tirsdag 25. november 2008

Bilindustri til opphugging?

Bilproduksjon er en svært konjunkturutsatt bransje. En betydelig andel av bilens kostnader pådrar man seg lenge før modellen blir satt i produksjon. Utviklingen av en ny modell tar gjerne mellom fem og sju år, og koster ufattelige summer - ikke minst nå når avansert elektronikk synes nødvendig og hybridisering er på moten. Når så salget skjer over (normalt) sju år sier det seg selv at finansielle muskler er nødvendig for å holde på. Derfor er det bare store produsenter igjen i volum-segmentene, og nisje-produsenter i de øvre prislag sliter eller er overtatt av volumprodusenter (f.eks. Bentley og Rolls Royce).

Men snart er det vel slutt for GM, Ford og Chrysler? Det forhandles om redningspakker i USA, men der er har selvhjelpstenkningen ennå ikke gått helt av moten - krise eller ikke. Det amerikanske markedet er i fritt fall, og de hjemmeavlede merkene er i dyp krise. Der har de vært lenge. Grunnene er mange:


  • De sliter med pensjonsforpliktelser, som utgjør i snitt $2000 per bil produsert. I USA er det ikke staten som stiller pensjon for deg - det er arbeidsgiveren. Og nå får de tre store slite med å betale pensjonen for de svære arbeidsstyrkene de hadde på 60- og 70-tallet. Det slipper Toyota, BMW, Honda, Nissan, Mercedes og de andre utlenlandske merkene som produserer i USA.

  • De sliter med generøse avtaler med de ansatte. De nye merkene i USA har vesentlig lavere kostnader. Ford flytter produksjon til Mexico, men det er nok for sent.

  • Som store nesten-monopolister kunne de tre store i flere tiår gjøre hva de ville, og de ble late. Kvaliteten har vært laber, og ryktet sitter i selv om kvaliteten nå er kommet opp på linje med de nye merkene.

  • Kostnadene med store og umoderne produksjonanlegg er også betydelige.

Det finnes i det minste noen lyspunkt:

  • Europeisk Ford og Volvo (som eies av Ford) går så det suser - eller gjorde det inntil det siste årets svingninger og utfordringer. Disse er langt framme teknologisk, og har tilpassede og fornuftige produksjonsanlegg.

  • Opel går også bra (som eies av GM), mens Saab (GM) etter alt å dømme er dødsdømt.

  • Så Ford og GM kan raskt overføre teknologi og know-how, ja til og med modeller, fra Europa til USA. Etter sigende er det nærmest et folkekrav at de vil ha Ford Mondeo der borte. Alt dette gir brensesøkonomiske modeller på markedet raskt.

Men: amerikanerne er noe for seg selv. Å kjøpe og kjøre en vanlig europeisk sedan i USA er å bli stemplet som taper. Det amerikanske markedet er spesielt, og det er ikke noen tilfeldighet at modellene BMW og Mercedes produserer i USA er SUVene.


Hva må gjøres? Som selvutnevnt konsulent for verdensproblemene vet jeg naturligvis svaret. De tre store og trøtte, GM, Ford og Chrysler, må få "chapter 11" beskyttelse mot kreditorene. Kongressen må stille garantier for kjøpernes garantier, og Europeisk Ford, Volvo og Opel skilles ut som egne selskaper. Disse får, med føderale garantier som støtte i 5-7 år, ta over teknologi og immaterielle verdier med sikte på å bygge opp igjen det som var verdt å verne i de amerikanske moderselskapene.


Ulemper? Mange! Hvem vil kjøpe bil av et konsern som er konkurs? Ikke mange nok til å berge mange arbeidsplasser. Underleverandører vil gå konk, og det vil også forhandlernettet. USA er et stort land, men 3.000.000 arbeidsplasser erstattes ikke i en fei.


En eller annen stukturert løsning, som unngår disse ulempene, må finnes. Men ingen løsning kan finnes som ikke betyr enorme og brutale omveltninger i denne amerikanske dinosaur-bransjen. Men mitt poeng er likevel: de europeiske avleggerne av de tre store, i alle fall Ford og GM, er sunne og vitale bedrifter. De har noe å lære bort til Detroit.

1 kommentar:

Anonym sa...
Denne kommentaren har blitt fjernet av en bloggadministrator.
Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...