å ha glemt å lage ny politikk. SV og Rødt synes å ha satt seg fast i en søttitallsretorikk, og løsninger fra femtitallet. 

OK. Det var svært korte og ikke helt rettferdige karakteristikker, men det at opposisjonens mest vellykkede parti er Senterpartiet sier vel sitt.

I alle fall gjør alle lurt i å huske, som Clarke sier: 

There’s no black-hearted nemesis; no far-sighted wizard behind the curtain; no lost Arcadia.

Venstresidens myter - Del 2: Konspirasjonen

Dette er andre innlegg i denne korte serien, det første sto femte juledag 2019. Bakgrunnen er en bok av Chris Clarke, tidligere ansatt i britiske Labour, der han legger fram de tre fortellingene som har fulgt Corbyn og Momentum inn i det britiske arbeiderpartiet. Mye av dette finner vi også på norsk venstreside, og i bare litt redigerte utgaver på den ekstreme høyresiden. Kort sagt: ekstremistenes tenkning følger gjerne disse mønstrene. 

Den andre fortellingen (eller forklaringsmønstret kanskje vi skal si?) har Clarke kallt The Puppet Master. Det som er feil og vondt i samfunnet skyldes en omfattende og ondsinnet plan. Selv om Clarke ikke bruker dette begrepet er det mest som en konspirasjon å regne. Fienden varierer, men den er alltid "de mektige". 

Det er klart: Noen er mektige. Noen snakker sammen. Og noen styrer. Men myte blir det når denne "makten" forklarer alt, og når makten til "makten" overdrives, og når hensiktene til de med makt alltid forstås som onde. 

Clarke ser flere farer med denne myten - farer for venstresiden, vel å merke. Paranoia og sjablongtenkning er de mest åpenbare følgene. Men Clarke mener det verste er at denne myten fører til at man tror at regjeringen er allmektig, og at politikk er enkelt. Man tilskriver også noen aktører altfor stor makt - som MSM (mainstream media). Denne kritikken er ikke bare at BBC og de store avisene gjør det vanskelig for de som vil ha en radikal politikk, men at de gjør det på vegner av en sammensveiset elite. Analysen til Clarke er at vi har med "ville dyr" å gjøre, og ikke MSM. 

"Konspirasjonen" gjør det lett å tro at man selv er på folkets side, og at feilen ligger i "systemet". Fra min tid på venstresiden (det er noen år siden, men....) husker jeg at "systemet" var en svært ettertraktet forklaring på det meste som var feil, vondt og vanskelig. 

Det er flere feil med denne myten, og to av de viktigste er disse: 

1) Den forutsetter en sammensveiset elite som er superflink og superond. Hvordan kunne det skje? Enten har makten gjort dem onde (og da blir vel venstresiden også ond dersom den får makt?), eller så er de født onde (og bør tilintetgjøres). 

2) Myten får oss til å overse "Matteus-effekten" (de som har, de skal få), og dermed en viktig mekanisme man må motarbeide. Problemene blir heller sett som en villet effekt av noen onde og mektige mennesker. 

Jeg er ikke på venstresiden, men det gjør det kanskje lettere å se at Clarke har rett. Nå når Labour skal velge ny leder blir det interessant å se hvilken retning som vinner frem. De konservative trenger en troverdig og solid opposisjon, og den kommer ikke fra folk som holder seg med dårlige forklaringsmodeller. 

Venstresidens myter - Del 1: The Dark Knight

Hvorfor tapte Corbyn og det britiske Labour? Brexit har ikke hele skylden, hevder Chris Clarke (Labour medlem, og tidligere ansatt i partiet). Problemene bunner i tre fortellinger som hindrer venstresiden i å forenes og i å bygge et parti og et budskap som kan appellere til flere enn de frelste. Hans utlegning bør interessere oss alle! 

Disse mytene, mener jeg, finner vi også på den populistiske høyresiden. De har et litt forskjellig innhold, men felles for de mer ekstreme på begge sider er at disse mytene både bygger på vrangforestillinger og skaper flere vrangforestillinger. Mytene forsterkes av at de spiller på viktige sosialpsykologiske mekanismer, som for eksempel det å implisitt gi seg selv en aura av godhet. 

Den viktigste myten er myten om den mørke ridderen, eller rettere sagt: Kampen mellom det gode og det onde. Det har ofte forbløffet meg i hvor stor grad venstresiden betrakter sine politiske motstandere som å ha onde hensikter - at de (vi) er drevet av griskhet og hensynsløshet (men de selv kun ut fra godhet og velvilje). At et slikt utgangspunkt er naïvt og barnslig er ganske opplagt. 

Det burde være kjent for leserne av bloggen at jeg har tilhørt venstresiden. Det som kanskje gjorde det mulig å skifte side (gradvis) var at jeg aldri så på politiske motstandere som onde eller egoistiske, men som å ta feil på vesentlige punkter - men ut fra gode motiver. Tilkjenner du motstandere gode motiver, så har du også større sjanse for å bygge konsensus eller også å overbevise dem. Er de onde eller griske, så må de bare nedkjempes. 

Slike sjablonger er intellektuell latskap - og i prinsippet stereotypisering av samme slag som rasisme, sexisme og annet rask. I den grad det finnes grader (sic), går de IKKE fra rett til galt, men fra godt til ondt. Dette er splittende, og har et betydelig potensiale for å ende med vold og undertrykking, for ikke å nevne diktatur og STASI. 

Dette er meget viktig, for det gjør det umulig å nå gjennom med overbevisning, for der onde hensikter rår er slik overbevisning umulig. Politiske motstandere må overvinnes, ikke overbevises. Dette er også en del av forklaringen når vi prøver å finne ut hvordan det britiske Labour kunne synke ned i antisemittisme under Corbyn og Momentums styre. 

Men hvorfor er dette en så attraktiv fortelling? Årsakene er ganske åpenbare. For det første gir det deg en identitet, og en identitet som er på den GODE siden. Det gir også motivasjon - for motstanderne er ONDE. Tilhørigheten er motiverende. 

Det er en ganske utbredt følelse at de fleste andre i samfunnet (utenom venner og kanskje familie) er mer egoistiske og kyniske enn en selv. Ikke er de fullt så smarte heller, når sant skal sies. 

Men uansett hvor smarte vi er, så kan vi ikke forstå alle saker helt til bunns. Derfor er det både nyttig og behagelig å kunne plassere aktuelle saker på denne konfliktlinjen mellom det gode og det onde. 

Sosial utjevning, utryddelse av fattigdom og bekjempelse av global oppvarming (og mye annet) er hederlige og gode mål. Det som gjør ytre venstre ute av stand til å forstå den verden der de må vinne valg og foreta vanskelige valg, er mytologien som gjør det hele til en kamp mellom DET GODE og DET ONDE. Det gjør også virkelighetsorienteringen meget vanskelig, all den tid motargumenter alltid er motivert av DET ONDE. 

Som nevnt innledningsvis, er hovedelementene her speilet av høyrepopulismen. Men kan ikke den moderate høyresiden også være smittet? Det er selvsagt mulig, men i all hovedsak (og grovt forenklet) mener vi at venstresiden er naïv og faktaresistent. En realitetsorientering og solid gjennomtenkning er det som kreves for å se saken fra vår side. 

Fra motsatt kant blir vi sett som egoistiske og hensynsløse, og argumenter biter ikke på slike som oss. Vi må nedkjempes. For å si det med kommunisten fra Fana Nordahl Grieg: "Edelt er mennesket, Jorden er rik. /Finnes her nød og sult/ Skyldes det svik". Ta knekken på svikerne, og så har vi paradiset! Det er kommunistenes oppskrift fra Lenin og til Maduro. 

DET er en betydelig forskjell.