Det kan unektelig virke en antydning selvopptatt å publisere biter av en selvbiografi på en blogg – særlig når man ikke er kjendis og/eller en betydningsfull person. Men formålet er verken egenreklame eller rettferdigjøring av gamle synder. Det er et forsøk på å avdekke, for meg selv og eventuelt andre interesserte, hvilke faktorer som spiller inn på de dypere oppfatninger man har, og det verdensbilde man danner seg. Politisk ståsted har med tilfeldigheter, den tid man lever i, og ikke minst med de personer man møter å gjøre. Det er i alle fall mine hypoteser i dette arbeidet med å avdekke min egen vei fram til der jeg nå befinner meg politisk.
Det har vært to innlegg tidligere i denne serien, men de kom for en stund siden (nr. II var 11. august). Kort oppsummert viste de at jeg kom fra et hjem med få bøker men mange aviser, og en svært politisk interessert og aktiv far (Senterpartiet). Som funksjonelt enebarn (mine to halvsøsken er betydelig eldre enn meg) var jeg også bråmoden. Fra jeg var 7 år leste jeg aviser (jeg klipte ut politiske karikaturer, og de første er fra 1969) og så på Dagsrevyen med faren min. I del II kom vi fram til 1973, sånn omtrent.
Far satt i kommunestyret, og var formann i Senterpartiet. Det er derfor ikke så rart at da min venn, som vi kan kalle A, spurte om det ikke var noe i partiets program som ikke var helt optimalt så svarte jeg, etter en kort tenkepause, nei. Men Høyrebølgen begynte å skvulpe inn også på Nord-Trønderske strender, så da det i 7. klasse var prøvevalg i en samfunnsfagtime, så fikk Høyre 5 stemmer – deriblant min. Til og med far, som var sterkt knyttet til landbruksnæringen som traktorselger, snakket pent om Høyre og sa at han vurderte å stemme på partiet. Han ble kanskje også motivert til å re-orientere seg da han ble strøket ut av kommunestyret gjennom en sokne-aksjon blant senterpartister i Ranem sogn?
Den politiske interessen var enorm. A og jeg skrev etter alle partienes programmer som vi leste. Vi ble ikke fornøyd med noen, så vi laget et liksom-parti som jeg tror vi kallte Reformpartiet (før Carl I. Hagen gjorde det), og hadde stor glede av å skrive partiets program.
Høsten 1975 kjøpte jeg Klassekampen på stand i Namsos. En eldre bror av en klassekamerat (skoleklasse, vel å merke) sto og solgte den. Dateringen er sikker, siden jeg husker at svensk dikter klaget over at Generalissimo Franco var så seiglivet (han døde senere den høsten). Jeg begynte å interessere meg for hvordan kommunister så verden, og prøvde å se Dagsrevyen gjennom deres øyne. Jeg lyktes vel bare sånn passe. Men min daværende samfunnsfaglærer og klasseforstander, EF kan vi kalle han, var SV’er. Han likte også Rolling Stones, og hadde også av den grunn en høy stjerne hos meg.
Min venn B hadde fått abonnement på SV avisen Ny Tid i julegave fra et søskenbarn. Disse søskenbarnene var også mine fjerne slektninger. De studerte eller var ferdig utdannede akademikere, og det var mange diskusjoner der på gården i feriene. Vi (A, B og meg) deltok også. En gang i 1976, tror jeg at det var, tok jeg også et abonnement på Ny Tid. Jeg ville gjerne bli bedre skodd i diskusjonene, men far var ikke imponert. Men andre som jeg så opp til, EF og en tysklærer på skolen, samt mine akademiske og (på flere vis) fjerne slektninger støttet SV. De hadde også en akademisk og seriøs stil som appellerte til meg. Jeg var flink på skolen og selvstendighetstrangen økte nok noe.
Det er for drøyt å snakke om noe ungdomsopprør hos meg, for noe som minner om opprør er ganske fjernt fra mitt lynne. Men det er nok rimelig å se på min politiske utvikling på denne tiden som motivert av et behov for å markere selvstendighet. Min egenforståelse som noe intellektuell var vel også i vekst, går jeg ut fra, og de akademiske kretser i Norge den gang – og enda mer nå – er i stor grad venstreorienterte. Lærere og venner trakk noe i den retningen også, men det bildet var ikke entydig. Venn A ble, etter runder med, i rask rekkefølge, AKP, SV og Venstre, Høyre-mann.
En person jeg da, og senere, så opp til var Berge Furre. Den gang (fra 1976) leder i SV. Han hadde en solid, argumenterende og intellektuell stil. Han var ingen folkeforfører, men alt dette appellerte til meg og derfor får hans bilde pryde innlegget i bloggen. I neste episode får dere lese om da jeg ble aktiv i SV og ble gjenkjent av Berge Furre på Karl Johan.
Det har vært to innlegg tidligere i denne serien, men de kom for en stund siden (nr. II var 11. august). Kort oppsummert viste de at jeg kom fra et hjem med få bøker men mange aviser, og en svært politisk interessert og aktiv far (Senterpartiet). Som funksjonelt enebarn (mine to halvsøsken er betydelig eldre enn meg) var jeg også bråmoden. Fra jeg var 7 år leste jeg aviser (jeg klipte ut politiske karikaturer, og de første er fra 1969) og så på Dagsrevyen med faren min. I del II kom vi fram til 1973, sånn omtrent.
Far satt i kommunestyret, og var formann i Senterpartiet. Det er derfor ikke så rart at da min venn, som vi kan kalle A, spurte om det ikke var noe i partiets program som ikke var helt optimalt så svarte jeg, etter en kort tenkepause, nei. Men Høyrebølgen begynte å skvulpe inn også på Nord-Trønderske strender, så da det i 7. klasse var prøvevalg i en samfunnsfagtime, så fikk Høyre 5 stemmer – deriblant min. Til og med far, som var sterkt knyttet til landbruksnæringen som traktorselger, snakket pent om Høyre og sa at han vurderte å stemme på partiet. Han ble kanskje også motivert til å re-orientere seg da han ble strøket ut av kommunestyret gjennom en sokne-aksjon blant senterpartister i Ranem sogn?
Den politiske interessen var enorm. A og jeg skrev etter alle partienes programmer som vi leste. Vi ble ikke fornøyd med noen, så vi laget et liksom-parti som jeg tror vi kallte Reformpartiet (før Carl I. Hagen gjorde det), og hadde stor glede av å skrive partiets program.
Høsten 1975 kjøpte jeg Klassekampen på stand i Namsos. En eldre bror av en klassekamerat (skoleklasse, vel å merke) sto og solgte den. Dateringen er sikker, siden jeg husker at svensk dikter klaget over at Generalissimo Franco var så seiglivet (han døde senere den høsten). Jeg begynte å interessere meg for hvordan kommunister så verden, og prøvde å se Dagsrevyen gjennom deres øyne. Jeg lyktes vel bare sånn passe. Men min daværende samfunnsfaglærer og klasseforstander, EF kan vi kalle han, var SV’er. Han likte også Rolling Stones, og hadde også av den grunn en høy stjerne hos meg.
Min venn B hadde fått abonnement på SV avisen Ny Tid i julegave fra et søskenbarn. Disse søskenbarnene var også mine fjerne slektninger. De studerte eller var ferdig utdannede akademikere, og det var mange diskusjoner der på gården i feriene. Vi (A, B og meg) deltok også. En gang i 1976, tror jeg at det var, tok jeg også et abonnement på Ny Tid. Jeg ville gjerne bli bedre skodd i diskusjonene, men far var ikke imponert. Men andre som jeg så opp til, EF og en tysklærer på skolen, samt mine akademiske og (på flere vis) fjerne slektninger støttet SV. De hadde også en akademisk og seriøs stil som appellerte til meg. Jeg var flink på skolen og selvstendighetstrangen økte nok noe.
Det er for drøyt å snakke om noe ungdomsopprør hos meg, for noe som minner om opprør er ganske fjernt fra mitt lynne. Men det er nok rimelig å se på min politiske utvikling på denne tiden som motivert av et behov for å markere selvstendighet. Min egenforståelse som noe intellektuell var vel også i vekst, går jeg ut fra, og de akademiske kretser i Norge den gang – og enda mer nå – er i stor grad venstreorienterte. Lærere og venner trakk noe i den retningen også, men det bildet var ikke entydig. Venn A ble, etter runder med, i rask rekkefølge, AKP, SV og Venstre, Høyre-mann.
En person jeg da, og senere, så opp til var Berge Furre. Den gang (fra 1976) leder i SV. Han hadde en solid, argumenterende og intellektuell stil. Han var ingen folkeforfører, men alt dette appellerte til meg og derfor får hans bilde pryde innlegget i bloggen. I neste episode får dere lese om da jeg ble aktiv i SV og ble gjenkjent av Berge Furre på Karl Johan.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar